Okhaldhunga Times
 


Festnummer

Gode venner, gled dere med oss!

For i dag har vi hatt "overlevelses-fest" på sykehuset. Og vi har to store
grunner til å feire:

For det første at sykehuset ikke ble nedlagt. For i dag er det den
25.november, og det er den datoen da UMNs samarbeidsavtale med myndighetene
gikk ut. I tre år har det vært arbeidet for å sikre driften her også etter
denne datoen, men inntil nå har myndighetene trenert all planlegging. Staben
har vært redd for å miste jobben, og befolkningen for å miste sykehuset
sitt. Begge parter har drevet intens lobby-virksomhet for å sikre sykehusets
framtid.

Ennå er ikke all usikkerhet over. Men for få dager siden ba myndighetene UMN
fortsette å drive sykehuset i 3 måneder, og signaliserte at overføringen av
driftsansvar til UMNs nasjonale kristne partner-organisasjon, HDCS, endelig
vil bli godkjent. Deres eneste klare krav er at dette ikke skal koste dem
selv noe(!) Ansvaret for egen befolknings helse er fullstendig uinteressant
for dem, kampen mot maoistene er det eneste de er opptatt av.

Og den andre grunnen til å feire er Samfunnshelseprosjektet. For i går
godkjente maoistene nye planer for landsbyarbeidet! Mange har våget mye, og
kontakter i bortgjemte landsbyer har båret frukt. Vi er stolte av uredde
ledere i det prosjektet. Maoistene ønsket at arbeidet skal konsentreres i
det fattigste og fjerneste hjørnet av distriktet, hvor vi tidligere ikke har
turt å arbeide, av frykt nettopp for dem. Men dette betyr jo at vi kan gå
til de fattigste og fjerneste av de fattige, tre dagsmarsjer unna. Så
tvinges vi til å gjøre det vi egentlig vil! 

Bilder fra festen:



Sykehuset overlever, og det er verdt en fest! Staben, med direktør Indra i
spissen, delte ut mat til pasientene (selvfølge på norske sykehus, bare til
fest her!). Så feiret staben selv med ris og geitekjøtt. Og ennå mens dette
skrives ljomer dansemusikken utover landsbyen.

Festmat i store gryter over bål.

Hilsen Kristin og Erik

 

November 2005

Kjære venner!

Nå sniker kulda seg inn under huden på oss! Det er tørt og vi har hugget mye
ved til pasientene rundt husene her nå. Ikke alle har nok ved med seg til
matlaging mens de er innlagt, og de får ved på sosialkontoret.

Legedekningen er bedret fra 1/200 000 til 1/70 000. Endelig, nå har Erik
fått to kollegaer. Og bra er det, for her er fulle hus. Erik er ferdig med
den hittil travleste delen av sitt liv.

Nagendra tilbake til livet.

I oktober skrev vi om Nagendra, 6 år, som kom til oss da han veide 8 kg. Det
var ekstrem underernæring på grunn av kronisk diare. Etter at han hadde fått
behandling på sykehuset i to uker, kom han til Ernæringssenteret.  Der fikk
han strukket ut bena, fikk krefter til å stå igjen og sakte begynte han å gå
uten støtte igjen. Da gikk det fort framover med en glupsk appetitt. Etter
et opphold på fem uker på sykehus og ernæringssenter kunne han reise hjem,
13,4 kg og gående!

Foreldrene var overrasket og utrolig glade for at gutten deres fikk beholde
livet og at de ikke måtte selge all jorden for behandlingen. Halvparten
betalte de selv og halvparten fikk de hjelp fra pasientstøttefondet. Da
faren skjønte at de fikk beholde både jord og gutt var øynene blanke og
fulle av anger. "Vi som trodde det var så dyrt å gå til sykehuset, og så
måtte vi betale mye mer hos Sjamanen vi var hos før vi kom hit, enn vi har
betalt her."  Nå ville de ha bilde av Nagendra slik han var da de kom hit,
så de kunne vise alle i landsbyen hvilken behandling de hadde fått på
sykehuset.

De dro glade hjem, men kom tilbake etter bare en uke. De måtte få veid ham
igjen, og så måtte de ha et bilde av den doktoren som hadde fått gutten
frisk! Hjemme hadde det kommet folk hele tiden for å se gutten som hadde
fått livet tilbake. Nagendra hadde fortalt ivrig om alle stikk og slanger i
nesen og om doktoren. Nå ville landsbyen ha bilde av den doktoren som kunne
gjøre en slik gutt levende igjen!

Familien kom også på kvinnemøtet igjen for å gi den store Doktoren, vår
Skaper Gud, takk og ære for gutten.

Nagendra, 8 kg, med pappa da han kom.

 

Nagendra, 14 kg, sammen med doktoren sin fem uker senere.

 

 

Bjørnekjemperen

For to uker siden kom det en svær kar fra nabodistriktet, Solu Kumbo. Jeg så
bare blod-dammen etter ham på båren der han hadde ligget en lang dag. Erik
tok han i mot på operasjonsstua. Han kunne selv fortelle hvordan han hadde
sloss med bjørnen. En svær en, som reiste seg på to over ham. Men han hadde
tatt kampen opp, noen ganger hadde bjørnen overtaket, og noen ganger mannen.
Han fikk nesten has på den med en stokk, men da bjørnen bet seg fast i kneet
hans gikk han i bakken. Da kom sønnen på 16-år seg opp på ryggen av bamsen
og slo løs. Endelig kom naboene til, og fikk jagd den bort. Da han kom til
oss hadde han kroppen full av flenger. Det var slått et stort hull på
brystveggen åpent inn til venstre lunge, masse ribben knust, og et kne var
nærmest tygd opp. Det ble en lang kamp på operasjons bordet den kvelden
også.

Men mannen ser ut til å greie seg fint, og nå sitter han i sengen med det
største smilet hver morgen!

Etter kampen med bjørnen tar han det som en seier at han overlevde. Her to
uker etterpå.

 

 

Mødrehelse

Mest av alt er det likevel mødrehelse som skaper dramatikk og gjør sykehuset
berettiget i dette hjørnet av verden. At det er et sted innen rekkevidde av
tre dagers gange som kan gjøre keisersnitt, er liv-reddende for mange mødre.
Men ikke alltid kan barnet reddes. Nylig kom det igjen en der barnets hånd
var født dagen før. Moren ble reddet, men vi mistet barnet. En annen kvinne
hadde ikke fått ut morkaken etter fødselen. Noen hadde prøvd å hjelpe henne
ved å dra i navlestrengen. Men da hadde navlestrengen røket, og moren var
nær ved å ha blødd i hjel før hun kom hit. Etter blodoverføringer fikk vi
hentet ut morkaken manuelt. For noen dager siden var det svangerskap utenfor
livmoren der kvinnen nok hadde tolerert smertene for lenge før hun kom hit,
så bukhulen var full av gammelt blod. Vi vet godt hvordan det hadde gått med
alle disse kvinnene om ikke dette sykehuset hadde vært her. Vi vet også at
veldig mange i Nepal bor mer enn fire dagers gange fra et sykehus.

Gravide som bor langt borte og har svangeskap med høy risiko for problemer,
får bo i sykehusets ernæringssenter. Så det fungerer også som ventehjem for
gravide. Det er verdifull hjelp for mange, for når fødselen er i gang er det
tøft å bli båret på disse stiene i to - tre dager.

Hvem driver sykehuset etter 25. november?

United Mission to Nepal, UMN, har drevet dette sykehuset i 42 år. Deres
avtale med myndighetene går ut 25. november. Det har vi visst lenge. I tre
år har det vært arbeidet for å få en ny avtale, der UMN kan overdra
sykehuset til en nasjonal nepalsk kristen organisasjon, Human Development
Community Service, HDCS.  UMN har overført all sin stab for helse
administrasjon til denne organisasjonen gjennom en lang prosess. Når vi
endelig fikk myndighetene i tale om dette, sa de nei til en slik overføring.
Hele lokalmiljøet her ble redde for at staten skulle overta driften, med alt
det betyr av korrupsjon, vanstyre og ineffektivitet.

Så de startet en intens lobby virksomhet, som ser ut til å kunne føre fram.
Nå har myndighetene bedt UMN lage et forslag til en lokal samarbeids komité
som kan opptre som eiere, og igjen overgi driften til HDCS.  Det er nå
gjort, men intet svar er kommet, og 25. november nærmer seg raskt. Men vi
har tro og håp for tiden etter 25. november også!

Samfunnshelse.

Vi skrev i forrige Times at maoistene krever at vi driver et NØYTRALT
samfunns-helsearbeid, uten å samarbeide med myndighetenes Helseposter, og
uten å etablere ansvarsgrupper. Det må bli noe helt annet enn det vi har
gjort til nå, og svært forskjellig fra det vi egentlig ønsker. Men kanskje
kan det likevel finnes arbeidsmåter som er bedre enn ingenting? Det finnes
et stort antall Sjamaner rundt om i landsbyene. De er nesten alltid det
første stedet pasientene oppsøker når de blir syke. Det har vært arrangert
helsekurs for dem før, men kanskje finnes det muligheter for et nærmere
samarbeid? Kortvarige aksjoner, f. eks. camps for mødrehelse og/eller
barnehelse i de mest avsidesliggende områdene, er en annen mulighet. Det
arbeides intenst med kortsiktige og langsiktige planer for dette. Kanskje
noen av dere har erfaringer som kanskje kan gi oss nye tanker? Innspill
mottas med takk.

Hilsen fra et Okhaldhunga der kulda er i ferd med å sette seg i veggene,

Erik og Kristin
 

 

 

Oktober 2005

Kjære venner.

Denne gangen hilsen til dere fra et Okhaldhunga i festivalenes tegn!

Oktober er måneden for både Dashain og Tihar, de to største
hindu-festivalene. Det er som om vi skulle ha jul og påske i samme måned i
Norge. Feststemning og tradisjoner, og hele staben på sykehuset vil ha fri
på en gang. Men feriekabalen er heldigvis lagt.

Huldra i Okhaldhunga

Vi har en hulder som springer rundt og dukker opp utenfor vinduene våre sene
kvelder. Hun har et stort praktfullt sort hår som hun har pyntet med
blomster. Hun fødte en sønn for snart en mnd siden. For et års tid siden ble
hun plukket opp av en kjekk politimann her, og ble med ham. Men han hadde
kone og barn fra før. Da ikke gamlekona likte dette, fant han en ugift mann
i pengeknipe som fikk ti tusen rupee for å ta på seg farskap og ansvar. Det
varte så lenge som pengene varte, så ble hun kastet ut fra han også. Da
stengte hun døren til den normale verden, fødte en sønn, gikk inn i en
blomstrende psykose, og gikk hjem i to dager til sine besteforeldre her.
Sønnen la hun igjen i en åker, der han ble plukket opp av en politikone som
fostrer ham så lenge. Huldra selv er lagt inn her på sykehuset, får
hestedoser med psykofarmaka, men svever rundt. En morgen fant vi henne
plutselig inne på badet vårt, som er i et tilbygg til huset. Der hadde hun
funnet en saks og var i full gang med å klippe håret. Hun sa hun "ville ha
sånn sveis som Dr Erik"! (Da må hun da være akkurat passe gal?)

Vi merker dessverre en stor økning i mennesker som rømmer inn i psykoser. Så
mange lever under press fra begge parter i konflikten. -Og der er plassen
trang! Det merker vi også i samfunnshelsetjenesten

Landsbyhelsearbeid i krig

I forrige nummer fortalte vi at landsbyhelsearbeidet her hadde problemer. De
har bare vokst siden. Det kuliminerte i forrige uke, med at maoist-lederen
for hele Okhaldhunga ga klar beskjed om at alt samarbeid mellom sykehuset og
myndighetenes Helseposter måtte opphøre øyeblikkelig. Det er krise, for hele
samfunnshelsearbeidet vårt består jo i tiltak for å styrke de lokale
Helsepostene. Nå ble det gjort klart for oss at Maoistene ser på et
samarbeid med slike helseposter som et samarbeid med landets myndigheter,
altså fienden. De "kunne ikke garantere vår sikkerhet" hvis det fortsatte.
Men de ville se svært positivt på om vi ville drive et selvstendig arbeid,
utenfor helsepostene. Nepal er nemlig nå i realiteten to land. Maoland er
nesten hele landsbygda, dvs. 80 % av Nepal og 90 % av Okhaldhunga, mens
Kongeland er Kathmandu-dalen og de fleste distriktssentrene. Vi fikk to uker
til å avslutte samarbeidet, og det gjør vi nå.

Denne Helseposten har vi samarbeidet med lenge. Nå får vi beskjed om at "å
støtte dem er å støtte fienden", så samarbeidet må legges på is.

Men krig og begrenset bevegelsesfrihet gjør jo at befolkningens behov for
helsetjenester ute i distriktet bare er større enn før. I løpet av disse to
ukene har vi derfor utallige møter med representanter for lokalbefolkningen,
for å diskutere situasjonen. Befolkningen selv forsøker nå å påvirke
maoistene slik at det gis rom for lokalt helsearbeid, i en eller annen form.
En forutsetning er naturligvis at maoistene ikke truer sikkerheten til vår
stab. Det er i sannhet spennende tider her framover.

Sykehus i Ingenmannsland

Selve sykehuset ligger på en slags grense mellom Maoland og Kongeland, i et
Ingenmannsland. Maoistsjefen sa tydelig at de ser positivt på at vi driver
sykehusarbeidet. Det gjør at både vi og staben her føler oss tryggere en
før.

Den lokale militærleiren ligger tre kvarters gange fra sykehuset. Tidligere
var det stadig soldater på patruljering rundt her, men det ser vi omtrent
ikke lenger, de tør ikke vise seg så langt fra leiren.

Legedekningen i Nepal har vi skrevet om før. I Okhaldhunga blir den stadig
dårligere. Vi er jo eneste sykehus for en befolkning på over 200.000
mennesker, og nå er vi to leger. Problemet er at min kollega dr. Padma er
ferdig med sin obligatoriske tjeneste her i neste uke. Da reiser han, og
foreløpig har det vært umulig å rekruttere nye. Nepali-legene holder seg i
Kathmandu, og utlendinger blir det stadig færre av her i landet. Dette betyr
at Norge har nesten tusen ganger så mange leger per befolkning som det
Okhaldhunga har, og gjennomsnittsnordmannen er friskere enn våre naboer her!

Ernæringssentret øker i vekt!

To nye gutter er nettopp overført fra sykehus til ernæringsentret.  Nagendra
på 6 år kom til oss for 14 dager siden og veide 8 kg!  Han kan ennå ikke
stå, gå eller strekke ut bena , da han kom kunne han knapt sitte. Han har
lagt på seg til 10,6 kilo i dag! Han hadde hatt diare i fem måneder. Jeg har
sett han smile en gang! 

Nestemann er Shanta Bahadur. Han kom til en skole i distriktet her for 6 mnd
siden. Ingen vet fra hvor, og han snakker ikke. Ingen kjent familie. Han har
store brannskader, den ene armen er helt brettet sammen. Vi anslår han å
være ca 11 år gammel. Skolen kom hit med ham da han sluttet å spise. Da
veide han 15 kg, hadde sprukken lunge med tuberkulose i, og en hud som
flekket av. Urin holdt han ikke styr på.  Etter tre uker på sykehuset med
behandling, kom han nå til Ernæringssentret. Han har lagt på seg 4 kg og
spiser alt han kommer over, inkludert jorden i veggene. Vi håper han en dag
blir frisk nok til at armen kan opereres.

På hellig grunn

"Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som
har en knust ånd." Salme 34, 19 står skrevet på veggen på Sosialkontoret.
Derfor smiler Suna Maya igjen, og hun setter meg på hellig grunn.

Midt i hverdagen på sosialkontoret kan jeg plutselig finne meg selv på
hellig grunn. Det kommer mange til oss fast for antidepressive medisiner.
Fattigdom gjør folk deprimerte, og depresjoner gjør folk fattige. Det er en
ond sirkel som presser livsgnisten ut av dem. Naboene ser på dem som hunder.
På veggen over pulten har vi hengt opp et vers spesielt for dem: "Herren er
nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust
ånd", Salme 34, 19. Vi leser det sammen, og kjenner at han nettopp er nær
hos dem. Skaperen ønskes velkommen inn i et nedbrutt hjerte, og en ny glede
stiger fram fra han som flytter inn i livet deres. En glede som gir styrke
til å bære det samme livet.

Hilsen Kristin og Erik

 

 

August 2005

Kjære venner!
 

En deilig sommer i Norge er over og vi er vel tilbake i Okhaldhunga.

Her har ikke livet stått stille og mange gleder møtte oss.


Kathmandu

Husker dere Kesheri Maya med den store magen fylt av vann? Hun kom strålende
i mot meg på Patan sykehus og ropte at hun var blitt frisk ved hjelp av
Herren. Legen hadde også hjulpet til, han hadde operert ut 6 kilo
kreftsvulster og tappet 3 bøtter vann! Likevel så viser hun en styrke og
glede som overrasker. Mens hun nå er i Kathamndu for behandling, tar hun og
mannen del i Patan kirke og lærer om Han de takker.


Samme dag hadde jeg en spesiell dag i fengslet i Kathamndu. En kvinnelig
kristen fange, Liki, traff jeg før sommeren. Hun var redd, syk og svak. Hun
hadde kreft på eggstokken og Ingunn Moi fulgte henne som nærmeste pårørende
gjennom sykehusvesnet i Kathamndu for at hun skulle bli operert. Da jeg nå
kom tilbake hadde hun den samme gleden som Kesheri Maya. Hun var frisk og
sterk og alle i fengslet var overrasket og ledelsen ga de kristne i
kvinnefengslet et eget bønnerom som respons. Nå er de mange som samles der.


Sorg

Men vi fikk også vite at Lila Maya som var lammet og full av liggesår, var
død. Hun kom til god pleie i Kathmandu, men hennes lammelser krøp oppover i
kroppen og lammet lungene. Hun fikk dø i verdighet. Faren tok med seg et
flott barn tilbake som for alltid vil bære med seg denne underlige historien
som Lila Maya har gitt sin landsby.


Besøk på enkehjemmet til Patankirken.

Kirken har fulgt opp familiene til de enkene som har fått plass på
enkehjemmet. Det er familier som ikke ville ta seg av sine gamle pga deres
kristne tro.  Det var gledelig å høre at de hadde klart å skape en
gjenforening mellom to av enkene og deres familier, så de kunne flytte
sammen med dem igjen. To nye har fått flytte inn. Samtidig har også fem barn
fått flytte inn sammen med de gamle! Det er barn fra datterkirker av
Patankirken. To stykker etter mor som døde av kreft med ti barn. De tre
andre har mistet en av sine i HIV/AIDS, og den andre av foreldrene er syk av
samme grunn. De gamle og barna er til mye glede for hverandre.

Patankirken bygger fremdeles på sitt Mercy House, der enkene og barna skal
bo når det blir ferdig. Et hus for menighetens sosiale arbeid. De har bygget
opp skjellettet av tre etasjer, men mangler penger til sement for å gå
videre nå.


Okhaldunga

I Kathmandu ventet jeg på en gruppe på fem medisinstudenter fra Bergen,
deriblant vår Martin. I fire uker skal de lære om barnesykdommer og
fødselsmedisin ved Patan sykehus, og to uker i Okhaldhunga. De første to
studentene ble med meg til Okhaldhunga, der Erik hadde vært i ti dager
allerede.


Community Health

Allerede første dagen ble vi invitert med til en landsby for delta i
åpningen av Community Health programmet. De hadde planlagt i landsbyen hva
de trenger å gjøre, en helse komité på 18 var etablert og en kvinne komité
var etablert. Denne dagen var alle medisinene plassert på helsestasjonen og
fra den dagen skal det gjennom hele året være medisiner på helsestasjonen, i
motsetning til tidligere bare i to måneder per år Hele kommunen var
representert og ungdomsklubben hadde diktet sanger som de danset til og
Norge ble takket og vi tok i mot all takken på vegne av dere alle.


Her er den nye helsekommiteen i Kunta Devi, og sjefen for kvinnene med et
flammende innlegg.

 


Kirken

Det var stor glede å møte fellesskapet i kirken igjen. En ung pike som dels
har vært på sykehuset og dels i kirken med en alvorlig psykose, var blitt
frisk og hadde gått fire timer for å komme til kirken. Hjem igjen bar hun 30
kilo ris til familien sin. I våres var hun en stor byrde for familien.


En stor overraskelse var det for meg da vår lokale shaman, "trollmann", kom
mot oss i kirkedøra med et stort smil og kunne fortelle at han hadde fått en
slik veldig trang til å være i nær Herren og hadde derfor bekjent troen på
ham. Hans kone har vært kristen i tre år. I dag var de der hele familien med
to barnebarn og kunne fortelle at deres hjem var som et nytt hjem.


Husker dere Sukre? Inntil han var 17 år krøp han på bakken i bazaren og
tigget. Han ble sendt fra sosialkontoret på sykehuset til spesialsykehus i
Kathmandu. Etter mange oprasjoner kom han gående tilbake og med opplæring i
skreddekunsten. Han har etter det tatt del i kirken. I sommer har han fått
et lite lokale i bazaren,  der han før krøp som en tigger,  har han nå
etablert sin skredderbutikk.  Ikke så mange kunder ennå, men vi håper sammen
med ham at dette skal bli hans nye levebrød.


En stolt Sukre i sin nyåpnede skredderbutikk


Mange gleder, men det er alltid mange som kjemper videre. En gammel i kirken
har fått slag, en annen kjemper med vold i ekteskapet og en evangelist er
stadig truet av maoistene, men de kjemper sammen. Vi satt på Hosianna hotell
etter kirken, spiste "momo" og kjente oss utrolig glad for at vi får tilhøre
et slikt fellesskap her oppe i fjellene, midt i tåke og regn og dårlige
politiske utsikter, så finner vi mennesker med håp og styrke og fellesskap.


Takk for følget videre i Okhaldhunga Times!


Gode ønsker for høst i Norge fra

Erik og Kristin

 

 

Juni 2005

Kjære venner!

Det er tid til en liten hilsen herfra før sommeren legger sin varme, gode
hånd over Norge. Først må vi fortelle at Lila Maya, som vi fortalte om i
forrige melding, kom seg vel fram til det tyske plastisk kirurgiske
sykehuset i Kathmandu. Både flyplassledelsen her og piloten var
samarbeidsvillige. Nå har vi nettopp besøkt henne på det plastisk-kirurgiske
sykehuset i Kathmandu (vi er på vei til Norge på ferie!), og der er hun i
gode hender.


Liten mamma

Her får dere hilse på sykehusets yngste mor, hennes ektemann og nye baby.
Hun fylte 14 år rett før barnet ble født. Og hun er bare 135 cm høy, så vi
var redde for at det måtte bli keisersnitt, men naturen ordnet opp. Våre
første tanker om barnerov og tvangsekteskap og slikt var gale spor. Mor på
14 og far på 16 forteller at dette var "love marriage", de hadde funnet på
det sjøl! Ikke nødvendigvis noen god ide, men fint at det var deres egen.
Glad liten familie, og ikke så ofte en ser en mamma med et ekte
"fjortis-knis":


Tørke

I forrige mail skrev vi om vårknipa her, og at maisen heldigvis snart blir
moden. Det ble ikke slik. Vårknipa varer ved, for maisavlingen slo helt feil
i år. Monsun-regnet har ennå ikke begynt, så maisplantene til naboene våre
tørker. Mange, kanskje de fleste, har allerede måttet kutte maisplantene for
å gi dem til dyra som fór, mens det ennå var noe næring i dem. Kolbene som
skulle vært menneskeføde, ble det ikke noe av. Nå venter alle på regn, for
uten det kan ikke risen plantes. Og uten ris...

 

Tall fra sykehuset

Vi har jo fortalt noen eksempler på hva som har skjedd på sykehuset dette
siste året. Det er fint at dere har blitt kjent med noen av menneskene her.
Men for å fylle ut bildet vil også gi dere noen tall, de følgende er fra i
fjor: 

- Antall pasienter på poliklinikken 16.335

- Antall innleggelser 1.449

- Antall liggedøgn: 9.500

- Fødsler: 131

- Store operasjoner: 111

- Små operasjoner: 896

 

- Totale utgifter til sykehusdriften: 1,4 millioner norske kroner (= 14
millioner nepali rupees). Da er alle utgifter til sykehusdriften tatt med,
men ikke samfunnshelseprosjektet. Av dette ble 55 % betalt av pasientene
selv, mens 45 % (630.000 norske kroner) var tilskudd utenfra. Det var mye
helse for pengene!

 

Landsbyliv

Vi som mest jobber på sykehuset her, kommer ikke så nær innpå livet i
landsbyene som vi gjerne skulle. Men de som jobber i samfunnshelseprosjektet
vårt gjør det. De kommer nær hverdagen til folk. Jeg snakket nettopp med dem
om hvordan de synes livet i landsbyene har forandret seg de siste par årene.
Dili Karki er en av våre mest erfarne medarbeidere, og jeg har lyst til å
dele med dere noen av stikkordene de ga:

"Previously there was a ´healthy mix´ of rich and poor. Now only the poor
are left" Tidligere var det en "sunn blanding" av fattige og litt mer
velstående folk i landsbyene. Det har jo alltid vært slik at de rike har
utnyttet de fattige, lånt dem penger til kjempehøye renter når det har vært
uår, etc. Men de fattige har også hatt nytte av å ha noen velstående
mennesker i sin egen landsby, for dagarbeid, opplæring, kreditt og lignende.
Når vi nå går i landsbyene ser vi at alle som hadde penger er forsvunnet, de
fleste til Kathmandu. Ingen av dem som er igjen har reserver å tære på. Nå
er det ingen å låne av, selge til eller jobbe hos.

"Grønnsaker som råtner": Noen av landsbyene dyrker overskudd av grønnsaker,
og har pleid å selge dem på markedet her i distriktssenteret. I lange
perioder har nå maoister og militære hindret folk i å krysse den uoffisielle
grensen mellom "Maoistland" og " Kongeland", som skiller 90 % av
befolkningen fra distriktssentrum. Nå har de ingen steder å selge varene
sine, så det de ikke spiser opp selv står og råtner. Det er et trist syn.

"Farløse familier". Mange fedre er rekruttert til hæren eller politiet, mens
familien er igjen i landsbyen. Disse fedrene vet de ville bli drept av
maoistene hvis de kom hjem til familien. Andre familiefedre er
tvangsrekruttert til maoistene, eller har flyktet for å unngå å bli det.
Resultatet er at landsbyene mangler menn, det ser vi når vi besøker dem. Det
er hardt for kvinnene å måtte gjøre alt det tunge arbeidet alene.


"Tomme helsestasjoner". Staben på myndighetenes helsestasjoner ute i
distriktet blir ofte ansett som potensielle fiender av maoistene, og noen
har blitt drept andre steder i landet. Alle må de betale dobbel skatt, like
mye til maoistene som til myndighetene. Resultatet er at de stikker av,
oftest til Kathmandu. En undersøkelse gjort av en avis nylig, viste at
nøyaktig halvparten av helsepostene i Okhaldhunga distrikt har vært helt
uten bemanning i mange uker.


Stab i Samfunnshelseprosjektet vårt tegner kart (på bakken, se omriss) over
ressursene og problemene i en landsby, sammen med dem som bor der.
 



Håp

Men dette er jo ikke hele bildet. Vit at her er tørke, fattigdom og
borgerkrig. Men det er jo ikke hele bildet.

Gled dere også med oss over lyset vi ser komme tilbake i øynene til Urmila,
jente på 8 år som var nesten død av magetuberkulose, og nå er tykk og blid
og kjempestolt over at hun kan løpe igjen! Og over moren med tverrleie og
svære blødninger (placenta previa) to måneder før termin, som gjennomgikk
keisersnitt i forgårs, og nå ligger og smiler over sin halvannnen kilos
datter som ser ut til å greie livet bra.

Eller titt innom kirken og se den kasteløse som sitter ved siden av en
brahmin, som vet hun har rett til å sitte der, og som på sin fire timer
lange hjemvei fra kirken vil fortelle dem hun møter at det ikke er sant at
folk har ulik verdi!


OBS! - OBS! - OBS! - OBS! - OBS!

Her følger den aller første annonsen i Okhaldhunga Times:

En av våre tre yndlingssønner, Øystein, har jo bodd i vårt hus de årene vi
har vært ute, sammen med venner. De flytter alle sammen nå til sommeren, og
da trenger vi nye leieboere! Har noen av dere kjennskap til noen som vi leie
et lite, vakkert hus i Bærum????

Tidsrom: 1. august 2005 til 30. april 2006. Fire soverom og to bad.

Husleie: 7.000 kr. pr. måned (+ et depositum)

Fullt møblert, i smakfull Bøhler-stil.


God sommer.

Hilsen Kristin og Erik


 

Mai 2005

Kjære venner!


Varmen er her, svetten renner, men fremdeles er vi midt i vårknipa. Maisen
står høy og fin, men ennå er det en stund til det er noen kolber som metter.
Dette er tiden da mange setter seg i lån for å få mat til kvelden.  En gutt
som kom for å gjøre en jobb for meg, sa fortvilet at han klarte ikke å gjøre
noe før han hadde fått noe å spise. Han hadde gått tre timer først.  Han er
ikke alene. En annen nabo som jeg var hjemme hos, viste meg loftet, der
kornlagret skal være. Der var det bare en vedhaug. Det var det eneste lagret
de hadde nå. Det er derfor jeg har så stygge tenner sa hun, og lo godt med
en tann i overmunnen. De har lang erfaring med vårkniper og de vet at maisen
kommer. Det gjør at de kan spøke og le midt i vårknipa.

 

Kheti Maya

I dag har det vært en dag da mange "gamle" pasienter har kommet. En slik dag
kjenner jeg at jeg hører til.  Først og fremt kan jeg fortelle at Kheti Maya
kom tilbake i dag! I sist brev skrev vi at vi overlot henne i Guds hender i
tro og håp når hun ble båret hjem. - Og det er ikke et sted uten håp. I dag
kom hun, og vi var jo alle overrasket over at hun lever! Hun var en liten
tanke bedre, men ingen vektøkning. Hun fikk med seg ny forsyning av
turberkolose-medisin, i tillegg til melkepulver, supermel og en pakke
rosiner som vi har til barn som trenger en ekstra trøst.. 

Hun hadde fremdeles perlekjedet på seg som jeg hadde gitt henne for å huske
håpet vi har.  Når jeg tok i det strålte hun opp og fortalte at håpet, det
har hun.


Lila Maya

For tre uker siden kom et liv inn i våre hender på sykehuset som rystet alle
og har krevd alt av sykehusets omsorg og pågangsmot:

Lila Maya Magar er 18 år. For to måneder siden ble hun lammet fra livet og
ned. Helt uten følelse, helt uten muskelkraft, og ingen kontroll over urin
eller avføring. Hun har ikke vært utsatt for noen ulykke, og vi har ingen
sikker diagnose, men det virker som at hun har en alvorlig sykdom i
ryggmargen. En måned senere fødte hun en datter. Siden hun var syk, ble hun
en kasteball mellom svigerfamilie og barndomsfamilien sin. Ingen ville ta
henne til sykehus, for det koster penger. Hun ble liggende i en krok på
gulvet, og fikk enorme liggesår både på hoftekammer, "hofteknuter",
korsrygg, lår, og knær. En måned etter fødselen fant en av våre
samfunnshelsearbeidere henne, og fikk transportert henne til sykehuset. På
skiftestuen åpenbarte det seg en stank som fikk alle til å løpe ut. Etter
noen brekninger klarte Erik og en mannlig sykepleier og gå løs på arbeidet
med å renske opp, lag på lag med puss, dødt vev, avføring og skitt. Etter
den dagen har det vært daglige sårskift som har krevd mer bandasje enn det
sykehuset tidligere brukte på en uke. Et middel de har brukt i sårene er
rett og slett sukker, - det har hatt en fin virkning!

 - Og den en måned gamle babyen var like skitten, og med et skinn som virket
tre nummer for stort, ble også lagt inn. Den var heldigvis frisk og etter
tre ukers mating og vasking er den blitt fin og frisk.


Da vi nylig var i Kathmandu på UMNs årskonferanse kontaktet vi et
tysk-støttet plastisk kirurgisk sykehus, som ville ta i mot henne.
Fantastisk. Hun vil trenge svære hudtransplantasjoner og rekonstruktiv
kirurgi. De andre legene her sa bare at det var ingen som ville ha henne.
Heldigvis er det ikke slik med pasienter som med biler at vi bare kan
kassere dem når de er totalvrak.


Nå står bare en utfordring igjen: Transport!  Hvordan få henne med et
twinåtter fly?

Det foregår forhandlinger med flyselskapet nå, vi håper intenst at vi skal
få henne av sted før neste uke er slutt. En av sykepleierne som har gjort en
stor innsats for hennes sårstell, blir med og får en ukes opplæring på det
sykehuset i Kathmandu.


Lila Maya er ikke bare liggesår, hun er en nydelig ung mor med
forventninger, på tross av sin tragiske skjebne. Hennes egen mor står i
bakgrunnen.


Helhetlig omsorg

Kanskje husker dere kvinnen med den store magen i siste Okhaldhunga Times?
Hun er fremdeles like stor og bena er også hovnet opp nå. Vi har tatt henne
og mannen inn på rehabiliteringssentret. Det er jo ikke noen rehabilitering,
men en siste pleie. Mannen gikk hjem til landsbyen, 3 dagers gange en vei.
Da møtte det ham en plakat på veggen fra myndighetene om at han måtte melde
seg for politiet i sitt distrikt innen en uke, hvis ikke ble han regnet for
å være maoist, og ville bli fengslet og behandlet som det. Han skyndte seg
tilbake til sykehuset for å se til kona og så dra til distriktssentret sitt
i nabofylket. Men nå har kona vært så dårlig at vi våger ikke å slippe han.
Pasienter kan ikke være hos oss uten pårørende, det har vi ikke
arbeidskapasitet til. Så nå har sykehuset hjulpet ham med å sende brev både
til lokale politiet her og i nabofylket. Likevel er det jo usikkert hvordan
politiet vil behandle ham når han en gang kommer tilbake.


Hun vil så gjerne få dø her nå. I hennes landsby var det to kristne familier
som hun tenkte hun kunne få begravelse av, men nå har de flyttet til
Kathamndu, det ble for vanskelig for de kristne i deres landsby. Vi merker
et økende press mot de kristne fra maoistene i landsbyene omkring nå. Men de
holder motet og troen oppe i hverandre. I går hadde vi husfellesskap i stua
vår med kristne fra forskjellige kanter i fylket som er på sykehuset her nå,
og takken til Gud var det som preget samtalen.


Nå er det bare et par uker til vi reiser på sommerferie til Norge. Og så
kommer vi hit igjen i slutten av juli. Ha en god sommer!


Hilsen Kristin og Erik

 

 

April 2005
 


Kjære venner!

Jay Masi, slik alle de kristne hilser hverandre i dette landet. Og det kan
vi trygt gjøre etter påske for det betyr seier til Kristus. Vi hadde en fin
påskemorgen på den store steinen i risåkeren. Nå er det rett og slett et
spørsmål om den er stor nok neste år, for det var langt flere i år enn i
fjor. Det samme ser vi i kirken. Flokken vokser stadig.


Håp

Det er også flere pasienter som kommer opp til kirken for å finne håp. Slike
som Maya Rai. Hun har kreft i en eggstokk som er kommet for langt til å
kunne opereres, og som gjør at hun produserer store mengder vann i magen.
Hun og mannen forsto alvoret da vi hadde undersøkt henne på sykehuset, og
vet at dette fører bare en vei. Men de ville ikke gå hjem til landsbyen bare
for å dø der. De leide seg et rom nær sykehuset så hun kan komme regelmessig
til sykehuset, for svulsten gir henne så mye vann i magen at hun får ikke
puste om det ikke tappes av og til. På bildet ser dere henne ved siste
besøk, med minst 15 - 20 liter vann i magen.



En kreftsvulst i magen produserer vann

 

Det var ikke hele grunnen, for de ville bo her for at de kunne få del i den
nye troen og det evige liv i den korte tiden hun har igjen. Og utrolig nok
klarer hun å gå den bratte bakken opp til kirken som for oss tar 40
minutter, hver søndag.

 

Vi har hatt litt for mange som vi ikke har kunnet hjelpe i det siste. Det er
tungt, særlig når det er barn. Lille Keti Maya er 12 år og veier 14 kilo.
Hun er fullstendig uten muskler. Hun har en svulst i magen som vi håpet er
tuberkulose, men etter snart to måneder på tuberkulosebehandling er hun ikke
sikkert bedre. Da kan det være kreft kanskje. Etter at vi hadde fått henne
til å spise, fikk hun tarmslyng. En uke med bare intravenøs. Deretter ble
håpet tent, og hun spiste igjen. Straks svulmet magen opp, og det som gikk
ned kastet hun fort opp igjen. Da ga både hun og moren opp. I går ble hun
båret hjem. Hun er meget viljesterk og ville se familien sin igjen før hun
døde. Vi fikk en fin samtale om håp og gnisten for livet ble tent i henne
igjen og hun lovet å komme tilbake..  Vi på sosialkontoret har kjempet med
henne og etter at hun gikk satt vi alle igjen og gråt.  Nå har vi overlatt
henne fult og helt i Guds hender, - og da har vi jo et håp fremdeles.

 

Å arbeide her uten å kjenne håpet utover det vi her ser, ville knekt oss.
Man Bahadur, som vi skrev om sist med den svære hodeskaden, mistet vi. Faren
spurte om han ville bli menneske igjen. Det ville nok blitt et vanskelig liv
for far og sønn hvis sønnen ikke kunne bli arbeidsfør. Det er ikke mat til
mange flere enn dem som kan arbeide for fullt her.



Vårknipe.

Det ser vi spesielt i denne tiden. Det er svært få som har mer igjen på
lagrene sine oppunder taket av korn, ris, mais eller hirse. De som kan bære
stein og sand, får mat til seg og sine. Men der de arbeidsføre blir syke har
de ingen reserver. Det er mange som legger seg på sulten mage i denne tiden.
Ny mais kan de høste fra juli. Denne tiden er vanskelig for mange gamle som
ikke kan jobbe, og de unge familiene har vanskelig nok med å få mat nok til
sine egne.

Vi møter dem på sosialkontoret.

 

Ny generator

Generatoren er kommet! Den ble bestilt i november, etter en innsamling der
mange av dere bidro mye. Etter det har det vært masse forsinkelser, ærlig i
tollen på grensen mellom India og Nepal. Men i går ble generatoren båret de
siste kilometerne hit til sykehuset, og det var utrolig bra at den kom fram
før den nye regntiden begynner om en måneds tid. Nå venter vi bare på mannen
som kommer for å sette den sammen. Det siste stykket ble den båret i flere
deler. Den hadde en strevsom tur opp med mye problemer, men nå er den vel
framme.

 


Generatoren kom i går!

 

TAKK til alle dere som har bidratt! Det gir oss større sikkerhet med to
generatorer som kan alternere så vi ikke brenner ut generatoren når vi har
alvorlig syke pasienter som trenger oksygen helst hele tiden.

 

Borgekrigen

Det har nylig vært 10 dagers streik over hele landet. I den tiden var det
vanskelig å få tillatelse til å gå inn til sykehuset. Nå er den over og det
virker ganske rolig nå. Vi har hatt en uenighet med millitærleiren i
nærheten, som ville ha mer kontroll over sykehuset enn vi kunne tillate. Den
konflikten har lagt seg, og det ser ikke ut til at vårt forhold til
soldatene i området har tatt varig skade. Godt er det. Kirkene er fremdeles
stengt, men de får samles i hjemmene, også i større grupper. Kirkene i
nabodistriktene er ikke stengt så det er et lokalt initiativ.

 

NORAD

Det nye prosjektet er i full gang. Hver landsby blir besøkt og de kartlegger
sin landsby og sine behov. Sammen med Nils Magnar Sture fra Normisjon fikk
jeg være med på en slik tur. Våre arbeidere som var igjen i landsbyen fikk
samme kveld besøk av maoistene som ville vite alt om prosjektet. De var
fornøyd og viste forståelse. For å arbeide i disse områdene i
konfliktsituasjonen er det viktig at prosjektet er styrt av befolkningen, at
det er ærlighet og full åpenhet. Det er tre retningslinjer som også vi er
glade for å kunne arbeide etter. 

 

Hilsen Kristin og Erik

 

 

Mars 2005


God Påske!

Timiharulai shanti!

"Fred være med dere. Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere!"


Det er påsketeksten som vi har laget som et banner for kirken og for
sykehuset. Det er ord vi trenger. Det er ikke en passiv fred han gir oss,
men en utfordring og et håp i det å feire påske. Det skal vi gjøre kl 6 om
påskemorgenen på en stor stein ute i rismarkene her. De militære skal
varsles først, så de ikke tror vi er noen andre.
 


Vi ble hjertelig mottatt her, etter at vi hadde vært i Thailand. De var
preget av at det hadde vært en vanskelig tid. Det er godt for oss å være
sammen med dem igjen. Alle trusler fra maoistene er frafalt, og det er en
bedre forståelse for at sykehuset skal holdes åpent. Dagliglivet til folk
flest er likevel preget av at borgerkrigen tilspisser seg. Landet er delt i
to på den måten at myndighetene, dvs. kongen og hæren, kontrollerer små
"øyer" rundt militærforlegningene rundt i landet, i tillegg til hele
Kathmandudalen. Innenfor de øyene ligger de fleste distriktssentrene. Så
også her i Okhaldhunga. Sykehuset er i "kongeland", i alle fall så lenge det
er dagslys. Hele resten av distriktet, minst 80 %, kontrolleres av
maoistene.


Stengt sykehusvei.

De siste ukene har vi merket en nedgang i antall pasienter som kommer til
sykehuset. Nå har vi fått vite hvorfor. Maoistene liker dårlig at
landsbyfolk fra "deres" område går til distrikt senteret. De som bærer en
båre slipper gjennom, for det virker så alvorlig.

Syketransport skjer på mange måter, her kommer bestefar til sykehuset i
"landsbytaxi" på en sterk rygg.


Stengte kirker

Ti av distriktets tolv kirker har blitt stengt av maoistene i løpet av de
siste tre ukene. Folk får lov til å møtes i hjemmene, men "ikke mer enn 2
eller 3 stykker om gangen". Det er opprørende. Dette er små mennesker, de
fleste er nylig kommet til tro. De trenger å komme sammen, og støtte
hverandre. Gudstjenestene er et pustehull i en hverdag som er tøff og hard.
De gir lys og inspirasjon for dem. De vet ikke så mye om sin nye tro, men
den har gitt dem nytt liv, og nytt syn, på så mange måter. Og nye venner,
ofte på tvers av kastegrenser, som ellers stenger så mye her i landet. De
har nesten ingen opplæring i noen ting, mange kan ikke lese. Hvordan skal de
greie å beholde, og bringe videre, det de har fått? Spør vi. Og så vet vi jo
at dette har skjedd før. Så uendelig mange ganger gjennom kirkens historie.
Og ofte har det ført til vekst. Så kirken greier seg. Det er ikke det.  Men,
hva med hvert av de små enkeltmenneskene?

Nå hører vi også at de stenger hindu og buddhisttempler, så dette er vel i
tråd med Maos tanker. Ungdommene i vår kirke er likevel ved godt mot og
legger ut på turer og forteller de gode nyhetene, som de sier.


Noe nytt blir til

Og midt oppi dette skal vi altså starte et nytt samfunnshelseprosjektet, det
som nylig er innvilget NORAD-støtte. Og der er det, av alle ting, svært god
stemning for tiden. Vi har ansatt nye folk til felt-arbeidet (dessverre
ingen doktor ennå). Mange kommuner har søkt om å få være med, og vi har
valgt ut de fire som egner seg best til å begynne. I den forbindelse har det
vært folkemøter, og det er fint å oppleve hvor glade folk virker fordi noe i
det hele tatt kan startes her for tiden. Ellers er det mye svartsyn og
usikkerhet å møte. Indra, sykehusdirektøren vår, er en kjempestøtte. Med sin
haltende fot er han høyt og lavt, går lange dagsmarsjer, og er med og
underviser og oppmuntrer staben. Vår helsestab er ikke betenkt på å gå ut i
distriktet i denne situasjonen, og til nå har de ikke møtt for store
problemer.


Fra sosialkontoret.

Det har vært spesielt travle dager der for meg. Min eneste kollega måtte
reise pga en begravelse. Det kom faktisk sju søknader til den stillingen vi
har lyst ut der. Til slutt ble det hun jeg håpet på, som fikk jobben, og hun
hadde sin første arbeidsdag sammen med meg i dag! Hennes navn er Indira. Hun
ble tidlig "til overs" hjemme, da hennes mor døde og faren giftet seg igjen.
Hun begynte på helseskolen her, og møtte troen på en Gud som hadde henne
kjær. Her møtte hun også sin mann på sykehuset, Shanti Ram. De er den eneste
solide kjernefamilien i menigheten her, og har to små flotte gutter.

Hun har et sterkt ønske om å gå inn i "pastoral care" på sykehuset. Vi
trenger henne så inderlig og jeg håper hver dag hun skal få det brevet. Det
skal bli en glede og jobbe i team med henne. Vi legger ved et bilde fra
hennes første dag på jobb hos oss.

Kristins nye kollega på Sosialkontoret heter Indira Karki Rai


Fra sykehuset

Vi har to barn på overvåkningen som vi håper skal våkne opp til seg selv.
Man Behadur er 12 år, og falt ned fra et tre og skadet hodet for en uke
siden.. Nå, etter en uke, åpner han  øynene og reagerer på smerte. Faren
spør fortvilet, "Blir han menneske igjen"? Han har bare denne ene sønnen.
Moren døde da han var liten. I september gikk det et jordras som tok fem hus
bl a. hans hus, med hans to foreldre, to kuer og nesten all maisåkeren. Nå
er han redd han mister den eneste sønnen også.

Ved siden av ligger Susilla, 7 mnd. Hun har lungebetennelse. Mens moren
ammet henne aspirerte hun melk i lungen. Hun gikk inn i flere kriser i går
og var uten surstoff, men ble reddet igjennom. Men hun har ennå ikke slått
øynene opp! Vi håper og ber om at disse to må få våkne opp til seg selv og
sin familie.


Lørdagen ble avsluttet med et nytt keisersnitt igjen. En sherpadame i fødsel
som ble båret en hel dag i fødsel med fosteret i tverrleie, og armen til
barnet ute. Barnet var dødt, og livmoren var revnet, så det var like før det
kunne gått galt for moren også. Nå er hun sydd igjen på alle måter og vi
håper hun heles.


Takk for "med-tanker" fra dere alle. Vi er veldig glad for at vi ikke er her
alene. Vi håper også at leserens dager må bli gode dager.

Hilsen

Erik og Kristin

 

Februar 2005

Kjære venner

Nepal er i en turbulent tid. Kongen tok all makt i landet i et ublodig
statskupp 1. februar. De siste par ukene har vi vært på en konferanse i
Thailand. Mens vi var der fikk vi email fra Indra, direktør ved sykehuset i
Okhaldhunga, omtalt i siste nr av Okhaldhunga Times. Han fortalte at han har
hatt besøk av maoistene igjen, denne gangen i arbeidstiden og med et møte
med sykehusets ledelse og tre maoister i møterommet på sykehuset. Tidligere
har de bare kommet om natten. De har tidligere gitt sykehuset et krav om
penger. Vi har svart nei og nå har de kommet tilbake med trusler om å brenne
sykehuset om de ikke gir pengene. Vi sier at da stenger vi sykehuset, men
det er et alvorlig skritt å ta, siden dette er det eneste sykehuset som
fungerer i 6 fylker i øst. Det ville få alvorlige følger for over 200 000
mennesker. Etter de meldingene vi har fått fra Okhaldhunga de siste dagene,
ser det ut til at situasjonen er i ferd med å roe seg igjen. Om to dager er
vi selv tilbake på plass der vi hører hjemme.

Be om visdom og styrke i troen i disse dagene for Indra, og at det må komme
til en forståelse så folket kan få beholde sitt sykehus. Vi ber om at Gud
vender disse dagene til det gode for Okhaldhunga.

Hurra for NORAD!

Nå har de innvilget støtte til arbeidet i Okhaldhunga!

Vær med å dele gleden med oss, og med folk i Okhaldhunga! Nå har vi endelig
fått tilsagn på at NORAD vil støtte et nytt samfunnshelseprosjekt her. Det
er jo urolige tider i Nepal, og mye angst blant folk for hva fremtiden vil
bringe. Desto gledeligere at vi nå kan gå i gang med et nytt, skikkelig
program for å bedre helsetjenestene for folk ute i landsbyene. Det er så
viktig for folk å få følelsen av at noe nytt blir til, at ikke landsbygda
bare er et sted å flykte fra, men et sted der nye ting kan bli til.

Vi har ofte skrevet og fortalt dere om pasienter og andre enkeltmennesker vi
møter. Det kan være spennende historier. Nå vil vi fortelle om en annen del
av arbeidet, det som gjøres for at helsesituasjonen for en hel befolkning
skal bli bedre. For menneskene her er det kanskje egentlig viktigere enn
behandling av enkeltpasienter, selv om det ved første øyekast ikke alltid
ser like spennende ut. Det kommer til å bli en viktig del av arbeidet vårt
framover, så vi vil fortelle litt om hva det går ut på:

Stryking av Helsepostene

Okhaldhunga "fylke" består av 56 "kommuner", hver med en befolkning på vel
3.000 mennesker. I hver kommune finnes det en Helsepost som skal ha tre -
fire ansatte. Men det er bare i teorien. Staben finnes, men mesteparten av
tiden er de ikke til stede i den kommunen de er ansatt i det hele tatt, men
i distriktssenteret eller i Kathmandu. Og i teorien deles det ut gratis
medisiner på Helseposten. Men i realiteten er medisinlageret der tomt
gjennomsnittlig 7 av årets 12 måneder, og ofte selger staben medisinene som
skulle vært delt ut gratis, og putter pengene i egen lomme. Ikke så rart, de
er underbetalt, har mangelfull og kort utdannelse, og ingen supervisjon.

Hva kan så gjøres med det? Vi skal ikke begynne noe nytt helsearbeid ute i
kommunene. Men vi har et program for å forsterke det som allerede finnes
der. Programmet har vært utprøvd i flere kommuner, og har fungert svært bra.
Vår stab går da inn i en kommune og arbeider etter en fem-års plan. Først
kartlegging, deretter organisering og opplæring, og så nedtrapping av
støtten de siste to årene. Da er det bygget opp et lokalt apparat som kan
stå på egne ben, så vår stab trekker seg ut og begynner arbeid i nye
kommuner. Kommunene søker selv til sykehuset om å få dette prosjektet, og
det er flere kommuner som søker enn vi har kapasitet til å starte. Dette
arbeidet drives av en egen stab, og består av mange komponenter. Her er de
viktigste:

- Kommunenes egne helsekommiteer, styrking av disse. Slike finnes allerede i
alle kommuner, men er sovende. Folkene i vårt prosjekt går inn og gir
komité-medlemmene noen dagers opplæring i helsefag, økonomi og bokføring.
Deretter blir denne komiteen ansvarlig for arbeidet ved helsestasjonen,
åpningstider, priser på medisiner etc., og får ansvaret for all kontakt
mellom stab og lokalbefolkning.

- Et "Community Drug program", hvor sykehuset kjøper inn medisiner, og
selger dem til helsestasjonene via et eget distribusjonssystem.
Helsestasjonene selger så medisinene videre, med en viss fortjeneste. Det
gjør at de ikke går tom for medisiner, og de er forpliktet til å føre et
regnskap som er åpent for innsyn, og slås opp på inngangsdøra til klinikken
en gang i året.

- Oppfølging av myndighetens lokale stab. Det arrangeres regelmessige besøk
til Helsepostene med gjennomgang av arbeidet, feedback og opplæring. Og
staben der innkalles til kurs ved sykehuset, med vekt på henvisningsrutiner
og utvikling av samarbeid.

- Kvinnegrupper etableres i alle landsbyene, og tar del i
vaksinasjonsklinikker, barnekontroller, bygging av latriner og lese-/ og
skriveopplæring.

"Child-To-Child" - program. Her står prosjektet for undervisning av en
gruppe barn i hver landsby, både de som går på skolen og andre, om helse,
hygiene, ernæring, landbruk osv., og samtidig får disse barna hjelp til å
bringe den nye kunnskapen ut til søsken, venner og familie.

- Diverse tiltak avhengig av hva lokalbefolkningen kommer opp med som egne
behov under den første fasen av programmet, som er en kartlegging av
forholdene i hele kommunen.

I løpet av de kommende fem år skal dette programmet gjennomføres i femten av
kommunene, og forhåpentligvis i de resterende i årene deretter. Lederen av
dette prosjektet er Neeru Karki. Vi legger ved et bilde, så dere kan bli
kjent med henne. Hun er fra Okhaldhunga distrikt, og har mange års erfaring
i å bygge opp primærhelsearbeid. I tillegg er hun et aktivt og kreativt
medlem i kirken vår. Kristin og jeg støtter opp i arbeidet så mye som mulig,
og er jo nå kjempeglade for at det er akkurat bistand fra norske myndigheter
som gjør det mulig.



 
Neeru leder landsbyarbeidet


 Hva skjer på sykehuset?

På sykehuset har vi god lege-bemanning for tiden, med tre nepali-leger. Og
det er bra, for de siste ukene har det vært høysesong for fødsler. Sykehuset
har bare en kuvøse. I den ligger det for tiden to bitte små premature
tvillinger, født ni uker for tidlig. De, og en nyfødt jente med alvorlig
"mekonium-aspirasjons syndrom" (lungeskade etter svært vanskelig fødsel),
ligger på sykepleiernes vaktrom, og har nærmest omgjort det til en liten
nyfødt intensivavdeling.

Men vi har intenst behov for en nepalesisk sosialarbeider. Kristins meget
dyktige medarbeider Lhamo, som har fungert som rådgiver, sosialarbeider og
sykehusprest i mange år, sluttet i januar. Vi har utlyst stillingen, og er
svært spente på om vi får noen gode søkere. Sosialkontoret er sykehusets
"hjerterom", her trengs det folk med evner til både omsorg og visdom. Vær
med oss å be om at riktig person må søke på den stillingen!

Hilsen Kristin og Erik

 

Januar 2005

Godt Nytt År!
Takk for mange julehilsener!
Dette året er det blitt tydelig for alle at livet er sårbart. Alle brev og
aviser fra Norge forteller om ulykken som vi var "next to". Vi feiret julen
i Kerela sammen med familie og venner. Det ble høyvann og stengt strand i
fire dager. Det var alt. Rett nord for oss, også på vestkysten av India,
døde 190 mennesker. Mot sør og øst var det tusener, som dere vet. Avisene
skrev om det i en uke, så døde oppmerksomheten bort. Verden er tydeligere
blitt én i denne katastrofen. Jeg håper vi kan møte frykten med tro i det
nye året, på Han som holder gjennom liv og død. Er vi trygge for døden,
lever vi livet trygt.  Det tenker jeg også hver gang jeg tar flyet til
Okhaldhunga.

Vel tilbake var det mange som møtte oss med stor begeistring over
julefeiringen de hadde hatt. (De hadde bare så vidt hørt om en katastrofe,
men hva er vel en stor bølge for folk som aldri har sett havet, knapt nok en
innsjø??) Mange nye hadde feiret sammen med dem og to prester hadde kommet
og forkynt. Vi har ingen prest for tiden. Det ryktet spredte seg, og dermed
kom det to, en fra Kathmandu og en fra et annet område i fylket. De hadde
skapt stor begeistring og en fornyet glede i menigheten. Det kommer stadig
nye til gudstjenesten. De kommer med syke for å bli helbredet. En ung gutt
som har skapt håp i sin landsby vil jeg fortelle om:

I ett med brostein og søle
Sarkar ble født med forkrøplede ben og føtter pga ryggmargsbrokk, og hadde
aldri kunnet bruke dem. Da han ble stor nok ble han satt ut i bazaren,
handelsstedet, der han krøp rundt og tigget i mange år. Han gikk i ett med
brostein og søle. Fra sin tiggerpost kunne han brødfø sin mor og seg selv.
For noe mer enn et år siden tok de et initativ fra sosialkontoret på vårt på
sykehuset. De sendte ham til et ortopedisk sykehus i Kathmandu. I nesten ett
år var han der. Etter fem operasjoner er gutten oppe og går! De gav han også
opplæring i skredderyrket og sendte ham tilbake med en symaskin.  Nå sitter
han i sin landsby og syr for sin daglige ris, og hver søndag så går han tre
timer til kirken med hjelp av en stokk. For det er Gud han gir æren for at
han ble sett, og i dag kan gå og har fått et nytt liv. Sist søndag kom en
mor med sitt barn fra landsbyen hans. Når dette kunne skje med Sarkar var
det kanskje håp for hennes barn også? Han som ble regnet som en del av
brosteinene er med i en stor tjeneste for andre i dag.

Kniv i magen
Raj Bir fikk totalt forandret livet sitt i fjor en natt han ble vekket av en
kniv i magen. Det tok 14 dager før han kom på operasjonsbordet for han bor
langt herfra, i et annet distrikt enn vårt, og han burde for lengst vært
død. Etter tre mndr på sykehuset her var det ikke bare magen det hadde
skjedd noe med. Han hadde også møtt så mye kristen tro i praksis at han
ville finne Han som sto bak. Etter en stund valgte han å bli døpt. Det har
vært vanskelig å finne seg til rette i det nye livet. Ikke kan han jobbe på
jorda eller bære pga av magen, og i hjemmelandsbyen følte han seg truet. Vi
lot ham bo noen mnd i Patan kirken i Kathmandu mens han gikk på
engelsk-kurs. En dag ville han hjem. Bare på veien hjem delte han håpet med
en slektning han møtte, og på vei hjem ble han med i kirken her. Etter det
har han gått fire timer hver søndag for å komme til kirken. I julen fikk han
med seg en til fra sin landsby. Alle pasienter som kommer fra hans landsby
er han en hjelp og trøst for. Nå har han flyttet inn i kirken og får 50 kr i
måneden for å gjøre en tjeneste for kirken i området rundt og for å være
pasientvenn på sykehuset. Også han gir Gud æren for at han lever i dag, og
han gir håp til mange. Det skilles ikke mellom undere som skjer innenfor
eller utenfor operasjonsstuen.

Ny sjef
Vi har fått ny sjef, ny direktør på sykehuset! Han heter Indra Tamang. Indra
kommer til å være sentral i utviklingen av arbeidet her framover, så det er
best dere blir kjent med ham:

Indra, hvordan kom du hit?
- "Jeg tilhører Tamang-folket. Som de fleste av mitt folk var vi fattige, og
foreldrene mine arbeidet som bærere. Da jeg var 7 år falt jeg ned fra en mur
og fikk hoften av ledd. Jeg ble operert på et statlig sykehus, men
operasjonen var mislykket, og jeg måtte bli på sykehuset i 9 måneder. I
løpet av den tiden døde begge foreldrene mine, og min yngre søster ble satt
bort til andre, så jeg var alene. Høyrebenet ble stivt og mye kortere enn
det venstre, men jeg greier meg fint.

Så ble jeg overført til Patan sykehus som drives av UMN. Sykehusdirektøren
der, en kristen nepaleser, tok seg av meg og ble mitt store forbilde. Han
var født i India. Familien hans kom fra Nepal, men hadde utvandret og var
blitt kristne. På slutten av femti-tallet ble det lov for kristne nepalesere
å vende tilbake til sitt land. Han var blant de mange som gjorde det, med
det mål for øye å bygge en kirke blant sitt eget folk. Han kom til et av
sykehusene UMN drev, og fikk jobb som snekker og bygningsarbeider. Derfra
steg han i gradene.

Nå var han sjef for flere hundre ansatte, men ble aldri for "fin" til å
gjøre praktisk arbeid, og han hadde personlig omsorg for de minste og mest
bortglemte, både av ansatte og pasienter. Den gleden og freden som rådet i
hans hus var det jeg trengte selv, og det var slik jeg ble kjent med den
kristne troen. Jeg ble døpt da jeg gikk i 9. klasse. 
Jeg fikk en kontor-utdannelse, men har alltid ønsket å arbeide på sykehus.
For 15 år siden kom jeg hit til Okhaldhunga, først som kontorassistent. Jeg
vil arbeide for og blant landsbyfolk, jeg vet hvor mye de strever."

- Hva er den største utfordringen i arbeidet du går inn i nå?
"Det er å finne en god styringsmodell for sykehuset. I løpet av 2005 skal jo
ansvaret for driften av sykehus overføres fra UMN til en nepalesisk kristen
organisasjon (HDCS). Her er det ofte slik at 'alle vil styre, ingen vil
jobbe'. Vi må finne fram til et godt samarbeid mellom sykehusets eget styre
og den nye organisasjonen."

- Har du en drøm for sykehuset vårt, om hvordan det kan utvikle seg?
"Vi skal gi den best mulige service til de fattige her. Vi skal gjøre mer av
det jeg har sett så mange ganger her: Folk som igjen blir friske og
arbeidsføre, der det så ut som det ikke var noe håp. Vi skal ikke lage et
topp-kvalitets supert sykehus som i Kathmandu eller i Vesten, men vi skal
bygge opp tjenesten for dem som ikke har noe annet sted å gå."

Som Normisjons utsendinger er vi gjester i Nepal. Indra Tamang representerer
vertskapet vårt, og er vår sjef. Han fortsetter arbeidet etter sitt store
forbilde, som kom tilbake fra India for å bygge kirke og sykehus i sitt eget
land. De ber oss være med på den oppgaven. Velkommen til å være med!

Hilsen Kristin og Erik

PS: Hvis noen av dere vil bruke noen av historiene over, og trenger bilder,
så gi oss beskjed om det. DS.

Les Okhaldhunga Times 2004