Okhaldhunga Times
 

 

Desember 2006

 

 

 

Venner av Okhaldhunga sykehus!

 

Ja, det nærmer seg jul og jeg regner med det er mye som skjer hjemme i Norge i disse adventstider. Her er det ikke så mye førjulsstrid. Den jevne nepaleser gjorde unna det i oktober, da de største religiøse festivalene ble feiret. Blant de som går i kirken her i Okhaldhunga markeres heller ikke advent i større grad. Men juleprogram har de, på julaften og 1. juledag. 1. juledag er fridag på sykehuset.

 

Det er vel slaktetid i Norge. Her slaktes grisen i Okhaldhunga.

 

På sykehuset er aktiviteten på vei opp igjen nå når innhøstingen er i ferd med å avsluttes. En av pasientene som er her nå heter Shanta Karki og er 11 år. Hun kom hit for 6 dager siden pga kortpust, hevelser og mørkere urin i 2 uker. Hun kommer fra nabofylket, Kothang, 2 dagsmarsjer herfra. Faren fortalte at de kunne valgt distrikssykehuset i Kothang som ligger noe nærmere, men de hadde hørt såpass mye postivivt om vårt sykehus at de valgte å gå hit. Shanta hadde utviklet nyresykdom, såkalt glomerulonefritt. Dette er en type sykdom vi ser en del av her ute. Ofte er den forårsaket av ubehandlet halsinfeksjon (streptokokker) som etter en del uker av og til rammer nyrene. Vi håper hun kan bli helt bra, men sikre er vi ikke.

 

Shanti sammen med faren.

 

I Norge er det vel tid for å handle rattkjelke, der det er snø… Her i Nepal har de også farkoster som egner seg for fart og spenning, av den hjemmelagde typen.

 

Små hjul og krevende å  styre,  men unna går det.

 

Det er lite veier i distrikts-Nepal. Varer som skal frem må bæres av mennesker, såkalte portere. En porter kan bære opp mot 100 kg varer. En gjennomsnittlig nepaleser veier mellom 50-60 kg så de bærer opp mot det dobbelte av sin kroppsvekt. Man blir selvsagt mektig imponert når man ser de kommer gående med sine kurver fullstablet med varer. Skal du være i stand til å bære opp mot 100 kg som voksen må du ha begynt å bære som barn, du må ha vennet kroppen til å bære.

 

 

 

To  portere med 90 kg i kurven stopper opp til ære for fotografen. 

 

Det nærmer seg jul og man gjør seg noen tanker. Det er ca 2000 år siden at de store begivenheter skjedde i Betlehem. Og som det står, det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Jeg tror at hadde de store begivenheter skjedd i Nepal – i dag – så hadde det kanskje vært større sjanse for at det var noen portere som overnattet ute langsmed veien, for å spare penger, som ble gjort oppmerksom på hva som var i ferd med å skje i landsbyen like ved: Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: ”Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser… han er Kristus, Herren.”

 

Ønsker alle lesere en riktig god jul!

 

 

Hilsen Einar Kjørven

 

November 2006

 

 

Venner av Okhaldhunga sykehus!

 

Her er 3 uker ferie tilbakelagt siste måneden sammen med 4 kamerater fra Norge. Ferien inneholdt ”visning” av Kathmandu og Okhaldhunga og 11 dager trekking fra Okhaldhunga i retning Everest. Vi nådde ikke helt frem – vi returnerte ved foten av Amadablam (= mors smykke), av en del regnet som verdens vakreste fjell – to til tre dagsmarsjer fra Everest base camp. For oss alle var det første tur i Himalaya – en stor opplevelse!

 

Tid for vendereis for Himalayaekspressen, med Mt Everest i bakgrunnen (en liten trekant midt i fjellmassivet). Lhotse (på over 8500moh) til høyre. Fra høyre: Knut Erling Diamox Moksnes, Jan Tørp Davidsen, Jostein Rice Lie, Tormod Edmund Davidsen og undertegnede.

 

 

Mens vi var på ferie og i tiden etterpå har store begivenheter skjedd i Nepal. En omfattende fredsavtale er undertegnet mellom myndighetene og maoistene. En overgangsregjering hvor alle parter er representert skal bli innsatt om kort tid, og nyvalg skal avholdes før sommeren. Som en ledende ukeavis skrev på lederplass: "Nepalis are rightly euphoric". Folk er oppstemte nå, og optimistiske. I Okhaldhunga forteller folk jeg er blitt kjent med om en helt ny situasjon. Frykt og mistenksomhet har brått forsvunnet. Folk kjenner på en merkbar lettelse.

Så får vi bare håpe at freds- og demokratiseringsprosessen kan fortsette.

 

I Okhaldhunga er det den travleste innhøstingstiden i løpet av året akkurat nå. Det medfører nesten halvering av antall pasienter på sykehuset en måneds tid.

 

Gule åkre, klare for innhøsting. Utsikt oppover lia fra Rumjatar (flyplassen),  mot fylkessenteret på åskammen.

 

Jeg skrev i oktober om Mina Maya som pga risiko-svangerskap ventet på Ernæringssenteret. Hun fødte en velskapt datter på 2500 gram sist helg. Vi hadde planlagt for fødsel om ca 2 uker, beregnet til 36. uke i svangerskapet, men fødselen satte i gang brått og hun fødte i løpet av 1-2 timer. At fødselvekten var såpass høy kan tyde på at svangerskapet var nærmere 36. enn 34. uke. Men vi tror også at tilgang til god ernæring på sykehuset har bidratt vesentlig til bra fødselsvekt.

Faren hadde faktisk kommet på besøk denne dagen, for første gang siden kona ble innlagt. Han var en meget stolt og fornøyd far. Nå er de en familie på 4, med både sønn og datter. De kunne reise hjem kun 21\2 dag etter fødselen.

 

La meg også fortelle om Pem Shange Sherpa, 12 år, som her vært på sykehuset i 5 uker nå. Han pådro seg en stygg bakterieinfeksjon i venstre lårmuskel, meget mulig en streptokokkinfekskjon, og var bevisstløs i 3 dager pga blodforgiftning. Heldigvis kom vi i gang med antibiotikabehandling rett før det var for sent, så nå er han oppe og trener hver dag, med stokk. Bevegeligheten i kneet er redusert, først og fremst bøyeevnen, pga sammenvoksninger etter infeksjonen. Vi er spent på hvor bra han kan bli.

 

 

Pem ute og trener sammen med mor og lillesøster.

 

 

 

Jeg må til slutt igjen vende tilbake til noe jeg skrev i oktober, om dåp i kirken vår her i Okhaldhunga. Jeg skrev at vi praktiserte voksendåp siden kirken meldte seg inn i Pinsevennenes paraplyorganisasjon for noen år siden. Jeg fikk ganske umiddelbart respons fra en av Norges fremste eksperter på nepalesisk kirkehistore, Kristin Bøhler (he-he). Hun kunne informere om at alle kirkene i Nepal for ca 50 år siden besluttet å praktisere voksendåp, for at ikke dåpssyn skulle skille kirkene. Takk for den opplysningen, meget interessant.

 

 

Hilsen Einar Kjørven

 

 

 

                Oktober 2006

 

Her er vi i avslutningen av den store festivaltiden for hinduer. Det har vært skolefri i en måned. Først ble Dasain feiret i to uker. Det er den viktigste familiefestivalen i løpet av året og minner en del om vår julefeiring hvor alle skal hjem til sine foreldre, slappe av og spise god mat. Siste uken har man feiret Tihar. Også nå feirer mange hjemme hos sine foreldre. Men mer enn Dasain preges Tihar av musikk, dans og festligheter for hele nabolaget og landsbyen. Dasain feires først og fremst innad i hver familie.

Jeg ble i går invitert hjem til landsbyen til Prakash som har jobbet som oversetter for meg på sykehuset i år. Landsbyen ligger 2 timers gange fra sykehuset. Jeg fikk se hvordan søstre og kusiner la tika på sine brødre og fettere. Tika er fargestoffer som settes i pannen, og som symboliserer velsignelse fra gudene. Selv fikk jeg blomsterkrans og den nepalesiske topi (hatt). Etter at den religiøse seremonien i familien var over var det tid for mat, og det i mengder. På tallerkenen min lå det geitekjøtt, poteter og grønnsaker, ulike typer brød stablet oppå hverandre, og 5 hardkokte egg. Heldigvis var jeg ganske så sulten så jeg spiste alle eggene pluss en del av det andre… Vertene sa tydelig ifra at det ikke var nødvendig å spise alt, dette var en dag for overdådige matfat.

 

En del av slekta til Prakash + undertegnede. Joda, jeg er nok den    

som har fått mest smør og kjøttkaker i oppveksten.

 

 

 

 

 

Etterpå var det tid for musikk og dans i landsbygaten.

 

For en måned siden skrev jeg om Eye-campen som Røde Kors arrangerte. Jeg skrev at 500 pasienter var innom de 3 dagene. Det riktige var faktisk 1500 pasienter. Det er et høyt antall når man tenker på at det bor 160 000 mennesker i Okhaldhunga fylke.

 

Vi har et senter på sykehuset for kvinner med høy-risiko svangerskap. For tiden er Mina Maya Biswokarma på senteret. Hun er 32 år gammel. Hun er gravid for 10. gang, men har kun ett barn, en sønn. 8 ganger har hun født hjemme, for tidlig, i 7.-8. måned. Barna har dødd etter 1-4 dager. For 6 år siden, under den 9. graviditeten, ble hun innlagt på Patan sykehus (drevet av United Mision to Nepal) i Kathmandu i 5. måned. Sykehuset anbefalte henne å være der til fullført graviditet. De sydde igjen livmoråpningen for å hindre for tidlig igangsatt fødsel. Hun fødte i 8. måned. Barnet fikk oppfølging på nyfødtavdelingen og lever i beste velgående.

Mina Maya kommer fra laveste samfunnslag, fra lav-kaste. Hun bor 2 dagers vandring fra sykehuset. Å ikke få barn betyr at man blir sett ned på av andre landsbyboere. Man møter dette daglig ved vannposten i landsbyen. Og man blir lite involvert i viktige begivenheter som festivaler og bryllup. Hun fortalte at familien til ektemannen og landsbyboere hadde rådet ektemannen til å skaffe seg en ny kone slik at han kunne få etterkommere.

Mina Maya kom til sykehuset i 5. måned av graviditeten. Vi anbefalte henne å være på senteret vårt frem til fødselen. Dette hadde hun ikke råd til. Vi foreslo da at hun kunne få gratis opphold hvis hun sørget for maten selv. Ektemannen, som var med, var imot dette, han sa hun  skulle føde hjemme. De hadde ikke råd til å være her, sa han. Mina Maya visste at sjansen da var minimal for at barnet skulle overleve. Etter litt diskusjon på sykehuset kom vi frem til at vi måtte tilby gratis opphold og mat, selv om budsjettet for senteret for gravide ville overskrides solid. Ektemannen dro hjem og sa han ikke ville besøke henne så lenge hun var her.

Nå har Mina Maya vært her i 2 måneder. (Livmoråpningen er  sydd igjen.) Hvis alt går bra de neste ukene håper vi hun kan føde trygt om ca en måned. Vi har utstyr her til å ta imot barn som er født 1-2 måneder for tidlig.

 

 

 

Mina Maya er takknemlig for hjelpen hun har fått på sykehuset

så langt. Nå håper og ber vi om at dette skal gå bra.

 

Sist søndag var det dåp i menigheten. 7 hadde gått til dåpsopplæring i høst. Forrige dåp var sist jul. Menigheten besluttet for et par år siden å bli med i Pinsevenn-bevegelsen. (De aller fleste kirkene i området her er med i samme bevegelse.) Dermed praktiseres voksen-dåp, med full neddykking, i elven. En stor dag for menigheten! Og til jul blir det igjen dåp.

 

 

Dåp i flotte omgivelser. Fotografen ble omtrent like våt som de to pastorene

 da han skled på på steinene…

 

 

Minner til slutt om muligheten for å støtte arbeidet på sykehuset. Man kan velge mellom flere prosjekter her, bl.a Pasientstøttefondet med prosjektnr 115 67 450 og Ernæringssenteret (som tilbyr gratis opphold i inntil 14 dager for underernærte barn og for kvinner som venter pga risikofødsel) med prosjektnr 115 67 468. Giro kan sendes til Normisjon, kontonr. 3000 14 74207. Merk giroen med prosjektnummer.

 

 

 

Hilsen Einar Kjørven   

 

 

 

 

 

September 2006

 

Venner  av Okhaldhunga sykehus!

 

For 3 uker siden arrangerte Røde Kors såkalt Eye camp (Øye-camp) i fylkessenteret, Okhaldhunga village. Det var ca 3 år siden sist de hadde hatt det i Okhaldhunga. Eye camp betyr at det for noen dager settes opp utstyr i eksisterende bygninger og telt slik at øyeundersøkelser og -operasjoner kan utføres. Det lokale Røde Kors organiserte det hele og til sammen var 150 frivillige involvert over 3 dager, 50 frivillige i 3 daglige skift. En øyelege fra Kathmandu kom for å gjøre kataraktoperasjoner. I tillegg hadde han med seg oftalmalogi-assistenter, med 3-årig utdannelse i øyesykdommer, som utførte diverse undersøkelser, blant annet synstester. Øyelegen utførte over 150 kataraktoperasjoner disse 3 dagene. Til sammen var godt over 500 mennesker innom for undersøkelser.

Jeg var innom første dagen og fikk se hvordan de hadde satt opp campen. Det virket veldig godt organisert. Øyelegen sa han hadde vært på over 20 slike Eye camps tidligere.

På sykehuset fikk vi også litt ekstra å gjøre disse dagene. Øyepasienter med for høyt blodtrykk ble sendt ned til oss, en halvtime unna, for å få trykket ned. Da hadde vi en til to dager på oss til å få senket trykket slik at de kunne bli operert. Og det gikk bra i en del tilfeller.

Målet er å arrangere Eye camp en gang årlig men pga sikkerhetssituasjonen har ikke det vært mulig siste årene. Det lokale Røde Kors håper også å etablere et permanent øyesenter med oftalmologi-assistent de nærmeste månedene. Da vil folk i Okhaldhunga kunne ta synstester og få kjøpt briller her i stedet for å måtte dra til hovedstaden eller andre større byer. Det har vært diskutert om øyesenteret skal ligge i tilknytning til sykehuset . Vi får se hva som blir bestemt.

 

 

Køen var lang for å komme inn på Eye campen. Siden ventet flere køer inne på skoleområdet.

Skolen hadde gitt elevene fri disse tre dagene. Vår fotballbane i bakgrunnen.

 

 

Nepal er et økonomisk fattig land. Og pasientene har historier å fortelle som gjør inntrykk. Shandra Kumari Sunuwar er en 30 år gammel dame som her vært på sykehuset i over 2 måneder for behandling av lungetuberkulose. Hun kom hit i svært dårlig forfatning, alvorlig syk. Hun hadde også med seg sin yngste sønn, bare 3 måneder gammel. Han veide 1,5kg. Shandra hadde ingen brystmelk å gi.

Ektemannen hadde hatt tuberkulose for tre år siden og var blitt behandlet på sykehuset vårt.

For et år siden ble Shandra syk. Selv om ektemannen ble frisk av sin tuberkulose hadde ikke Shandra og landsbyen hun bodde i noen tro på sykehusbehandling. Hun valgte tradisjonell medisin og brukte mye penger på det. Shandra og ektemannen var bønder men gården kunne bare gi dem mat for 3 måneder pr år. De hadde også en eldre sønn på 8 år. Det var veldig vanskelig å finne arbeid der de bodde slik at ektemannen siste årene, etter han ble frisk, i perioder hadde jobbet i Sobro, vår landsby. Det er 3 dagsmarsjer fra hjemmet hans, i nabofylket sør for her, Udayapur. (Der finnes ikke sykehus.) Han jobbet i vår i 5 måneder i vårt område, med å bære sand fra elven rett nedenfor Sobro og opp til fylkessenteret, Okhaldhunga village. Da han så reiste hjem i sommer fant han kona si og den yngste sønnen i elendig forfatning. Han tok dem med til sykehuset, først og fremst for å vise oss tilstanden deres, ikke for å få behandling. De hadde ikke så mye tro på behandling, og fryktet sikkert også regningen for behandlingen. Shandra hadde langtkommen lungetuberkulose og sønnen var selvfølgelig alvorlig underernært. Vi satte i gang behandling. Men samtidig fortsatte Shandra å ta tradisjonell behandling, i form av kvister med grønne blader som de slo på ryggen hennes.

Det har tatt lang tid for Shandra å komme seg. Det er først siste uka hun har blitt såpass at hun kan tenke på å reise hjem. Sønnen Tej, som nå er blitt 5 måneder, har kommet seg godt og veier 4,5 kg. Ektemannen er selvsagt veldig godt fornøyd med behandlingen og sier han vil reise hjem til landsbyen og fortelle alle om dette.

Men som Indira Rai på sosialkontoret vårt sier, egentlig ønsker de ikke  å reise hjem, de vet at fremtiden hjemme fortsatt vil være vanskelig med den lille gården de har og begrensede inntektsmuligheter for øvrig. (De har fått dekket hele oppholdet ved hjelp av Pasientstøttefondet. I tillegg har ektemannen fått noe inntekt fra jobbing for sykehuset, bl.a. på det nye gjestehuset som nå står ferdig.)

 

 

Shandra og Tej koser seg ute.

 

Som jeg har nevnt tidligere fører konvertering til kristen tro ofte til splittelse i familier her i Nepal. I menigheten går et eldre ektepar på 78 og 80 år. De har vært med i ca 1 år. De er bønder og har bodd sammen med eldste sønnen. Som vanlig er her har de delt jorden likt seg i mellom. For 11/2 måned siden sa sønnen at enten måtte foreldrene slutte å gå i kirken eller så måtte de flytte ut. Han hadde selv havnet i en vanskelig situasjon. Naboene sa at hvis han ikke kuttet kontakten med foreldrene ville de kutte kontakten med ham. Så foreldrene måtte flytte til en mindre låve som stod ved et jorde et stykke fra huset.  I fjøset står to kyr. Og oppe har de ryddet slik at de kan bo der. Ikke store plassen, ca 12-14 kvadratmeter. Stråtaket er av meget dårlig forfatning. Monsoonen er ikke over ennå så det regner gjennom taket. Ekteparet måtte fortelle menigheten om de dårlige boforholdene for et par uker siden. Noen hjalp dem da med å bygge en brukbar trapp opp til rommet deres. I tillegg fikk de penger fra sosialfondet til menigheten for å kjøpe plastikk til å dekke over taket.

 

 

Her er bygningen. Ny trapp –  uten gelender. 

 

 

 

Hilsen Einar Kjørven

 

August 2006

 

 

Venner av Okhaldhunga sykehus!

 

La meg begynne med å fortelle at vi nå har startet opp ordningen med gratis behandling for barn under 3 år. Vi startet opp i forrige (nepalesiske) måned, for snart 11/2 måned siden. Barn får da gratis opphold/undersøkelser enten det er på poliklinikken eller ved innleggelse over flere dager. Medisiner betaler de selv. Vi håper denne ordningen vil gjøre at flere foreldre ser seg i stand til å ta med sine syke barn hit til sykehuset for å få behandling. Vi håper også at en større andel av barna som kommer vil være jenter. Det er nemlig slik at det er flest gutter kommer til sykehuset. For de fleste nepalesere oppleves det som dyrt å få behandling på sykehuset og da har foreldrene prioritert å sende guttene i familien hvis de blir syke. Jentene har de oftere gitt tradisjonell medisinsk behandling i landsbyen hjemme og latt det være med det selv om ingen bedring skulle skje.

Denne ordningen finansieres ved hjelp av  gaver fra Norge, gjennom pasientstøttefondet. Så takk til alle dere som bidrar! Og jeg er så frimodig og minne om prosjektnummeret for dette pasientstøttefondet vårt: 115 67 450  Merker du en giro (i informasjonsfeltet) med dette prosjektnummeret og bruker kontonr.  3000 14 74207 vil pengene nå frem til dette fondet.

 

 

 

Oversiktsbilde sørover mot Sobro og sykehuset. Man kan skimte sykehusområdet med bygn-

inger med blå tak midt i bildet. Oppe til venstre skimter man den videregående skolen og

fylkessenteret, Okhaldhunga village, ca en halvtimes gange fra sykehuset.  

 

 

Nylig var for første gang representanter fra den norske ambassaden og Norad i Kathmandu på besøk i Okhaldhunga. Delegasjonen bestod av tre voksne og ei lita jente som var her i 5 dager. De fikk godt innblikk i sykehusets arbeid. En dag ble brukt til såkalt feltbesøk hvor vi ble med lederen for samfunnshelseprosjektet til en nabokommune, Kunta Devi, 2 timers vandring unna. Samfunnshelseprosjektet drives gjennom støtte fra Norad. Det er 12 ansatte i dette prosjektet som skal fremme helse ute i kommunene. I Kunta Devi ble det arrangert et 2 timer langt møte med den lokale kvinnegruppen. Det ble en interessant og engasjerende samtale som berørte temaer som drikkevannskilder, fødselshelp, kusma/vaksiner, familieplanlegging, lese- og skriveopplæring for voksne, politisk situasjon og sikkerhet bl.a.  

 

 

Møte med kvinnegruppa i Kunta Devi. Kommunens helsestasjon i bakgrunnen.

 

 

Ellers fikk jeg mitt første litt ubehagelige møte med maoister på en vakt en søndag  for 11/2 uke siden. De kom bærende på en alvorlig skadet pasient, en gruppe på ca 25 menn. Pasienten hadde falt ned fra et hustak og hadde bl.a. fått brudd på hodeskallen. De hadde vel båret på pasienten ca 6-7 timer og var godt slitne, i tillegg hadde en del av dem inntatt sterk drikke på skjenkesteder langsmed veien. De var naturlig nok svært bekymret for pasienten, men blandet seg vel mye opp i våre vurderinger. Som vanlig er her krevde sykepleier inn noe forhåndsbetaling for behandling av pasienten. Og, må jeg nesten si, som vanlig er ville ikke maoistene betale. Dette medførte en lengre diskusjon hvor temperaturen steg ganske mye etter hvert. De ansatte på sykehuset her betaler en dagslønn pr måned til maoistene, og føler nok av og til for å si fra hva de mener om det. I hvert fall tok plutselig en av sykepleierne opp en murstein fra gulvet og truet med å kaste på dem hvis de ikke betalte. (Uheldigvis drev vi med ombygging/nedriving av vegger på vaktrommet denne dagen, derav murstein på gulvet…) Maoistene følte seg selvfølgelig provosert av denne handlingen, og det tok litt tid før ting roet seg ned, dog bare for en stund. Mens pasienten fikk akuttbehandling satt følget hans ute på plassen foran sykehuset og hisset seg opp igjen. De begynte faktisk å true med å tenne på sykehuset. Sykehusdirektøren ble tilkalt og ba om et møte med reprsentanter for følget. De ble bedt om å plukke ut 10 stykker til møtet med ansatte på sykehuset. Det ble en meget livlig og til dels hissig diskusjon som varte nærmere 2 timer. Det endte med at sykepleieren sa seg villig til å be om unnskyldning overfor hele følget. Vi mente vel at maoistene også burde unnskylde sin oppførsel, men følte at situasjonen var såpass presset at vi unnlot å forlange det.

Dette ble en sak som lokale politikere og fylkesadministrasjon har tatt tak i i etterkant. Også distriktsledelsen for maoistene har vært i møter med sykehuset og beklaget oppførselen til sine lokale undersåtter. Ledelsen sa de ville følge opp dette og ”straffe” de ansvarlige.

 

La meg avslutte med disse barna som jeg møtte på vei til feltbesøket i Kunta Devi. Her har de sanket fór før de eldste av dem forhåpentligvis skal på skolen. I bakgrunnen ser vi en gutt som hogger ned grener fra et tre, også det fórsanking. Han har jobbet seg nedover fra toppen. Treet er ca 10-12 meter høyt. Det går som regel bra, men vi får jo av og til inn pasienter som har ramlet ned etter slikt arbeid.

 

  

 

 

 

Hilsen Einar Kjørven

 

Juli 2006

 

Her er klokka nå halv åtte på kvelden. Ute forsvant siste rest av rødfarge fra en fin solnedgang for 5 minutter siden, så om ikke lenge er det mørkt ute. Ikke så stor forskjell på årstidene i Nepal når det gjelder lys og mørke. Da jeg kom til landet i begynnelsen av mars ble det mørkt ca 1 time før på kvelden. Deilig temperatur for tiden, mellom 20-30 grader døgnet rundt. Begynner å bli vant til gode temperaturer, litt synd man så raskt tar slikt som en selvfølge. I fjor sommer var det jubel for hver dag med 20+ mener jeg å erindre…  

 

Siden sist har jeg vært i Kathmandu på et 3-dagers kurs i tuberkulosebehandling. Kurset ble arrangert av det nasjonale tuberkulosesenteret i Nepal. Vi var ca 30 deltagere. Jeg var eneste utlending. Det ble flere ganger nevnt fra arrangørene at Norwegian Association of Heart and Lung Patients (det ville jeg tro skulle bli oversatt sånn ca til Landsforeningen for Hjerte- og lungesyke) støttet deres arbeid med betydelige beløp, så det var hyggelig å være norsk på dette kurset. Det var et bra kurs, og jeg lærte bl.a. at 95% av tuberkulosesmittede og 98% av de som dør av tuberkulose bor i utviklingsland. I Nepal, med en befolkning på ca 27 millioner mennesker, utvikler hvert år 50 000 mennesker tuberkulose, og 10 000 dør av det hvert år. Tuberkulose rammer hardt folk i sin beste alder, og er vanligste dødsårsak blant folk i alderen 15-49 år i Nepal. Som jeg vel skrev i et annet brev så er det først og fremst fattige som utvikler sykdom etter å ha blitt smittet. Underernæring og dårlig immunforsvar gjør at motstanden mot tuberkelbasillene blir for svak. God behandling finnes, så en viktig utfordring er å oppsøke og oppdage smittede slik at behandling kan starte opp. De siste årene har arbeidet med å bekjempe tuberkulose blitt betydelig bedre i Nepal.

 

Pasient med lungetuberkulose.

 

 

Kristin og Erik Bøhler hadde skrytt mye av kirken i Okhaldhunga før jeg kom hit. Og jeg kan bare slutte meg til det de sa; det har vært inspirerende å delta i menighetslivet her. Kirken i Nepal er relativt ung og slik jeg har forstått det, har den vokst betydelig særlig siste 5 år. Det er stadig nye mennesker som kommer på gudstjenestene. Men vi er ingen stor menighet; ca 30-50 kommer på gudstjenestene. Det som kanskje har gjort mest inntrykk er å se hvilken frigjørende kraft evangeliet har her. I Nepal er det store materielle forskjeller mellom folk. Det er også et mer hierarkisk samfunn enn Norge. Og hvilken familie (og kaste) du er født inn i har større betydning her enn i Norge. Per lov og per tradisjon har kvinner færre rettigheter enn menn. I vår del av verden har vi kanskje glemt mye av det frigjørende i det kristne budskapet. I Nepal er urettferdigheten i samfunnet mer synlig og åpenbar enn i Vesten. Det er flere i menigheten som har fortalt meg om hvor frigjørende de opplevde det kristne budskapet om likhet, at alle har like stor verdi. Og det er nok ikke tilfeldig at det er markert overvekt av kvinner i kirkene i Nepal. Vi får håpe, og be om, at mannfolka følger på.

 

 


   Fra den lokale kirken. Ikke store rommet, fotograften sitter på bakerste rad. 

 

La meg tilslutt nevne at livet som misjonær ikke bare er knallhardt… Jeg har vel nevnt de 20-30 gradene som i lengre tid har omgitt oss. Vi jobber en del, men arbeidstempoet i Nepal er noe lavere enn hjemme, det er mindre stress her. Når man tar en tur hjem under lunsjpausen står varmmaten ferdig servert. Hushjelpen sørger for det. Oppvask, klesvask og handling tar hushjelpen seg av. (Som utlending og relativt sett meget velstående taes det som en selvfølge at man ansetter og lønner en hushjelp her – jeg har ikke motsatt meg den skikken...)

 

 

      

Hushjelpens to minste barn, Ester (4 år) og Eli(11/2 år) gjør også så godt de kan for at

 misjonæren skal trives i Okhaldhunga. Barn i Nepal tager hva man haver og leker med det.

Her er det brukne isoporplater, og kanskje også muligheten for å bli avbildet, som skaper

udelt begeistring.  

 

 

Hilsen Einar Kjørven

 

Juni  2006

 

Tiden går fort, nå er vi allerede  i slutten av juni. Her er det starten på regntiden, så det dukker stadig opp nye ”bekker” her og der. Da jeg kom til Okhaldhunga for et par måneder siden holdt bøndene på å pløye og så. Det var ikke så mye grønt å se. Nå står det over 2-3 meter høye maisplanter overalt på jordene. Med starten på regntiden er bøndene også inne i  en meget hektisk fase noen uker; det gjelder å få plantet ris raskest mulig. Det merker vi også på sykehuset. Det er noe mindre trafikk her akkurat nå.

 

 

På vei ned mot sykehuset i Sobro. Sykehuset ligger ca 500m videre nedover veien.

Maisplanter på jordet nedenfor veien. Nabolandsbyen kan skimtes på andre siden

av dalen.

 

Noe man ikke ser så ofte i Norge men som man relativt ofte møter på her, er tuberkulose. Det sies at det er de fattiges sykdom. Dvs at de fleste som rammes av tuberkulose her kommer fra fattige kår. For 3 uker siden kom et søskenpar inn på poliklinikken. Begge hadde hatt høy feber og hoste noen uker. Moren tok for tiden sin andre kur med medisiner mot tuberkulose etter å ha fått tilbakefall. Yngste sønn på 3 år var i fin form. Han hadde fått tuberkulosebehandling som forebyggelse da moren ble syk første gang. Alle barn under 5 år skal ha det når en i husholdet blir syk. Bror og søster var meget slappe, og de var også underernærte. Behandling ble startet og etter en snau uke kom fremgangen. Nå er de utskrevet fra sengeavdelingen til et annet hus på sykehuset beregnet på de som trenger tuberkulosebehandling. De må være her i til sammen 2 måneder. Deretter blir det 4-6 måneders videre behandling på den lokale helstestasjonen på hjemstedet. Mor og far måtte reise hjem til gården, en dagsreise unna, etter at pasientene var utskrevet fra sengeavdelingen.

 

 

 

Bror og søster, 16 og 13 år gamle, på rommet sitt på sykehuset. Skolegang er det blitt

så som så med. Bror gikk i 5.klasse nå, og fant uoppfordret frem en skolebok da jeg

spurte om jeg kunne få ta et bilde. Søster gikk ikke på skolen. (I Nepal begynner en

vanligvis i 1. klasse 6 år gammel.)

 

En liten visitt innom barnerommet på sykehuset: Pasienten på bildet nedenfor har fått en dyp brannskade på høyre hånd. Nå er det daglige sårstell med mye smerte. Ballonger, tilsendt fra Norge, er godt leketøy innimellom ”slagene”.

Jeg skrev sist om en 7 måneder gammel jente, Anita, som hadde fått en meget alvorlig brannskade på bena. Dessverre var brannskaden for dyp, hun måtte amputere fra rett ovenfor knærne. Nå forsøker det plastikk-kirurgiske sykehuset i Kathmandu å finne et rehabiliteringsopplegg for henne.  Be gjerne for henne.

 

 

 

Mor og sønn på barnerommet.

 

 

I disse VM-tider spilles det fotball også i Okhaldhunga. Sykehuset spilte sin første kamp på 2 år for 2 dager siden, etter 11/2 trening. Drakter var innkjøpt for anledningen. Midtsirkelen var krittmerket med World Cup 2006. Vi var blitt utfordret av en idéell organisasjon, SAHAS (som arbeider opp mot landbruket). Vi spilte om en geitebukk, taperen skulle skaffe det til veie slik at vinneren kunne få seg et realt  måltid. Ingen dårlig premie,  en geitebukk koster en bra  månedslønn her.

Undertegnede har senere år spilt i 8. divisjon i Oslo for Røkla I.L., dvs at han har spilt fotball opp mot to ganger ukentlig. For mine lagkamerater var det 1-2 år siden de hadde spilt sist. Uten å skryte altfor mye – under kampen fikk jeg det av og til for meg at slik jeg har det her på midtbanen nå hadde kanskje også Ståle Solbakken det da han herjet som verst i norsk og dansk toppfotball. Vi vant kampen 8-1. I skrivende stund tilberedes geitebukken.

 

 

Vinnerlaget etter kampslutt, pluss en maskot.

 

Vi får faktisk fulgt en del med på VM her. Nepalsk tv besluttet å sende fra hele mesterskapet. Men tv-forholdene er ganske variable (strøm, kabelnett...) Ikveld håper jeg at Wayne Rooney hjelper Sven-Gøran ”Quarterfinal” Eriksson videre.

 

 

 

Vennlig hilsen

Einar Kjørven

 

Mai 2006

Kjære venner

Vi skrev i forrige nummer at det ble det siste av "Times" fra oss på en
stund, men det ble det ikke. For vi har lyst til å dele noen nye
Nepal-inntrykk med dere.

Håp!

Det første og viktigste er at nå er det håp i Nepal.

Det har jo vært på nyhetene i Norge også, at det var svære opptøyer her i
landet i flere uker. Demonstrasjonene mot kongens enevelde samlet
hundretusener av mennesker, tross portforbud og brutale sikkerhetsstyrker.
Og for en drøy uke siden ga kongen etter og ga makten tilbake til
parlamentet, som vil skrive ut valg til ny grunnlovgivende forsamling med
det aller første. Dermed er maoistenes hovedkrav innfridd, og det er inngått
våpenhvile mellom dem og hæren.

Ennå er det mange skritt å gå før det kan bli noe som ligner varig fred og
rettferd i dette landet. Men dette er det første virkelig store, positive
som har skjedd for folket her på flere år. Det største er at håpet er tent
igjen. Allerede hører vi om folk som vender tilbake til landsbygda, som
hadde rømt derfra pga situasjonen. Og flere vil følge etter. For kanskje det
går an å bygge en fremtid i landsbyen vår likevel? Kanskje det ikke blir
nødvendig å reise illegalt til Malaysia eller USA, for å tjene svarte penger
så barna kan få mat og skolegang. Kanskje vi kan bygge noe i vårt eget land?

I den depresjonen som har rådet i landet de siste årene, har vi tydelig sett
verdien av det håpet en kristen tro gir. I husmenighetene som vokser fram
gir naboer hverandre tro på fremtiden, både den som kommer i morgen, og den
bak døden. De som aldri ga opp, har fått litt rett nå. Vi gleder oss med
dem!

 
Trekking

Vi tok farvel med Okhaldhunga og gikk nordover, for å se hva som var mellom
oss og Mt. Everest. Den dagen vi gikk kokte det i Kathmandu, mens en spent
ro hersket på landsbygda.  Først fulgte vi sporet til våre venner i
menigheten som hver søndag morgen går fire timer for å komme i kirken. For
oss tok det sju timer en vei! Vi sov i deres "kirke", som var et kornloft de
hadde innredet. Vi fikk mye sang, bønn og blomster med oss videre på ferden.

Vi besøkte neste nabokirke, to dagsmarsjer fra Okhaldhunga, som vi har
samarbeidet mye med. Der hadde de laget en egen, ny do til oss! I tillegg
ble vi bekranset med rododendron og orkideer. En liten operasjon fikk Erik
også gjort før han ga seg helt. I kirkens medisin-butikk, der de reparer
klokker, radioer og mennesker, kom det en med en svær byll. Det hele ble
skåret åpent for et fullsatt operasjonsteater-publikum.

Deretter begynte turist-trekket! Fra Phaplu, som er bare en dagsmarsj fra
Okhaldhunga om man går strake veien, gikk vi i to dager for å nå til Lukla
flyplass, der alle Everest turistene starter. Så videre til Namche Bazar, og
til Pangboche der vi møtte Mt. Everest i en iskald soloppgang. Vi måtte
minst hatt tre dager til om vi skulle nådd Base Camp. Men dette ble målet
for oss. Vi gikk intenst i ti lange dagsmarsjer, gjennom de varkreste
rododendronskogene i alle røde og fiolette farger. Vi var omgitt av snøhvite
kjempefjell og møtte stadig fjellsauen som gir de deiligste parsmina
sjalene.



Lett aldrende ektepar i flotte omgivelser

Så hvis det er noen av dere som tror dere er like spreke som en dame på over
50, kan dere nå Lukla på tre dager fra Okhaldhunga, og deretter en uke til
Bace Camp med innlagte tilvenningsdager for høyden. Dette er den nye
trekking ruten med start i misjonens nye gjestehus i Okhaldhunga. Velkommen!

 

Et krypende liv

Vi var akkurat kommet over grensen til nabodistriktet på trekking-turen vår,
da en flokk skolebarn sprang forskremte opp skrenten og ble borte da de fikk
øye på oss. Her var det ikke ofte fremmede kom forbi. En av dem krøp, men
hadde samme fart som sine venner.  Vi spurte oss fram og traff moren, og
etter hvert kom også hun selv fram.

Ang Doma Sherpa er 24 år og går i femte klasse, men er frisk og kvikk i
hodet i hodet. Hun ble alvorlig syk som ettåring og mistet funksjonen i bena
etter det. Siden har hun bare krabbet. Hun kommer seg fort av gårde likevel.
Med sandaler på hendene har hun utviklet en imponerende teknikk i ulendt
terreng, der ingen rullestol ville kunne ta seg fram. Erik undersøkte henne,
og det er mulig at vi vil kunne få henne opp å gå på krykker, ved hjelp av
noen operasjoner ved et godt ortopedisk sykehus her i Kathmandu. Et krypende
liv og et oppreist liv gjør en stor forskjell for en ung kvinne! Vi tar
kontakt med det sykehuset nå mens vi er her i Kathmandu.


Vi traff henne på stien langt inne i fjellet. Håpet er å få et oppreist liv

Vi takker for oss og overlater ordet og Guds store natur i Nepal, til Einar
Kjørven i Okhaldhunga.

Med vennlig hilsen

Erik og Kristin
 

 

April 2006

Kjære venner

Våren har kommet til Okhaldhunga, og for oss betyr det at det nærmer seg
tiden for oppbrudd herfra. Vi skal gå et par uker i fjellet nordover mot
Everest Basecamp, besøke venner og kirker, og se naturen reise seg på
høykant mot toppen. Det gleder vi oss til. Så blir det noen dager i
Kathmandu, før vi reiser til Norge den 9. mai. Ser fram til å møte mange av
dere i løpet av det drøye halvåret vi skal være der vest i verden.

Livet her i Okhaldhunga er fremdeles fullt at store gleder og store sorger,
og vi vil igjen dele noen av dem med dere:

Mors liv er mye verdt

Hun bor i nabofylket, ti timers rask gange fra oss. Hun har to friske barn,
men etter hver av de fødslene ble hun båret hit til sykehuset fordi morkaken
ikke kom ut av seg selv. Denne gangen fødte hun også hjemme, nesten to
måneder for tidlig. Barnet var dødfødt. Heller ikke denne gangen kom
morkaken ut, og hun blødde stygt, så de bar henne hit gjennom natten. Vi
prøvde på vanlig måte, men morkaken var grodd helt sammen med livmorveggen,
og lot seg ikke løsne. Den eneste livreddende behandlingen da er å fjerne
livmoren. Det er en svær operasjon, og ingen av oss legene på sykehuset nå
er erfarne kirurger.

Men i denne situasjonen var det ikke noe valg, hun måtte opereres. Det ble
dramatisk, med svær blødning, blodtrykksfall og behov for akutt
blodoverføring fra "alle i nærheten" som hadde hennes blodtype. Hele det
lille sykehuset var involvert, livet til en mor med to småbarn er det mest
verdifulle som finnes. Operasjonen ble avsluttet og såret lukket, men
pasienten var dårlig og fikk komplikasjoner. Dagen etter inngrepet trodde
familien hennes at hun ville dø, og uten å varsle oss sendte de bud etter
bærere fra sin egen landsby, for å få båret hjem liket. Men da de ankom, to
dager senere, var situasjonen endret, pasienten snakket og var begynt å
spise. Ingen død mor å ta med hjem! Hun ble hos oss en uke til, for å komme
seg. Nå ble hun bedre dag for dag. Bærerne kom tilbake i forgårs, men da for
å bære med seg en blid og smilende mor, som fremdeles hadde for vondt i
såret til å gå på egne ben den lange veien hjem.

Men om mor lever, så fikk de en regning på mer enn 2000 norske kroner for
behandlingen, og det kunne ruinert familien. De hadde fra før av ikke nok
mat for et år og arbeidet som dagarbeidere. Ved hjelp av pasientstøttefondet
fikk de hjelp til å betale mer enn halve regningen. Det var en takknemlig
familie som forlot sykehuset, hun hadde fått livet, og en støtte til
behandling så ikke fattigdommen fikk overtaket på hele familiens liv.

Det viktigste når en er liten, er å ha en levende mor.

Vannhode

I forrige uke kom en liten familie på tre til oss, foreldrene hadde med sin
fem måneder gammel sønn. Han hadde vært frisk og fin ved fødselen, men for
halvannen måned siden var hodet begynt å vokse, og i det siste var han blitt
mer irritabel og vanskelig å roe. En vanlig undersøkelse avslørte at han
hadde svær hydrocefalus (vannhode), med klare tegn på økt trykk, som
"solnedgangsblikk", spastiske ben, etc., men ikke ryggmargsbrokk.

I Norge ville han blitt operert som øyeblikkelig hjelp ved en neurokirurgisk
avdeling, helst for en måned siden. Og etter operasjonen ville det vært tett
oppfølging. Operasjonen kan i teorien gjøres i Kathmandu, men den er
vanskelig og dyr, og ingen oppfølging er tilgjengelig i deres landsby. Er
vår medisinske kunnskap nyttig her da?

Ja, det er den. I slike tilfelle skal kunnskapen brukes til å "gi opp i
tide". Ikke utsette barna for håpløs, smertefull og kjempedyr behandling,
som ruinerer familien og ikke har mulighet for å hjelpe barna. Det er mange
eksempler i dette landet på at familier er blitt ruinert av å betale for
unødvendig, farlig eller håpløs behandling ved private sykehus som lever av
profitt.

Så vi snakket mye med familien til Yakub. Yakub, det er da ikke noe vanlig
navn her? Nei, men foreldrene var blitt kristne for noen år siden, og hadde
gitt gutten et bibelsk navn. Det ga en ny ramme. "Håpløst"? Ja, i medisinsk
sammenheng. Og det var tøft for foreldrene. Men de visste at de hadde fått
Yakub av sin Skaper, og at livet er i hans hånd. Han gir oss barn for at vi
skal gi dem kjærlighet, om deres liv er langt eller kort. Håpet om
helbredelse ved hans hånd kan ingen ta fra dem. Og heller ikke vissheten om
at Yakub uansett er hos Gud, enten her i livet, eller senere.

De har to dager å gå hjem, og kommer neppe tilbake hit med ham. Vi kan bare
huske på dem.

Yakub på pappas fang. Det er tøft med et barn som ikke blir bra.

Karna Sarki

Karna, 46 år, har vært fast gjest på sosialkontoret de siste fem årene. Han
fikk Burgers sykdom som følge av røyking. Han fikk sår på foten som ikke
ville gro pga dårlig blodsirkulasjon. Infeksjonen spredte seg oppover, og
tilslutt måtte benet hans amputeres høyt oppe på låret. Det er fem år siden
nå. Like etterpå forlot kona ham. Han bodde lenge sammen med sønnen sin, han
var 13 år da far kom hjem uten ben. Lite jord hadde de å leve av, så gutten
måtte ut i arbeid, bære stein og jord, for så å komme hjem med noen kilo
mais om kvelden. Sønnen ble lei og ville lengre ut for å finne arbeid, og
kom bare sjelden hjem med noe mais til faren som heller ikke klarte å hogge
ved selv.

Karna har kommet regelmessig til sykehuset for epilepsi medisiner som han
også trenger. Livet har blitt vanskeligere hele tiden. En dag satt han og
gråt hos oss. Da hadde han spist jord for å stille sulten. Vi fikk kontakt
med katolikkenes sosialservise i Kathmandu. De har et hjem for dem som
faller utenfor. For dem som ikke kan inkluderes i et program for bærekraftig
utvikling. For dem som må bæres. Da vi fortalte om denne muligheten, ble
han målløs og øynene fyltes av tårer, et sted der han kunne få spise sammen
med andre! Det er himmel på jord.

Karna Sarki forlater Okhaldhung, med alle sine eiendeler. Han skal til
Kathmandu. Med seg har han håpet om et nytt liv i felleskap rundt matfat og
liv.

Takk for oss i Okhaldhunga, men vi kommer tilbake!

God påske. Påskemorgen slukker sorgen!

Hilsen Kristin og Erik
 

 

Mars 2006

Kjære venner i vest!

Her ved Østfronten er det blokade i 14 dager som så går over i en
generalstreik på ubestemt tid. Som regel er vi lite i direkte kontakt med
konsekvensene av borgerkrigen. Men nå har vi seks venner fra menigheten her,
deriblant et lite barn på tur til Kathmandu som ble stoppet sammen med flere
busser i et øde område. Det er langt til mat og overnattingsmuligheter, så
hva de gjør der i en buss på femte døgnet nå, det vet vi ikke. De er sammen
med mange hundre andre i samme situasjon.

Samtidig kan vi melde om en gledelig utvikling på landsbygda i Okhaldhunga:
Alle kirker, unntatt to, er igjen åpnet! Det hjalp ikke å stenge kirkene,
hadde maoistene innsett. Vi håper og ber for de to siste, i Ombu, nå.

NB: Ny Doktor!

Ta godt imot dr. Einar  Kjørven fra Hamar/Oslo som nå har klatret opp
bakkene, uten besvær, til Okhaldhunga og skal vikariere for oss  mens vi er
i Norge! Han har nettopp vært på sitt første besøk her i Okhaldhunga, og er
nå tilbake i Kathmandu for å lære språk noen uker før han kommer hit igjen i
april.  Sykehuset og Public Health er utrolig takknemlig for at han har
kommet og vi håper han vil få en uforglemmelig tid her i dette lille
paradis! Alene utlending i dette fylket og få engelsktalende.. Ta godt vare
på ham!

Normisjon har også fått ny misjonær i Kathmandu. Alice Holmen arbeider i
HDCS, den nepalesiske organisasjonen som er i ferd med å ta over Okhaldunga
sykehus. Hun er ergoterapeut, og skal arbeide innenfor daghjemmene for
psykisk utviklingshemmede som de også driver, og i sykehusnettverket.

Vaktskifte i fjellene, Erik og Einar.

Old Age og Young Age Home

Jeg, Kristin, var en tur i Kathmandu og fikk være med på åpningen av Patan
kirkens barmhjertighets hus. Det var første etasje som var ferdig, og der
kunne endelig de gamle enkene flytte inn. Nå er det slik at det er også
foreldreløse barn fra Patan kirkens datterkirker de har måttet ta imot, og
de har fått bo sammen med de gamle. De har blitt en spennende familie, og de
vil fortsatt bo sammen i det nye barmhjertighetshuset. De er fire enker
igjen nå, en er flyttet hjem til himmelen som de sa, og en har flyttet hjem
til sønnen igjen. Kirken har hatt en tett oppfølging av de familiene som
hadde kastet ut sine mødre pga av kristentro. En sønn ble kristen og tok sin
mor hjem igjen! Det er fem barn fra blant annet to familier der foreldre er
døde og døende av AIDS. Det er mange som står på venteliste for å komme inn
av barn og gamle, men først må neste etasje bli ferdig, og nå er det slutt
på pengene igjen. De er veldig takknemlige til Normisjon og venner som har
gjort det mulig å komme så langt. De gamle føler seg sett og det er viktig.
På vegne av dere mange som har bidratt tok jeg imot mye og varm takk.

 Gamle og barn flytter inn i Barmhjertighetens Hus. Et håndkle med mye norsk
omtanke i veven tullet jeg dem inn i, som en hilsen fra dere alle.

Patan kirke er en glad, optimistisk og voksende kirke. De har nå 32
datterkirker, og 278 ble døpt sist år! På gudstjenesten deres blir det
trangere og trangere på gulvet der det er plass til 800 mennesker. Det er to
gudstjenester etter hverandre også. Hvorfor? Her er det HÅP. Det er hva
Nepal tørster etter.

"Du opererer jo bare en pasient om gangen. Vi er i ferd med å operere et
helt land, vi"

Og mens Kristin var i Kathmandu var jeg, Erik, på landsbytur. Staben i
samfunnshelse-prosjektet har nå gjennomført en første kartlegging av
leveforholdene i den ekstreme utkanten av distriktet her, hvor maoistene
utfordret oss til å ta opp arbeidet. Jeg ble med på møtene med befolkningen,
hvor resultatene ble lagt fram for folket. Det var to fulle dagsmarsjer å gå
dit. Etter den første halvtimens gange var vi ute av den delen av distriktet
som er under kongens kontroll. Vi passerte mange "jubileumsporter" for
"Folkets Krig", som nå har pågått i 10 år.

Jentene på teamet vårt foran en av maoistenes mange "jubileums-porter"

Og så tilbrakte jeg en natt sammen med 48 av de bortførte studentene fra
ulike skoler i Okhaldhunga, som Kathmandu-avisene har skrevet om i det
siste, og maoistene som passet på dem. Tre maoister, to unge menn og en ung
dame. Da ble "hotellet" så fullt at de lå tre i hver seng. Jeg måtte også
dele seng med en student (gutt!!), trangt og bråkete. Men de led ingen
overlast, så lenge de ikke prøvde å rømme. Hyggelig prat med maoistene på
kvelden: "Du opererer jo bare en pasient om gangen. Vi er i ferd med å
operere et helt land, vi", var slik de så situasjonen. Studentene ble
sluppet fri 2-3 dager senere, etter å ha vært med på et kurs i "kommunistisk
pedagogikk" på et bortgjemt, hemmelig sted sammen med flere hundre andre.

Familien som drev "hotellet" vi delte med maoistene hadde forresten en
datter som viste sjelden iver i lekselesingen, under vanskelige forhold, se
bildet.

Hun gjør lekser i vinduskarmen på kjøkkenet, det eneste egnede stedet. Inne
er det for mørkt, og ute finnes ingen flate steder. Huset fullt av maoister
og studenter er ingen hindring. Slike jenter fortjener skikkelige skoler!

Noen dager senere møtte vi distrikts-sjefen til maoistene også, tilfeldig på
stien. De bruker jo ikke navn, av sikkerhetsgrunner, så han presenterte seg:
"Jeg er Supreme (= Den største!)", med løftede hender i hilsen og et
hyggelig smil. Jeg presenterte meg som "Dr. Erik fra Mission". Det ble et
hyggelig møte, og de ser klart positivt på jobben vi gjør her nå.

Folkemøtene ble spennende, de også. I disse landsbyene har kun 8 % av husene
toalett. Resten bruker jungelen, og grisene. Barna lider av mangelsykdommer.
Den viktigste av dem viste seg altså å være toalett-mangel, som statistisk
sett ofte har dødelig utgang. Mekanismene er diareer, innvollsorm, forverret
underernæring etc. Utfordringen for oss er å utvikle løsninger sammen med
befolkningen, som de både ønsker og kan gjennomføre selv.
Samfunnshelse-staben vår "har det både i hodet og i beina", og i hjertet, så
jeg tror det vil skje endringer både i Palaphu og Singa Devi til neste gang
jeg skal dit, forhåpentligvis om et år.  

Lyst på fortsatt "abonnement"?

Om et par måneder reiser vi fra Okhaldhunga, på Norgesopphold til over jul.
Men Okhaldhunga Times gir seg ikke! Einar Kjørven, se over, vil sørge for
fortsatt oppdatering om hva som skjer her i verdens virkelige navle. De av
dere (nå er dere nesten 300!) som vil fortsette å få dette "bladet" må sende
beskjed om det direkte til Einar, på hans email-adresse:

(for å unngå spam skriver jeg den slik: einarkj (krøllalfa) gmail punktum com )

Hilsen Kristin og Erik
 

 

Februar 2006

Kjære venner
 

Har dere hørt om Nepal på nyhetene i det siste? I går var det lokalvalg i de
store byene.

Det må ha vært et av de rareste valgene som har vært avholdt. Alle de store
politiske partiene boykottet valget. I byene der det ble avholdt valg har
det vært mer kamper og attentater enn ellers. Valget i tall:

Til mer enn 50 % av plassene det var valg til, var det ingen kandidater, så
der ble valget avlyst.

Til mer enn 25 % av plassene, var det bare en kandidat, så valget der ble
også avlyst, og kandidaten ansett som "valgt".

Til ganske nøyaktig 15 % av plassene var det mer enn en kandidat, så der var
det valg.

Valgdeltagelsen der det altså ble avholdt valg, var under 10 %, i følge BBC
radio.

Og Innenriksministeren sier valgene var "successful, free, fair and
peaceful".

En undres på om det skjer slik i andre avsides land også, der verden ikke er
så opptatt av å se?

Men her hos oss er det heller fredeligere enn før, for partene i striden
bruker kreftene sine andre steder.

"Gud, barna dine dør. Har du ikke tenkt å gjøre noe med det?"

Akkurat det var tankene mine da jeg gikk hjem fra sykehuset en kveld for et
par dager siden. En ung dame var blitt innlagt formiddagen før. Hun var seks
måneder gravid, og hadde fått en svær lungebetennelse.

Hun og mannen var nylig blitt kristne, og derfor utvist av familien. De
bodde i en bambushytte. Mannen måtte dra ut til India for å tjene penger og
kona satt alene igjen hjemme. Svigerforeldrene ville ikke hjelpe henne da
hun ble syk. Men hennes egen bror kom, og flere fra menigheten kom, og de
bar henne til sykehuset til slutt. To dager bevistløs på en båre i
fjellsidene her før hun rakk fram til vår lille intensivavdeling. Hun var
nesten reaksjonsløs.

Men det lille fosterhjertet i magen hennes slo fort og hardt, som om barnet
fortalte verden at det kjempet for livet. Så her sto to liv på spill. På
vårt lille "Intensiv-rom" gjorde vi det vi kunne, men hun døde i løpet av
natten.

Hele kirken vår tok del i begravelsen, og det ble en fin stund. Den bidro
til og med til å knytte nye band mellom deres kirke, og vår. Men mødre med
barn i magen skal ikke dø slik. Hvorfor gjør de det da?
 

Vi har bare ett Intensiv-rom, og lille 10-år gamle Srijhana var allerede
innlagt der. Hun hadde vært der i en uke, fordi hun er kritisk syk av noe vi
tror er en medfødt lungesykdom. Hun og foreldrene var i nabosenga da de så
at den gravide kvinnen kom inn, kjempet og døde. Slik som de så en liten
to-åring som også tapte kampen mot en lungebetennelse få dager før.

Da setningen i overskriften slo ned i meg hadde jeg nettopp vært oppe og
sett til Srijhana. Og sett at hun blir dårligere, lungene henne har så lite
friskt vev igjen, hun får ikke puste. Hva tenker hun, og foreldrene? De har
fått flytte ut fra det rommet, selv om hun egentlig er for dårlig til det.
Mange blir bra her på sykehuset. Utrolig mange. Men det hjelper jo ingenting
for dem som dør, eller alle rundt dem. Foreldrene til Srijhana gjør alt som
står i deres makt, står på dag og natt. Og vi gjør hva vi kan. Vi behandler,
og vi ber. Og vi tror at Gud selv er her, slik han også er i Norge. For han
er nær hos dem som lider. Men det er fremdeles tungt å venne seg til at han
ikke helbreder på bestilling. 
Gratis for småbarn!

Vi har oppdaget et problem her på sykehuset vårt:

Det kommer "for få" barn hit med lungebetennelse og diare! Vi vet at det er
disse to sykdommene som dreper flest barn her, som i alle andre fattige
land. Men i forhold til folketallet, legges det inn "for få" slike barn hos
oss. Spesielt kommer det alt for få småjenter. Faktisk legges det inn
dobbelt så mange gutter som jenter her. Og forskjellen er størst for de
fattigste familiene. De har ikke råd til å betale behandling for en jente
som likevel skal giftes og flytte ut. Det er ikke bra nok om vi gir god
behandling til dem som kommer, hvis de som trenger det mest, de fattigste
jentebarna, stenges ute av at selv vårt enkle sykehus er for dyrt.

Men har sykehuset råd til ikke å ta betaling? Hvis vi ikke får inntekter, må
sykehuset snart stenge. Hvor mye vil det koste å behandle alle barn under
tre år, gratis? Vi har samlet data på dette i et år. Og det viser seg å bli
overkommelig, noen titusen kroner. For småbarn er billige pasienter. Og
mange småbarn får allerede gratis behandling her fra før, som "charity" fra
Pasientstøttefondet. Men da vi gikk gjennom dataene nøye, fant vi ut at
nesten alt "charity"-tilskuddet har gått til guttebarn! Ikke fordi vi har
nektet jentene hjelp, men antagelig fordi fattige foreldre med jentebarn
ikke tar sjansen på å ta dem til sykehuset, av frykt for å måtte betale der.

Vi har nylig hatt budsjettmøte med våre ledere i Kathmandu. De var
skeptiske, men gikk med på planen vår til slutt. Så fra i sommer vil alle
barn under tre år få gratis behandling her! Vi tror dette kan redde mange
små liv. Og kanskje andre sykehus i Nepal vil prøve det samme? Så snart skal
vi gå ut i hele distriktet med informasjon om at foreldre med småbarn trygt
kan ta med barna til sykehuset. De vil ikke bli møtt med pengkrav. Da er det
spennende hva som vil skje! Det vil gi sykehuset et inntektstap, men vi tror
vi tåler det. Og kanskje noen støttespillere vil hjelpe oss å driver et
barnevennlig sykehus?

Lille Bahadur er en av de små guttene som kom underernært og med langvarig
diare. Her kommer han seg på ernærings sentret og spiser "helsekaker" med
stor apetitt. Nå gleder han seg til at flere av jentene også kommer,
kanskje?

Hilsen Kristin og Erik
 

Januar 2006.

Kjære naboer i Nepal

Nå som våpenhvilen mellom maoistene og myndighetene er slutt, så volden i
landet øker og håpløsheten brer seg igjen, vil vi fortelle dere om et annet
land vi kjenner:

Det finnes et land der de har elektrisk strøm. Ikke bare av og til, og
kanskje nok til lyspærene, slik som i byene her i Nepal. Nei, der kan man
skru på strømmen når man vil! Det er så mye av den at vanlige folk bruker
den til oppvarming og matlaging. Og de har hus som er så tette at det er
varmere ute enn inne. Det kan bli så varmt inne at de må ta av seg genseren,
selv om det er iskaldt ute. Det er sant!

Vanlige mennesker der har nok mat. Hver dag. Og alle kjøper med penger, de
bytter ikke f. eks. grønnsaker mot ris, eller arbeid mot mat. Mange av
familiene der har til og med mat til overs. Den blir ofte kastet, for de vet
ikke hvor de skal gjøre av den. Nei, de orker ikke spise alt selv. Ja, det
er langt dit.

Det har vært fred i det landet siden vi ble født, enda så gamle vi er. Du
ser nesten aldri politi eller soldater med våpen. Ikke engang når det er
valg, er det portforbud eller soldater med våpen i gatene. Å gå til
valglokalet er helt ufarlig, og kan til og med være hyggelig, selv om en
treffer noen som stemmer på andre partier.

Det koster ingenting å bli innlagt på sykehus. Behandlingen er også gratis,
selv om man ikke kjenner noen som jobber der. Og hvis en som har jobb blir
syk, får hun sykepenger, nesten like mye som vanlig lønn. Og hun har rett
til å komme tilbake i samme jobb når hun er frisk igjen! For det beste er at
folk har "rettigheter". Helt vanlige mennesker ute på landet der har det. Og
de får til og med opplæring i hva de har "rett" til. Alle barna rett til å
gå på skole gratis. Det gjelder også de som ikke vet hvem pappa'n er. For i
det landet får alle fødselsattest og statsborgerskap, selv om foreldrene
ikke er gift. Ja, det er annerledes enn her i Nepal. Men det er godt for de
barna.

Nei, dette var om et land her på jorda. Ja, det er langt dit. Veldig langt.
Og så har de stengt grensene, så folk utefra ikke kan flytte inn. Og det
finnes mange problemer der også, sier folk som bor der. Og det har de vel
rett i. Men det kan jo være godt å tenke på at det finnes et slikt land. 

Kjære venner i Norge!

(Dere kan godt få lese det over, dere og.)

Godt Nytt År! Takk for nettfellesskap i året som gikk. Mange av dere har
bidratt med smakebiter av det gode land til folk i Okhaldhunga.

Her begynte året med en avslutning av våpenhvilen, og nå er det opptrapping
av trefninger og slag i forkanten av et byvalg som kongen arrangerer
8.februar, og som alle store politiske partier boykotter, og maoistene
kriger mot. Her buldret det i går kveld da Forestry-kontoret igjen ble
bombet, og det er portforbud over hele landet om kveldene.

Men vi har også goder å dele med dere! Vi kan dele med dere den store
julefeiringen i Okhaldhunga.  Det var en stor begivenhet for den lille
menigheten på Gledens Ås da de på juleaften formiddag kunne døpe 21 nye
troende! Det er mange, når vi er omkring femti som samles på søndagene. Det
var i elven nedenfor oss at de gikk under vannet, fra unge til gamle, eldste
var 78 år! Vi kjente mange av dem som pasienter og kjente deres vanskelige
liv og det var stort å få se dem komme dryppene våte opp til et liv i nytt
håp. Dagen etter var det nærmere 200 som kunne feire 1 juledag sammen,
presset sammen på gulvet i kirken og rundt festgrytene ute etterpå.  Vi fikk
oppleve denne helt spesielle julen sammen med to av våre sønner og en venn
av dem.

Kumari, opp av vannet til et nytt liv og nytt håp. En lavkaste i" love
marriage" med en annen kaste, ble forlatt av mann og avvist av alle, med en
datter uten mulighet til statsborgerskap. Hun forsvant inn i depresjoner,
men kom ut i et nytt fellesskap og har funnet en ny glede i livet.

 

Ny prest.

Vi har fått ny prest i menigheten i Ramailo Dada, Gledens Ås. Han heter Dik
Lal Rai, familiefar som kommer herfra. Han bodde sammen med sin kone og to
barn  og sine foreldre, slik man gjør her. Så hadde han jobb med å strekke
telefonledninger i ørkenen i Midt Østen i to år. Der ble han kjent med
kristen tro gjennom noen landsmenn han jobbet sammen med. Han ble døpt der.
Kona fulgte ham inn i den nye troen da han kom hjem til Nepal.

Da de fortalte foreldrene om det nye de hadde møtt, fikk de valget mellom å
flytte ut av huset innen 24 timer, eller forlate troen. Den unge familien
flyttet ut, og menigheten hjalp dem med å sette opp en bambushytte. Det ble
vanskelig for han i landsbyen, og menigheten sendte ham til Kathmandu på en
to års teologisk utdannelse, for at han kunne komme tilbake og være prest. Nå
er han endelig kommet tilbake og forkynner i kirken med stor glede og
innsikt. Han er en av folket her, og mange lytter til ham. Også i sin egen
landsby har han fått ny respekt. Med tiden håper vi også at sårene i hans
egen storfamilie kan gro. Kona, Joyseri, jobber i samfunnshelseprosjektet.

Nypresten vår og kona

Ny Normisjons-utsending til Kathmandu!

Alice Holmen, ergoterapeut, kommer til Nepal 2. mars. Hun skal arbeide i
HDCS, den nasjonale organisasjon som danner et nettverk for alle tidligere
misjonssykehus i landet. Hun vil bidra i nettverket og i Asa Bal Kendra,
sentret for funksjonshemmede som også er i samme organisasjon.

Hun blir innviet og utsendt fra Storsalen søndag 22.januar på G3,
gudstjenesten som begynner kl 20.00 om kvelden, men det er en kirkekaffe før
gudstjenesten. Sjekk avisen. Vi sier velkommen til Nepalfellesskapet til
Alice! 

Hilsen

Erik og Kristin Bøhler

PS: "Friends of Okhaldhunga"

I disse dager kommer det ut et nytt nummer av det årlige "Friends of
Okhaldhunga", med artikler om liv og arbeid ved Okhaldhunga Sykehus skrevet
av mange forskjellige medarbeidere her. Anbefales! Det sendes ut i posten,
og vi har ikke postadressene til dere som mottar Okhaldhunga Times. Derfor:
Kan de av dere som ønsker å få tilsendt "Friends of Okhaldhunga" i posten
sende oss adressen sin, og beskjed om hvor mange eksemplarer dere vil ha?
Takk.
 

Les Okhaldhunga Times 2005

Les Okhaldhunga Times 2004