Okhaldhunga Times
 

Desember 2004

Kjære venner
I forrige "nummer" skrev vi om en mor som døde hos oss på sykehuset. Det
hjelper litt å kunne dele slike opplevelser med dere som følger oss. Denne
gangen vil vi begynne med en opplevelse med motsatt fortegn, for den ga en
glede som sitter lenge i:

Fødsel
Kollegaen min kom i full fart hjem til oss og sa jeg måtte komme, for vi
måtte gjøre et keisersnitt. Fødselen hadde startet hjemme, et av barnets ben
var kommet ut tidlig på morgenen, og hadde hengt ute i tolv timer mens de
bar henne til sykehuset. Han hadde prøvd og prøvd, men fikk ikke barnet ut,
og kunne ikke høre fosterlyd. Så barnet ble oppfattet som dødt, og
keisersnitt som nødvendig for å redde moren. Jeg ble med opp, og da fikk jeg
bruk for mine medfødte lange, tynne "kirurg-hender". Jeg gjorde et siste
forsøk på å forløse barnet den naturlige veien, før keisersnittet. Fikk inn
en lang finger for å bøye kneet på det benet som ikke var "født", og så
trukket barnet ut med noen håndgrep som "står i boka". Barnet var blekblått
og livløst. Men det gjorde ett gisp etter få sekunder, et livstegn!

Liv
Da var det full rulle, med tube i luftrøret, hjerte-/lungeredning, adrenalin
og andre medisiner i en navlevenen, og mobilisering på alle fronter som på
en skikkelig nyfødt intensivavdeling. Vi jobbet alt vi kunne i et par timer,
sammen med de av sykepleiere som bor nær sykehuset og derfor var blitt
innkalt til keisersnittet, for det er bare et par stykker på vakt til
vanlig. Noen jobbet med barnet og noen med moren, for hun blødde stygt fra
livmoren hvor morkaken satt altfor fast, og måtte ha blodoverføring. Og
denne gangen gikk alt som det skulle! Moren kom seg ganske fort da morkaken
ble hentet ut manuelt. Etter en stund begynte barnets hjerte å slå igjen, så
kom de første åndedragene, og til slutt pustet hun helt selv. I går kunne vi
ta barnet ut av kuvøsen (vi har bare en, en glasskasse med ovn under og
termometer i), og hun greier seg nå uten ekstra oksygen! Barnet var nemlig
en fin liten jente. Og godt er det, for i slike situasjoner (også?) er
jenter klart sterkere enn gutter. Og det benet som hang alene ute "i
friluft" i en hel dag under bæringen til sykehuset ser ut til å bli helt
bra, uten å utvikle stygge sår.
Dette var en fantastisk opplevelse, godt å kjenne at de spesielle tingene
jeg har lært som barnelege kommer så tydelig til nytte, og at jeg kan dem
ennå. Foreldrene vil at vi skal gi navn til barnet. Vi funderer, det må jo
bli noe med liv og håp. "Jibeka" er beste forslag til nå, det betyr noe
slikt.

Nytt liv for flere
Det er kanskje ikke livredning vi driver med i sosialtjenesten ved
sykehuset, men likevel arbeider vi mye for at noe skal få et vendepunkt i
livet sitt. I dag gjaldt det en som ikke hadde spist eller sovet på uke,
bare drukket brennevin.  Av slikt møter en bunnen av seg selv. Da var det
godt noen venner bar ham hit. Han kom til seg selv på intensivavdelingen.
Han hadde ikke mange grunner til å fortsette å drikke, men han hadde en lang
liste av gode grunner til å slutte og han ønsket dypt og inderlig å komme ut
av det.  Da fulgte vi vår metode her. Vi ba han skrive et brev til seg selv
med alle gode grunner til å slutte, tilslutt gir han seg selv og sin familie
et løfte om å slutte. Han skriver selv under og det samme gjør vi på
sosialkontoret.  Når han selv ikke klarer å si nei, kan han klamre seg til
løftet. Hans kone kan lese brevet for han der han ber om å bli tatt til
sykehuset med en gang han sprekker igjen.  En skrev en slik avtale for tre
måneder siden og har klart seg gjennom festivaltid uten å drikke og familien
har fått et nytt liv. Så får vi håpe at vår venn som ligger her med
abstinens symptomer også kan få et nytt liv. Til slutt i samtalen lurte han
på om jeg hadde mulighet til å skaffe ham en Bibel, der det virkelige nye
livet er å finne.
Om en uke kommer han igjen og jeg håper han også får et tak i det virkelige
livet i våre samtaler framover.

Kaffeprosjekt
På sosialkontoret møter vi håpløsheten og fortvilelsen hos mange som ikke
har mulighet for å forsørge sin familie her i Okhaldhunga. Jeg kjenner meg
like hjelpesløs når jeg ser inn i deres liv. Derfor kom forslaget om et
kaffeprosjekt med optimisme og håp.
Vi har hatt besøk fra Folk Nepal og Frank Rune Dale fra Norge som ekspert
for å se hvor realistisk det er å sette i gang et prosjekt for rettferdig
kaffeproduksjon i området, og med Kjeldsberg som et marked i Norge. 
Vi møtte et modent land med masse kaffebusker og bønner, men uten at de blir
brukt til noe annet enn eget forbruk, og alle lurer på hva dette kan brukes
til. De ble tent av håp når noen kom og viste hvordan det kunne bli
inntekter ut av buskene deres. Vi fikk overlevert to kaffebusker som vi
plantet på sykehuset, så nå kommer det folk og forteller at også i deres
landsby har de mange slike, vet dere hvordan vi skal bruke bønnene?
Vi håper det kommer noen snart og gir bønnene nye muligheter i mange håpløse
liv.
Vi legger ved et bilde av Okhaldhungas foreløpig ivrigste kaffedyrker, blant
hans egne busker, som han har stelt godt siden han egenhendig innførte dem
fra India for noen år siden



Velkommen med!
Normisjon har jo nylig besluttet å arbeide for å rekruttere en ny
misjonær(/-familie) til Nepal. Et av de aktuelle arbeidsstedene da er Patan
sykehus i Kathmandu, der jeg jobbet på Barneavdelingen i fjor. I forrige
brev lovet vi å sende ut en liste over ledige stillinger for utlendinger
der, den følger under. Mark Zimmerman, direktør ved sykehuset, understreker
at opplæring av nepali stab er en viktig del av alle disse stillingene.
Det er en arbeidsplass jeg vil anbefale på det varmeste.
Kanskje du kjenner noen som er interessert i å bruke evner og krefter i
misjonshelsearbeid blant fattigfolk i Nepal?
Mer informasjon kan fås fra Normisjon i Oslo.

Her følger listen:
. Anestesilege
. Administrasjonsleder
. Biokjemiker
. Farmasøyt
. Fysioterapeut
. Indremedisiner
. Ortopedisk kirurg
. Patolog
. Røntgenlege

Listen er ikke utfyllende, også andre kan være aktuelle.

Vennlig hilsen Kristin og Erik
 

 

November 2004

Kjære venner
Takk for fantastisk respons på ballongbrevet! Det fortsetter å strømme inn
ballonger her, til stor glede for utallige småtasser. Mange takk også til
alle dere som har bidratt med penger til generator. Nå går de generatorene
vi har reparert, så akkurat for øyeblikket er vi godt utstyrt med strøm. Og
ny generator er bestilt og kommer fra India om få uker, så da skal vi være
berget for en god stund framover.

Livet her byr fremdeles på store gleder og store sorger, vi vil dele et par
av dem med dere:

Hårprakt og detektivarbeid
Er det farlig å ha for langt hår? For en del år siden var hårlengden et hett
tema i mange tenåringsfamilier. Jeg ble minnet om det da vi nylig fikk
innlagt en sju år gammel gutt her på sykehuset:
Han ble innlagt om kvelden med store pusteproblemer. Han var i koma, og
hadde feber. Vi oppfattet det først som en svært alvorlig lungebetennelse,
som vi har massevis av her nå. Vi la også merke til at han hadde langt, tykt
hår ned til skuldrene, nesten som "rastafletter". Foreldrene hadde latt det
gro siden han ble født, i håp om at han senere kunne bli tatt i lære som
landsbyprest/medisinmann. Det er en nødvendig kvalifikasjon for det her.

Men da jeg snakket med foreldrene var det noe som ikke stemte. Han hadde
vært helt frisk inntil for to dager siden, og hadde hostet bare litt. Det
hele hadde begynt med magesmerter og pustevansker, og ikke vært kontaktbar
siden dagen før. De hadde reist hjemmefra på formiddagen, hadde båret ham i
seks timer til sykehuset. Men dette var rart, og da jeg undersøkte gutten
igjen fant jeg at han hadde bitte små pupiller, som knappenålsspisser. Det
gir sterk mistanke om forgiftning.

Så vi spurte dem inngående om han kunne ha spist noen form for medisiner
eller giftstoffer. Det hadde han ikke. Heller ikke hadde han deltatt i
sprøyting av grønnsakåkeren i det siste. Men dette var på tiden for Nepals
største årlige festival, Dashain, da skal jo alle være på sitt peneste og
reneste. Derfor hadde moren gitt ham en behandling mot lus som er vanlig i
landsbyene, nemlig å gni håret inn med "Metacide". Og så viste det seg at
hun hadde glemt å vaske det ut etter en time, som en ellers pleier. Metacide
er et plantevermiddel, og er en av de vanligste årsakene til forgiftning i
Nepal. Nå hadde altså det digre håret hans vært fullt av dette i 48 timer,
og han var blitt gradvis dårligere av å puste det inn.

Da vi fant ut dette, var den første delen av behandlingen å gi ham frisk
luft å puste i. Så håret ble klippet ved roten, hodet vasket og klærne
byttet. Behandling med store doser Atropin (motgift) ble påbegynt. Det
finnes en annen type motgift til denne typen forgiftninger, men den er
dyrere, og ikke tilgjengelig på et landsbysykehus for fattigfolk i Nepal. Nå
er det gått fire dager. Han er mye bedre, men trenger fremdeles gigant-doser
av Atropin intravenøst. Han får det hver time. Det burde vært gitt i
kontinuerlig intravenøst drypp, men det er for farlig på et sykehus med så
lav sykepleier-bemanning som vårt, hvor hastigheten ikke kan kontrolleres
ofte nok.

Vi vet ennå ikke om han overlever, denne typer forgiftninger er farlige for
både hjerte, lunger og hjerne. Men håpet stiger for hver dag som går. På
bildet ser dere ham på sykehusets "Intensivavdeling", sammen med sin mor.
Medisin i utkant-Nepal et fattig på ressurser, men rik på overraskende
utfordringer!

 

Når det ikke går
Det er stor aktivitet på sykehuset for tiden, særlig har vi hatt mange
fødsler. Og det er bra, for det er mye tryggere å føde hos oss enn hjemme i
landsbyen. Et par spennende keisersnitt har vi også hatt, etter at kirurgen
vår dro, og det har gått svært fint.

Men i går kveld døde en ung mor her. Hun ble innlagt for fire dager siden,
med tuberkulose i magen. Det så ikke så ille ut da hun kom, men i går ble
hun plutselig mye verre, fikk hjertestans og døde i løpet av få minutter.
Våre forsøk på gjenoppliving lyktes ikke. Hun hadde fire barn, den yngste
ammet hun fremdeles. Sammen med henne her på sykehuset var de to yngste, og
hennes gamle far. Hennes mann jobber i et trekkingfirma i Kathmandu. Han får
de foreløpig ikke gitt beskjeden til, dit er det for langt.

Dette er et nederlag. Det er jo ingen overraskelse at noen dør på et
sykehus. Men unge mødre med diebarn er det verste. Og oftest skjønner vi jo
på forhånd når noen er for syke til at vi kan hjelpe. Her gjorde vi ikke
det. Og så kommer bestefar og barnebarn hjem med en død mor.på båre over
fjellet. Kanskje det ikke hadde skjedd om vi hadde gjort noe annerledes.
Det er ikke noe trøst i den tanken, men kanskje den kan brukes til å lære
noe vi kan gjøre bedre neste gang.

Når vi har innlagt kritisk syke pasienter blir jeg ofte spurt av pårørende
om de kommer til å overleve. Vi kan jo aldri gi løfter eller garantier, og
noen ganger er det utgangspunkt for gode samtaler om hvem som egentlig er
livets Herre. Vi mennesker er små. Noen ganger, som nå, kjennes det svært
tydelig. Takk for at dere er med og støtter oss, både i forbønn og på annen
måte.

Fra sosialkontoret
Husker dere den lille som kom kald og uten mor til sykehuset for å bli gitt
bort? Da veide han 1.200 gram. Nå etter to mnd er vekten 2.200 gram. Sist
torsdag lykkes det for oss. En mor fra distriktet som ønsket en sønn uten
selv å kunne få flere barn. Alle papirene ble ordnet i
fylkesadministrasjonen i løpet av en dag. Hun gikk hjem som nybakt mor og
han var lettet og fri til å kunne arbeide igjen og forsørge sine foreldre og
sønn på 6 år.

Hvorfor går vi i kirken?
Det var spørsmålet vi ble møtt med en søndag av evangelisten som den dagen
skulle preke.
For det blir vi spurt om på veien også, så hva svarer vi? Menigheten kom med
mange gode grunner, men evangelisten var ikke fornøyd. - For vi går i kirken
for å elske hverandre, fortalte han oss. Vi går i kirken for å møte Gud og
hverandre. For det er i fellesskapet vi danner Jesu legeme i Okhaldhunga og
det er i den grad vi kommer sammen i kjærlighet på søndagen at det gir blod
og styrke til dette legeme som kan bety mye for hele distriktet. En ensom
arm som gjerne vil gjøre noe ligger vissen tilbake.

Dette fellesskapet får vi være en del av og vi er takknemlig når vi kjenner
at det samme "blod" renner gjennom oss også. For i kontrast til alt annet i
Nepal så er det i kirken ingen forskjell på høy eller lav, eller på alle de
8 folkegruppene som er representert i vår menighet. Bare vi to nordmenn
kommer fra utenfor Nepal. Så betyr dette fellesskapet mye for mange andre
enn oss også, noen begynner å gå kl 5 om morgenen for å rekke fram kl 10.

Presten er en gammel mann som også er spedalsk. Kona hans forlot ham da han
ble spedalsk. Senere ble han kristen og satt i fengsel i flere år av den
grunn. Nå er han syk og er innlagt på sykehuset her. Menigheten sitter vakt
over ham og steller ham etter tur. Men det blir ikke messefall av den
grunn, her er det menigheten som har gudstjeneste og alle bidrar til at det
blir en gudstjeneste.

Velkommen med!
Normisjon har nettopp besluttet å sende ut en misjonnærenhet til Nepal, i
UMN sin tjeneste!
Helst til Kathmandu, så kontaktnettet der kan opprettholdes. Den Norske
Skolen og gjestehus legges ned fra juni 2005. Vi ser det som en stor
utfordring å rekruttere en Normisjonær inn i en stilling på Patan sykehus,
for å bygge opp et nettverk for Normisjon innen UMN. Hvis noen lar seg
utfordre, så er det en vei inn i et liv i overraskende utfordringer og
avhengighet til Gud. Vi kommer tilbake med en liste over aktuelle stillinger
så snart vi får den.

Hilsen Kristin og Erik
 

 

Oktober 2004

Kjære venner
Takk for mye god ballongrespons etter sist brev! Her skal det bli mye moro i
lange tider når de begynner å tikke inn. Etter alle signaler vi har fått ser
det ut som vi får for lang tid framover.

Strømforsyning og oksygen
I forrige brev skrev vi om vanskelighetene vi hadde da generatorene sviktet
og vi var helt uten strøm i noen uker. Akkurat nå går det bedre, vi har fått
i gang en gammel generatoren, og også en liten reservegenerator. Og godt er
det, for vi er tydeligvis midt inne i en epidemi blant barna her. Det en
epidemi med luftveisinfeksjoner som antagelig skyldes et virus, men så får
de svakeste barna, som har minst motstandskraft, bakterielle
lungebetennelser som en komplikasjon. Og det er farlig. De ligger på rekke
og rad, med dårlig hudfarge, pustevansker og bekymrede foreldre. Ekstra
oksygentilførsel er en viktig del av behandlingen i den akutte fasen, og
fordi generatoren har produsert strøm (nesten) tilfredsstillende de siste
ukene, har vi vært i stand til å gi det til alle som har trengt det, med
bare korte pauser.

Sykehuset er fullt av eksempler på slike barn. Jeg plukker ut to til dere,
som jeg har vært og gått visitt til nå i dag tidlig, fordi det ble en så
hyggelig opplevelse:
Tej Kumar er 7 måneder gammel. Oppfattet som frisk inntil han fikk feber og
hoste for en drøy uke siden. Han ble verre, og medisinene de kjøpte i den
lokale medisin-sjappa hjalp ikke. De kom til sykehuset for fire dager siden,
og ble av vakthavende lege oppfattet å ha lungebetennelse og "bronkiolitt".
Ved undersøkelse neste dag vist det seg at han nok har lungebetennelse, men
grunnen til at han blir så dårlig av det, er at han også har en hjertefeil
(sannsynlig VSD). Med oksygen, antibiotika, hjertemedisin og intravenøs
væske, er han nå klart på bedringens vei. Men hva sier vi til mor og far,
når de spør om han blir "helt frisk", og vi vet at en hjerteoperasjon ligger
langt utenfor deres rekkevidde? - Noen slike hjertefeil blir jo bedre med
alderen..
På samme rom ligger en 15 dager gammel gutt. Han kom inn samme dag som Tej
Kumar, med blek hud og blålige lepper. Vekt 2,5 kg. Han pustet bare så vidt
og var for svak til å die.. Undersøkelsene viste en svær infeksjon, svær
oksygenmangel, og røntgenbildet viste lunger som var nesten "tette". Unge,
bekymrede foreldre, som bare har dette ene barnet. Igjen er behandlingen
oksygentilskudd, antibiotika, væsketilførsel og bønn til Gud som har skapt
også dette lille livet. Hudfargen kom seg så snart han fikk ekstra
oksygentilførsel. Og i dag er han våken, aktiv, og søker etter mors bryst
som babyer skal. Vi feirer.

Strømforsyningen fra en gammel generatoren  virker nå, dette er fremdeles et
svært sårbart system, så vi er svært glade for at Normisjon har satt i gang
en egen hurtig-innsamlingsaksjon til innkjøp av en ny generator til
sykehuset, utenpå årets budsjett. Det vil koste ca. førti tusen kroner.
Bidrag til dette kan sendes til konto 3000.14.74207 (som er den ordinære
Normisjonskontoen) og øremerket  "Ekstra Nepal". Mange av dere som mottok
Okhaldhunga Times i forrige måned har allerede bidratt, takk skal dere ha.

Tur
Endelig kom jeg meg ut på tur her! Det har jeg gledet meg til siden før vi
flyttet fra Kathmandu, så det var på tide. Fem dagers tur til
landsbyhelsestasjoner for å bli kjent med arbeidet der, og bistå staben med
råd om problempasienter. På mange måter var det som "i gamle dager", i
Bhutan. Mange timer på stiene, bratt, vakkert landskap, svette, møkk og
hyggelige folk.

Jeg hadde ikke så mye med meg, for vi går jo og bærer. Men med lakenpose og
klesskift og stetoskop og lommelykt og dopapir og vannflaske og kjeks og
plaster ...så blir det jo litt. Gikk sammen med en nyutdannet medarbeider
som skal jobbe på en helsestasjon i nærheten. Han hadde bare med seg to ting
for de fem dagene: En kjempediger slangeagurk, og en bibel. Agurken for å
dele med meg når vi ble tørste, og bibelen fordi han ble kjent med den for
to år siden, og ikke går noe sted uten. Jeg er vant til å bli forbigått på
fromhetsskalaen, men noen ganger gjør det mer inntrykk enn andre. Jeg tror
jeg blir et bedre menneske av å omgås noen av dem jeg møter her. Svett og
god tur, med stive skuldre, kjempestore mengder ris og grønnsaker, og sånn
passe mange pasienter.

Maoist-land
Og så har jeg lært mye om hvordan folk har det, hvordan det er å bo i
maoist-land. For i disse landsbyene er det maoistene som styrer.
Politistasjonen ble stengt for mer enn to år siden, og militærleiren der ble
forlatt for et år siden. Hæren greide ikke å holde den. Vi traff en
maoistgruppe, men det skjønte jo ikke jeg at de var. De bare hilste pent, og
spurte de andre, da jeg var litt unna, hvem jeg var. Og så fikk vi en avis:
"Folkets Røst i Okhaldhunga Distrikt". Men i forrige uke ble den øverste
maoist-lederen i distriktet overraskende skutt og drept av en
militærpatrulje ute på tokt. Det var først da staben her fortalte oss at han
har fungert som en slags beskytter av helsestaben vår ute i felten. Vi
merker at de er usikre på hva det vil bety for fremtiden. Men foreløpig det
ser ikke ille ut. For et par dager siden ble en karavane med folk som bar
diesel i flere dagsmarsjer fra nærmeste forbindelse, og til Okhaldhunga
distrikt, plyndret av maoistene. Men de som bar med seg brevet vi hadde
skrevet om at deres diesel var til bruk på sykehuset her, slapp gjennom uten
å bi fratatt noen ting. Nok et godt tegn på at sykehuset har bred støtte
blant folk, og at maoistene har respekt for den jobben som gjøres her.

 Vi sender med et bilde av Kumar som fikk av de første ballongene som kom.


Han har frydet seg i matfatet i femten dager på ernæringssentret og lagt på
seg mer enn en kilo. Han hadde tegn på protinmangel og D-vitaminmangel. Det
syntes godt på ribbena da han kom. Nå kan dere bare se det på knærne og de
myke bena som bender seg bakover. Moren er alene om tre barn og er gravid og
har ingen jord. Ingen av barna har gått på skole, de er alle ute å gjør
tjenester for å få noe mat. Hun har tigget kjeks til ungen, nå vet hun litt
mer om hva hun skal tigge. Hvordan få hennes liv opp på fote? 

Vi takker for hilsner som gleder og varmer. Husk bare å slette vårt brev på
svarbrevet så vi ikke behøver å betale for det to ganger. Siden vi betaler
for inngående post blir det veldig dyrt for oss å få bilder


Vi takker for godt samarbeid.


Hilsen Kristin og Erik
Bøhler

 

 

September 2004

Kjære venner

Her kommer en varm og fuktig hilsen til dere, fra et Okhaldhunga preget av
fire måneders kontinuerlig regntid. Sykehuset har hatt store tekniske
problemer i det siste. Etter at maoistene sprengte kraftverket her for vel
et år siden har vi jo vært avhengige av diselgeneratorer for stømforsyning.
For en måneds tid siden gikk begge generatorene i stykker omtrent samtidig.
Verken spesialister innkalt fra Kathmandu, eller diverse forsendelser med
reservedeler, har ført til noen varig løsning. Planen nå på kort sikt er å
innføre reservedeler fra India, og på lang sikt må vi kjøpe en helt ny
generator, hvis vi greier å reise penger til det.

Keisersnitt i lommelyktlys
Det hele toppet seg en natt i forrige uke. Da kom det inn tre kvinner i
vanskelige fødsler kort etter hverandre. En av dem ble forløst med tang. Det
var dramatisk i noen minutter, men endte fint for mor og barn. De to andre
måtte vi gjøre akutte keisersnitt på. En hadde tverrleie, den andre for
trangt bekken til å kunne føde normalt. Uten generatorstrøm betyr det å
operere i lommelyktlys. Vi legger ved et bilde som forhåpentligvis kan gi
dere et inntrykk av stemningen. Her er flere "lyktebærere", alle gjør sitt.
Moren var alvorlig dehydrert, og vi hadde store problemer med å holde
blodtrykket hennes oppe under inngrepet. Moren overlevde, men barnet var
dødt da det kom ut. Våre forsøk på gjenopplivning lyktes ikke.
Forberedelsene og operasjonen hadde tatt for lang tid. Det var en vanskelig
natt. Vi "mistet" et barn, men tre mødre og to barn overlevde. Uten
sykehuset her hadde ingen av barna greid seg, og mødrenes liv hadde vært i
stor fare. Vi trenger å fortelle hverandre det, for i slike situasjoner kan
det være vanskelig å beholde "lagånden" og solidariteten på et lite sykehus.

Håp, ikke garantier
For fire uker siden kom  en sliten ung mamma til sykehuset med sin seks uker
gamle sønn. Han var født hjemme, seks uker før tiden. Han hadde kastet opp
alt han spiste den siste måneden. Det var en utmagret liten tass, med
skrukkete "bestefar-ansikt". Han veide to kilo, bare skinn og bein. Da vi
fikk gitt ham medisiner og intravenøs væske så han litt bedre ut, men
oppkastingen fortsatte. Undersøkelsene våre tydet på at han hadde
"pylorus-stenose", en innsnevringen av tarmen, hvor maten ikke kan passere
normalt. Det blir ikke bra uten operasjon. Men aldri har et så lite barn
blitt operert på dette sykehuset før.

Mamma'en ble vettskremt da vi nevnte muligheten for operasjon. Hun ville
bare ta med gutten hjem: "Så får skjebnen rå. Skal han dø, så dør han. Skal
han leve, så lever han."  En trist og mørk jente på 19 år. Kristin og hennes
kollega i sykehusets "rådgivningsteam" snakket lenge med henne. Hun står i
et veikryss. Den ene veien foran henne går hjem. Der vil barnet dø, det vet
vi. Den andre går til operasjonsstua. Der vet vi ikke sikkert hvordan det
går. Ingen garantier finnes. Men langs den veien finnes det et håp om liv.
Hun forsto, og bestemte seg. Hun ville gå der det fantes et håp.

Operasjonen var spennende. Store hender, utstyr som så stort og farlig ut
sammen med den bittelille pasienten. Ville han overleve narkosen, når vi
ikke hadde tilgang på alle prøvene som "egentlig" skal gjøres for å sikre at
han er i god nok stand til å kunne opereres? En liten åpning i det
papirtynne mageskinnet. Og der inne fant vi det vi lette etter, en
forsnevring av tarmen akkurat der det står i boka at den kan være!
Siden den dagen har han ikke kastet opp. Mammaen smiler og gutten spiser, og
vi vet litt mer om hvorfor vi er her.

Den minste
Men vi har en enda mindre pasient: For to uker siden kom en pappa alene med
sitt lille barn. Han hadde gått en dagsmarsj på stiene hit, med sønnen i en
kurv på ryggen. Det var ikke så tungt, gutten veide bare 1.250 gram, og var
født hjemme dagen før. Moren døde en time etter fødselen, pga en svær
blødning. Pappaen har ikke mulighet til å ta seg av ham selv, så han ville
gi bort gutten. Jeg har undersøkt barnet, slik vi gjør med premature på
sykehus i Norge. Han må være født alt for tidlig, ca. åtte uker før termin.
Han kan ikke svelge selv, så han må får melk gjennom en sonde i nesa. I en
periode hadde han pusteproblemer, og hadde en bilyd over hjertet som tydet
på at det heller ikke var "modent" ennå. Men han fikk medisiner for det, som
ser ut til å ha virket. (Jeg tror han hadde en "PDA", gode barnelegevenner.
Den ble bedre på en 1/100 -dels Indocid-tablett daglig.)

Nå har vi ganske godt håp om at han vil greie seg. Faren vil gi ham til "et
godt hjem". Mange her sier at vi burde adoptere ham, inn i vår rike verden.
Vårt svar på det er helt klart: Vi er ferdige med den perioden. Vi satser
ikke på barn lenger, bare på barnebarn! (hører dere, gutter..?) Så søket
etter lokale adoptivforeldre er i gang. Dette er spennende, på mange måter.

AIDS
Vi vet at AIDS-epidemien er på full fart inn i Nepal, og det er bare et
tidsspørmål før den kommer for fullt også til oss i Okhaldhunga. For to uker
siden fikk sykehuset innlagt sin første AIDS-pasient, etter at vi kom hit.
Det var en kvinne på 30 år, som hadde jobbet i flere år i
teppeknyter-industrien i India. Det er velkjent at slike jenter ofte blir
utnyttet også til prostitusjon. Hun var i elendig forfatning, og blodprøvene
viste at hun var HIV-positiv. Det var litt av en introduksjon til praktisk
AIDS-arbeid for vårt lille sykehus. Vanligvis er jo HIV/AIDS forholdsvis
lite smittsomt, men hun hadde store mengder puss i brysthulen og store
pus-fylte sår som det som trenger stell. Da er det vanskelig å finne riktig
balansegang mellom hygieniske krav, og behov for omsorg og stell. I alle
fall ga det anledninger til både etiske diskusjoner og gjenoppfriskning av
hygiene-kunnskap blant staben. Hun døde en ukes tid etter at hun kom til
oss.

Etter mitt skjema er regntiden slutt om en drøy uke. Vi ser fram til det, og
ønsker dere en vakker norsk høst!

Hilsen Kristin og Erik

PS Det er slutt på så mye her, også på ballonger! Det er den medisinen barna
er mest glad i. De tror mine (Kristins) lommer er et oppkom av ballonger,
men nå er de tomme! Hvis noen vil sende en pose ballonger i posten til meg
så er det til stor trøst og glede for mange små.
Adresse: Okhaldhunga Hosp., UMN, Postbox 126, Kathmandu, Nepal. DS.
 

 

August 2004

Kjære venner

En sommer med mye reising og store opplevelser er over, og vi er vel tilbake
i Nepal. Sommerens største opplevelse for oss var jo Martin og Åshilds
bryllup den 26. juni. Festen ble feiret "tri heile dagar til endes", og ga
glede og gode ettertanker for lange tider framover. Det er allerede noen
uker siden vi kom tilbake på plass her i Okhaldhunga, og vi begynner å komme
inn i den litt langsomme, men stødige og gode rytmen her.
Men det er fullt liv rundt oss, i gangen galer to haner hele døgnet mens de
venter på gryta. Og det er mer dyreliv, noen små hadde spist mye av klærne
mine som jeg ikke hadde lagt i stålbokser før jeg dro. Nå har vi fått musene
ut av soverommet, men de har funnet en fin plass over soveromstaket, der de
leker hele natten over hodene våre. Taket er bare stråmatter med mange
sprekker så litt spenning har vi om natten.

Når vi reiser mellom Norge og Nepal, som vi har gjort igjen nå i sommer,
blir vi minnet om et stort tema: Penger. Derfor vil dette brevet handle en
del om det:

Korrupsjon
Det er vel ikke så ofte om Nepal på nyhetene i Norge. Men hvis dere hører
noe herfra, er det sikkert om borgerkrigen, opprøret som har pågått i sju år
nå. Det virker som de maoistiske opprørerne er i stadig framgang. En av
grunnene til det, er at det gamle styret er så urettferdig, og så gjennom
korrupt. Korrupsjon gjennomsyrer både myndigheter og forretningsliv her,
penger forsvinner i store lommer, og kommer ikke dit de skal. Det
vanskeliggjør utviklingsarbeid, og alle typer frivillig arbeid. For alle som
håndterer penger blir mistenkeliggjort. I dette landskapet blir den nepalske
kirken til. Den skal vokse og stå på egne ben, både åndelig og økonomisk.
For å få til det er den avhengig av å bygge opp tillit, både hos sine egne
medlemmer, og hos befolkningen omkring. Hvordan kan den få til det?

Kirkeregnskap
Noe av svaret på det spørsmålet fikk vi demonstrert da vi var i den lokale
kirken her i dag. Der satser de stort på åpenhet om kirkens økonomi.
Regnskapet skal være tilgjengelig for alle. Det er det mest effektive midlet
både mot korrupsjon, og mot anklager om det. Så nå hadde de slått opp en
plakat med hele årsregnskapet, på utsiden av kirkeveggen!
Her kan alle se hvor kirken får sine penger fra (nemlig utelukkende
medlemmenes egne søndagsofringer og tiende, (naturligvis ikke en rupee fra
staten!), og hva pengene er brukt til. Mesteparten av pengene i år er brukt
til opplæring, innkjøp av bibler, og til krisehjelp til de tredve familiene
i distriktet som mistet alt de eide da jorda og husene deres forsvant i et
digert jordras nå under den regntiden vi er inne i fremdeles.
På bildet her ser dere Shanti Ram, kassereren, som går gjennom og forklarer
for Kristin hva de enkelte regnskapspostene står for.
Men vi har allerede flere ganger skrevet om hvor fattig dette området er.
Hvordan kan så kirken være selvgående?

Tiende
Overskriften på dette avsnittet gir hele svaret på det spørsmålet. Det er
simpelthen slik at de som er kristne her, gir tiendeparten av inntekten sin
til kirken hver måned. Alle sammen. Mange gir mer, men svært få, om noen,
gir mindre. Ingen her tjener mye, de fleste tjener svært lite, og mange har
knapt til livets opphold. Mange har naturalhusholdning, og da kan de gi
tienden f. eks. i form av grønnsaker eller ris. Men det er ingen som ikke
gir. Vår kasteløse venninne fra nabodalen, som går i fire timer hver søndags
morgen for å komme til kirke, og så samme vei tilbake igjen på
ettermiddagen, bidrar med grøde fra jorda si, når hun har noen.
 Våre medarbeidere på sykehuset, som vi vet spinker og sparer på alt for å
kunne sende barna sine på skoler som fungerer såpass bra at de har sjanse
til å få tatt eksamen, gir tiendeparten av sin beskjedne lønn hver måned. Og
ofte mer, når særlige behov dukker opp. Da naboene våre reiste til Kathmandu
for noen dager siden, fikk vi deres tiende for å gi den i kirken nå på
søndag. De visste at pengene trengtes, og kunne ikke tenke seg å "skofte" en
måned.

En vanlig månedslønn her er 4.-5000 rupees. Det er snaut 500 norske kroner,
så tienden blir bare femti kroner. Mange har mindre. Marginene mot absolutt
fattigdom er små. Hvordan tør de fattige å gi av det lille de har? Vi
undres. Men vi lærer av dem, noe om at det er den som ikke gir, som er
virkelig fattig.

Dette vil vi gjerne lære mer om, for å ta med hjem til Norge. For der tror
mange at tiende er avleggs, eller "lovisk". Men ingen i kirken her tror at
det å gi tiende åpner veien til Gud. Tvert imot. Det hører til på veien fra
Gud, og ut til andre mennesker. For i arbeidet på den veien trengs det
fremdeles både penger, ris og grønnsaker, fra mennesker som gir av sin
fattigdom.

I likhet med tiende er det også en annen gammel tradisjon fra Bibelen. De ga
førstegrøden og førstefødte tilbake til Gud for å huske hvem alt og alle
tilhører. På lørdag prøvde vi å gå inn i denne tradisjonen. Vi kjøpte en
grisunge til en av de fattige i menigheten som har gått på kurs i
griseoppdrett. Vi gjorde en avtale med henne i tråd med denne tradisjonen:
Når purka blir voksen skal hun gi den førstefødte grisungen tilbake til
kirken, så kirken igjen kan gi den videre etter samme prinsipp.  Hun gikk
glad hjem med sin første kirkegris!

Sykehus
Det er et fattig folk, men et frodig landskap. Når ligger fjellsidene
irrgrønne med sine ris-terasser dandert rundt seg. Vi merker sommeren på
sykehuset. Det er mange pasienter, masse infeksjoner og dårlige barn. En
gutt på seks uker, veier 2 kg, han er ikke stor. Det har vært flere barn med
meningitt i det siste, og nettopp måtte vi sende hjem en som har et sterkt
handicappet liv foran seg, etter at behandlingen kom for sent i gang.
Hvordan formidle håpet til barnets mor?

Jeg holder på å skrive årsrapport for sykehuset nå, og har gått gjennom mye
statistikk. Antall pasienter er redusert med 20 % de siste to årene.
Reduksjonen er størst for barnepasienter, og for pasienter som kommer fra
områdene lengst unna. Begge deler skyldes nok at sikkerhetssituasjonen er så
vanskelig. Folk tør ikke reise langt, det er for farlig. Og kanskje er det
typisk for krigs-lignende situasjoner at folk er tilbakeholdne med å reise
med syke barn, men heller "ser det an" så lenge at det blir for sent? Det er
en litt trist statistikk, for ingenting tyder på at barna er mindre syke enn
før. Det er bare det at de sjeldnere bringes til sykehus for behandling,
fordi omkostningene og farene ved reisen er blitt så store.

Her er ting å ta fatt i, og akkurat nå er det godt å være på plass igjen. Vi
fikk mange gode ord til støtte for vår tjeneste her mens vi var hjemme i
sommer.  Vi har dem alle med i sekken og lever av dem nå.
Vi håper dere alle har nytt godt av den sola vi hører har flommet ned over
Norge de siste ukene!

Hilsen Kristin og Erik
 

Mai 2004

Kjære venner!

Vi var i god tro da vi sist skrev Okhaldhunga Times, og trodde vi kom på
nett øyeblikkelig. Det tok en uke, men så var vi der.
Det er bare få dager før jeg drar til Kathmandu for to uker for deretter for
å dra til Norge. Erik kommer litt etter meg både til Kathmandu og til Norge.
Derfor vil jeg nytte denne siste frikvelden til å sende dere en hilsen. Ja
det er faktisk ikke mange frikvelder. Tirsdag er det bønnemøte, onsdager er
det kvinnemøte torsdag er det bibelstudie og fredag er det søndagsskole og
søndag har vi gudstjeneste. Likevel kjennes det som at vi har mye "Times"
ennå.

Sykehusets sosialkontor er et rom å bli utfordret i. Når de ikke kan betale
sykehusregningen, kommer de hit for å få innvilget "Charity" på det ikke kan
betale. Nå er det slik at en vanskelig fødsel eller en ulykke kan ramme både
fattige og rike, og som UMN-sykehus vil vi behandle alle som trenger det.
Men operasjoner er dyre, og her er det ikke mange rike. Det er svært få som
har jord som dekker mer enn mat til familien i 6 måneder av året.. Mange bor
på, og driver, en annens jord og så deler de avlingen. De fleste er avhengig
av den daglige lønnen de får ved å bære noe(!) Når de da er innlagt på
sykehuset er familien fratatt den daglige lønn de er avhengige av for maten
i dag. Å se denne fattigdommen inn i øynene er ikke lett.

Sykehuset her drives jo med noe støtte utenfra, men mesteparten av alle
utgiftene må dekkes av betaling fra pasientene. Det betyr at alle
undersøkelser og all behandling, fra blodprøver og røntgenbilder til
bandasjer, medisiner og operasjoner, har sin stykkpris som i utgangspunktet
skal dekkes av pasienten selv, og de pårørende. Og det greier de fleste,
selv om det for mange er det største økonomiske løftet de har tatt noen
gang. Når dagslønnen ofte er under 100 rupees, og f. eks. gjennomsnittlig
betaling for en keisersnittspasient er ca. 12.000 rupees, kan det holde
hardt. Men i fjor greide pasientene selv å betale 92 % av regningen for
undersøkelser og behandling. Bare 8 % måtte dekkes av sykehusets post for
"Charity", for de aller fattigste. Jeg har lyst til å fortelle hvordan
situasjonen var for et par av dem:

En mor og far kom hit med sin fem år gamle sønn. De hadde gått to dager fra
Solu Kumbu, distriktet nord for her, som omfatter Mount Everest.. Gutten
hadde et stygt åpent armbrudd som måtte opereres. Først nektet de operasjon,
for de visste at de ikke hadde nok penger. Heldigvis ble guttene operert
likevel, siden de ble fortalt at de ville få noe støtte, og at operasjonen
ville kunne gjøre ham arbeidsfør siden. Men regningen var stor, og når de
kom på sosialkontoret måtte jeg gå igjennom all deler av livet deres for å
finne ut om det var noen muligheter for bidrag fra dem selv. De bor på
fremmed jord, og tjener femti rupees (= 5 kr.) dagen når de jobber på andres
jord. De hadde 100 kr som de hadde lånt fra naboer før de dro til sykehuset.
De dro fram en liste med alle navn og beløp de hadde lånt. Men ikke bare
det, de hadde lånt klær også, for å gå til sykehuset! Jeg så opp fra papiret
og inn i morens øyne. Jeg fortalte henne om vår Gud som elsker den som er i
nød. Da spratt tårene hennes og mine egne fikk problemer. Jeg ga henne
jakken min og bare flere tårer rant. Når de gikk ga jeg gutten en ballong og
da begynte han også å gråte. Han var ikke vant med å få noen fra noen
fortalte moren. De gikk glade, men måtte betale de 100 kr de hadde lånt, men
700 fikk de av charity.

En annen kvinne ble båret to dager til sykehuset med en placenta som ikke
kom ut etter fødselen. Hun var hvit og hadde svært lav blodprosent, bare
tretti. Blod og et større inngrep måtte til, og regningen ble stor. Det
reddet en mor til fem små barn, men penger hadde de ikke. Bare 150 kroner de
hadde fått lånt. Da de kom til kontoret viste det seg at de hadde med seg
kvitteringen på hva de hadde betalt for forrige fødsel som også hadde hatt
komplikasjoner. Da hadde de måttet låne penger av naboer, og det lånet
jobbet de fremdeles med å betale, selv om de også den gangen fikk mye
"Charity".  Faren lovet å komme tilbake for sterilisering, for at de ikke
skulle komme i denne situasjonen igjen. Han skulle ha kommet i dag.

Dessverre så skiller ikke disse to historiene seg mye fra de andre. De
fleste må ta opp lån. De betaler 3 % rente pr. måned! Men når de er fattige
under en grense og derfor ikke har noen sikkerhet, er det ingen som vil gi
dem lån. Det er umulig å drive et sykehus her uten å ha en post for
"Charity". Her har vi det, fordi mange gamle venner av Okhaldunga betaler
inn til et fond for pasientstøtte.
 
Jeg kjenner det som en sterk utfordring til mitt eget liv når jeg ser inn i
en slik fattigdom, og når Guds tilstedeværelse samtidig er så tydelig. Gode
Gud, hvordan ser du på meg som sitter der med all verdens muligheter? Ja
sandelig trenger jeg en nådig Gud. Det er ikke lett for en rik å komme
gjennom nåløyet og da føler jeg meg usedvanlig tykk for det nåløyet.

Usedvanlig tykk føler jeg meg også sammen med min pasient som jeg mater med
brød og smør dyppet i full cream milk som er det beste hun har smakt noen
gang. Hun er 30 år gammel, og veier 23 kilo! Hun er et skjelett med skinn
på. Hun kan ikke stå, men gjør store framskritt i sengen for nå kan hun snu
seg fra den ene til den andre siden selv. Hun ville dø, men nå vil hun leve
og vil opp i kirken for å takke. Hun vet ikke noe om den kristne tro.
"Fortell meg hva de sier i kirken", sa hun til meg. Det er jo en utfordring
på nepali.

Men disse erfaringene på netthinnen reiser vi til Norge.

Jeg skal reise rundt i Norge, i Oslo-området og Kristiansand-området, fra 1.
til 20. juni sammen med Kunsang, vår venn fra Bhutan, og hans kone Arenla.
Det er trosstyrkende å høre ham fortelle om Bhutan i dag for oss som kjenner
Bhutan fra mer enn 20 år tilbake og vet hvor vanskelig veien har vært for
den lille kirken som vi i dag ser vokse fram. Jeg håper mange av dere får
muligheten til å møte dem.

Vi er utrolig glad for alle brev og emailer som dere sender, og Erik vil bli
alene her i Okhaldhunga til 16.juni. Siden vi betaler for alt som går inn og
ut nå, kan vi be dere om en ting:
Hvis dere trykker på reply/svar, pass på at dere stryker alt vi har skrevet,
så vi ikke må betale for vår egen post også!

Med dette ønsker vi dere alle en god sommer!
Vi er tilbake med Okhaldhunga Times i august.

Takknemlig hilsen

Fra Erik og Kristin.

 

April 2004

 

Kjære gode venner!

I tider da vi har vært litt mer avskåret fra lett tilgjenglig tilgang til resten av verden har verdien av kontakten med dere steget høyt, og ettersom tiden har gått har den steget inntil det febrilske, men nå tror vi at denne e-mail kan sendes på luften direkte fra Okhaldhunga. Vi venter besøk på søndag som skal knytte oss til verden igjen. Å ta en telefon her er også et større prosjekt. I dag kom jeg (Kristin) hjem etter min første landsbytur, fire svette timer hjem. Etter en dusj var det bare å ta turen opp til telefonen, 45 min tur rett opp, der satt jeg og ventet i 1 ½ time før jeg var så heldig å komme fram i køen for en telefon til UMNs hovedkvarter. Når du snakker i telefonen står tjue andre tett rundt deg og kommenterer hva du sier. En underholdning, men jeg håper på en direkte linje ut i verden etter søndag!

 

Som nevnt har jeg i dag kommet hjem etter min første landsbytur. Jeg har vært på Healthy Baby Show!  Dere som er kjent med Bhutan, vet at dette har vi gjort før. Det er en sterk tradisjon for de i Nepal også. Alle barn fra 0 -3 år inviteres. De veies og måles og sjekkes for hygiene og morens kunnskaper om vaksine og barnestell eksamineres. Den som skårer høyest får premie, hver i sin årsklasse.

 

Vi gikk til Beteni. En helsearbeider var sendt ut en dag i forveien for sjekke at det var fred nok til at en utlending kunne komme. Der var det klar bane, maoistene var ferdig med å bombe statens kontorer her. Dem er det bare ruiner igjen av, men siden det skjedde har ingen bomber sprengt. Helsearbeiderne og helseposten lar de være i fred. Det ble en tur i en fredlig landsbytilværelse.

 

Beteni er en av 56 kommuner i Okhaldhunga. De har de siste fem årene vært et av de ti heldige utvalgte kommunene som har hatt et Community Health prosjekt hos seg. Sykehuset her går inn i en kommune med et fem års program. Første året finner de ut hva landsbyen ønsker og trenger en kvinnegruppe etableres og en annen gruppe med representanter fra landsbyen etablerer seg. De neste to år har UMN mission flere ansatte inne, mens siste to årene er det bare en, og tilslutt sitter en goverment ansatt helsearbeider igjen på helseposten som er etablert. Det er den lokale komiteen som driver den videre. Beteni er nettopp ferdig med sin fem år, så hva møtte meg der?

 

Alle barna ble veid og målt overarmsomkrets på. Bare tre var i faresonen mens alle andre var velfødde. De var rene og velstelte. Det var en gjeng sterke kvinner som dirigerte køen, registrerte og organiserte. Det var kvinnegruppa som ordnet opp. De fortalte meg om hvor forandret landsbyen var blitt på disse fem årene og var tydelig stolt over hva de hadde fått til. Senere på kvelde snakket jeg med ”ordføreren” som også er i komiteen som driver helsestasjonen videre. Hvilken forskjell kunne han se på disse fem årene?

” Det er like forskjellig som natt og dag! Før var det ingen som hadde latrine og du så og luktet skitten alle veier. Det ser du aldri mer, nå har alle latriner som de bruker. Før fikk de så mange unger, og lang vei til sykehuset var det. Mange døde før de tok turen dit. Ikke visste de noe om familieplanlegging heller. Nå er det ingen som har mer enn to eller tre små barn, for nå kan de få familieplanlegging på helseposten og mødrene tar barna til helseposten med en gang de blir syke. Der har de alltid medisiner og ungen blir fort friske. Vi har lært hva barna skal spise av de vi dyrker for at de skal kunne utvikle seg. Så har vi fått en gruppe sterke kvinner som ordner opp i landsbyen. Det er derfor det ser så rent og ordentlig ut her nå.

Før var det få voksne som kunne skrive, nå er det mange som har gjennomgått et voksenopplærings program. De litt større barna i landsbyen er kurset og lærer opp sine familier og venner i hygiene. Nei du ville ikke ha kjent deg igjen om du var her for fem år siden”  fortalte en berørt ordfører ” bare så synd at ikke alle kommunene i fylket kunne fått del i et slikt program!” Er hans kommentar til slutt.    

Oppmuntrende å se at Community Health ved sykehuset her har funnet en nøkkel til å hjelpe en landsby til å forandre seg over bare en femårsperiode.

Det var moro å være tilbake i landsbyhelsearbeid. Ikke minst med overnatting og mye moro om kvelden. Her er Nepal,  får du en følelse av gjennom alle sanser.

 

Ellers har vi jo fått være med på vår første påskefeiring her. Det ble en flott påskemorgen, som begynte med samling av alle de kristne her klokka 6.30 på en svær, flat stein midt i rismarkene ovenfor landsbyen. Der var det gudstjeneste i soloppgangen, og servering av te og poteter etterpå. Vi var vel nesten førti mennesker. Mange kom langveisfra, fra landsbyer mange timers gange unna, og hadde overnattet i kirken her for å være med fra morgenen. Jesu oppstandelse feires så det merkes. Etterpå gikk vi rundt å sykehuset og sang for pasientene, og delte ut bananer og egg. Det var moro, gjorde stor lykke.

 

Etter det har vi vært på tur til en landsby vi kan se her hjemmefra, på toppen av en åskam på den andre siden av den elven her. Fantastisk idyllisk sted, nydelige, rødmalte hus, og maismarker på alle kanter. Hyggelige, interesserte mennesker, og vi hadde følge dit av en dame i menigheten. Hun er en av de få kasteløse her, ble døpt for 5 år siden, og fortalte ivrig om sin tro til folk vi møtte på veien. Men her går også krigsfronten, denne landsbyen ligger akkurat så vidt på maoist-siden av grensen, på "vår" side av den er det de militære som har kontrollen. Det gjør ingenting for oss, i alle fall så langt, men er skummelt for folk som bor der, særlig om natten.

 

Og så har jeg (Erik) vært på bærtur! En grei ung nabogutt tok meg med på tur oppover langs elva. Der vokste massevis av de gule bringebærene vi lærte å sette pris på i Bhutan, og jeg fikk vite at her heter de ”aiselo”. Vi plukket våre mager fulle, og så viste det seg at han virkelig kunne en god del om fuglene her, riktignok fra ivrig fuglejakt med sprettert, men kunnskapen var virkelig nok, både hvordan de synger, hva de heter og vanene de har. Det gjorde godt, får meg til å føle meg mer hjemme her. Og det ga en herlig avveksling fra fødsler, underernæring, diareer, lungebetennelser, beinbrudd og annen hverdagskost på sykehuset.

 

En gladnyhet til slutt, til alle dere som kjenner Reuben Sharma, god venn fra Bhutan: Han og kona Pabi har fått en gutt for en måneds tid siden, og alt er vel med alle tre! Dette er en glede vi unner dem, vi fikk nylig en begeistret melding fra Reuben!

 

Hilsen Kristin og Erik

 

Les siste nytt!