Okhaldhunga Times
 

 

November 2007

Kjære venner

I forrige nummer fortalte vi om studentene på bush-universitetet vårt. I
tillegg til å snuse på sykehusarbeidet skulle de gjøre små studieprosjekter
mens de var her, og et par av dem må vi fortelle dere om:
 

Fødselsvekt

"Det er størrelsen det kommer an på". - Det er kanskje ikke helt sant senere
i livet, men det stemmer når vi blir født. Lav fødselsvekt er en
risikofaktor for mange slags problemer både i nyfødtperioden og senere i
livet. Og det er særlig viktig i områder der underernæring blant kvinner og
småbarn er vanlig.


Jørgen og Kristian fant at gjennomsnittlig fødselsvekt for fullbårne barn
her er på vel 2,9 kg. Tilsvarende tall for Norge er i overkant av 3,6 kg!
Dette er en enorm forskjell, og den er ikke uttrykk for norsk overvekt.
Kvinnene her i Okhaldhunga er underernært og overarbeidet, både før og under
svangerskapet. Derfor får barna de bærer fram heller ikke tilgang på nok
næring. Ikke engang i fosterlivet, som er den tiden hjernen skal utvikle seg
og vokse fortest, immunapparatet dannes, og hele grunnlaget for barnets
senere liv og egenskaper legges.

 
Det var ingen tegn til økning i fødselsvekten her i løpet av den 15-års
perioden de så på. Det betyr at det ikke har vært vesentlige forbedringer i
leveforhold her i den tiden for de aller mest sårbare, det er gravide og
deres ufødte barn.


Jørgen og Kristian foredrar for sykehus-staben, om fødselsvekt ved
"Okhaldhunga Community Hospital".


Betaling for sykehusbehandling

Vi har tidligere nevnt vår bekymring for at det er så dyrt for pasientene
her. Vi prøver å bøte på det ved at de minste barna får gratis behandling,
og ved at andre kan få støtte til behandling som er medisinsk absolutt
nødvendig, men som de ikke har råd til å betale selv.

 
Irene og Berit, også de medisinerstudenter fra Bergen, brukte tiden her til
å gjøre en studie på hva som er de viktigste utgiftspostene for foreldre med
barn innlagt på sykehuset. De så også på hvor godt støtteordningene er kjent
av folk i distriktet.


Irene og Berit legger fram sine funn på et møte for sykehusets leger.
 


Damene ut av røyken!

Tro det eller ei, men i denne ovnen er det fyr og ingen røyk kan sees, eller
luktes!

Jeg har hatt en lang kamp mot røyken, både i ernæringssentret og for
tuberkulose pasientene. De tradisjonelle "røykfrie" ovnene har ikke levd opp
til sitt navn. Hele ernæringssenteret var mørklagt av røyk. Da vi pusset opp
søkte jeg rundt etter en bedre ide. Den fikk jeg fra India, via Arne Dørdal
i Bergen. Men våre murere hadde ikke lyst til å gå løs på den. Der var det
mange cm-mål, og det så veldig komplisert ut. Dermed ble det en gammel type
mens jeg var bortreist. Men nå er ernæringssentret snart like svart av røyk.
Da vi laget et nytt til utekjøkken til tuberkulose pasientene nå, da så jeg
min sjanse igjen. Jeg tegnet en enkel utgave og var selv med fra dag til
dag. Ingen hadde mye tro på meg eller ovnen, men i dag fyrte vi opp, - og
kan dere se røyken? Noe av hemmeligheten er den lille luken rett foran som
er for luftinntak, mens det fyres opp fra kortsiden. Der kan døren lukkes
igjen så det brukes mindre ved. Lufteluken kan også lukkes når du er ferdig
med å koke, og ilden slukker. - Og det virker! Halleluja!

Okhaldhunga Times sender en blomst til Arne Dørdal i Bergen!

Fru Maya Magar ble den første tuberkulosepasienten som fikk glede av min
tekniske seier!

Å få tuberkulosepasientene ut av røyken gjør godt for lungene

- og snart er teen ferdig.

 
Maya har hatt permisjon i ti dager sammen med flere andre, og den tiden har
vi nyttet til opp-pussing og nytt kjøkken kan tas i bruk.
 


En teknisk seier for damene

 Vi har vanligvis ikke annonser i Okhaldhunga Times. Men vi gjør et unntak
for denne, som nylig ble innsendt av en av våre mest trofaste abonnenter:

 


                                                     Annonse:


Problem med julegavene??

Hva skal vi finne på?

Jeg fortalte barn og barnebarn om "Himmelens Forgård" ved sykehuset i
Okhaldhunga, og resultatet ble at vi sender julegaver til dem som trenger
det!

Blir dere med??

Hilsen Dag, Simon, Erling, Magnus og mor,

v/ farfar Dagfinn Norum.



Kopila Nepali, 3 år med astma, som ønsker seg medisiner til jul!


Julegave til: Okhaldhunga Sykehus, "Prosjektnr:115.67.468 Barnehelse og
Ernæring" Normisjons kontonummer: 3000.14.74207.
 


Slangebitt og tourniquet

Slangebitt er farlig. Men feilbehandling er farligere! Det fikk hun erfare,
den 19 år gamle Tamang-jenta som ble bitt i hånden i mens hun var ute og
kuttet gress til husdyra. Familien ble livredd, og la på en tourniquet,
altså et stramt bånd rundt armen for å hindre at giften skulle spre seg i
kroppen. Først la de det rundt underarmen, men så flyttet de det opp på
overarmen og så opp mot skulderen, da de "ikke syntes det hjalp". De lot
båndet sitte på i flere dager. I den tiden var de flere ganger hos den
lokale "dhami", en tradisjonell medisinmann og åndemaner. Hans eneste råd
var å la båndet sitte på, ikke gå til sykehuset fordi "det er så dyrt", og å
betale ham selv med høner og sprit.


Etter en måneds tid var hele armen blitt kald, svart og illeluktende. Ikke
på grunn av slangebittet, mest sannsynlig var det ikke en giftig slange i
det hele tatt, men på grunn av at blodforsyningen var avsnørt. Jenta holdt
på å dø av koldbrannen som utviklet seg. Da tok de henne til sykehuset.

 
Farlig feilbehandling. De snørte av blodforsyningen i frykt for at
slangegiften skulle spre seg.


Da de kom hit måtte armen amputeres som øyeblikkelig hjelp. Det krevde lange
overtalelser å få foreldrene til å gå med på dette, men med god innsats fra
lokalkjent sykehus-stab gikk det. Hun hadde en lang rekonvalesens, men er nå
frisk og har en kort stump av en arm som hun i alle fall kan bruke til
støtte når hun arbeider med den andre.


Det er planer om at sykehuset skal begynne med radiosendinger i
lokalområdet, som ledd i Samfunnshelse Prosjektet her. Vi har allerede fått
lisens fra myndighetene.

Da blir helseopplysning et satsingsområde. Og at slangebitt ikke skal
behandles med tourniquet blir et hovedbudskap, for dette er ikke den eneste
gangen vi har sett det. Uten kunnskap er velmenende mennesker farligere enn
slanger.

 

På vei hjem, med bilde av seg selv fra da hun kom.

 
Vi benytter anledningen til å ønske dere alle en god adventstid og jul, vi
kommer nok ikke tilbake før i januar med neste nummer av Okhaldhunga Times.
Nå trekker vi oss snart tilbake til barnebarnståken.


Hilsen Kristin og Erik

 

Oktober 2007

Kjære venner

Aller først og fremst: Våre stadig gjentatte påstander om at Okhaldhunga er
verdens navle, har fått en knekk. Eller, heller: Navlen er flyttet til Bodø!

For der dukket lille Endre opp, klokka 04.58 onsdag 26. september. Han er
sønn av vår sønn Martin og hans Åshild. Mor og barn er friske og det er vi
utrolig takknemlige for og vi gleder oss usigelig med dem.


Endre, verdens flotteste barnebarn.


Ny kollega!

Etter at min kollega Indira ved sosialkontoret måtte gå tilbake til jobben
hun hadde permisjon fra i det offentlige helsevesenet, har jeg fått en ny.
Hun begynte 1. oktober. Hun heter Sujana og har den samme vilje, styrke og
varme som sin forgjenger, - hun er hennes søster også.  I intervjuet spurte
vi blant annet hvordan hun ville møte alkoholikeren og hvilken verdi som er
veiledende for oss i møte med ham? Hun kunne svare på det, kan dere? Det er
kanskje den vanskeligste pasienten å hjelpe. Han er mer enn motivert til å
slutte når han kommer opp av sykesengen, men etter hjemkost er det
vanskelig. Vi har utviklet noen hjelpemidler. Har dere flere tips??

Sujana Karki, min nye kollega på sosialkontoret

Mr. Mag Bahadur Rai mottar en plakat undertegnet av ham selv og sønnen:

"Alkohol er forbudt i vårt hjem"

Plakaten spikrer han opp på døra så alle skal vite at dette er et
alkoholfritt hjem.

Andre har fått et ID kort i lommen som sier at de ikke tåler alkohol. 

Men alle trenger de hjelp til å komme til en plattform med en ny start i
livet, en nådens plattform.

 

"Bush-universitet?"

Nei, på ingen måte. Uttrykket over har ingenting med president George å
gjøre. Fri og bevare oss. Men vi føler oss nesten som en universitets-utpost
i bushen her akkurat nå:

 Vi har besøk av fire norske medisinerstudenter, fra Bergen, som skal være
her i en måned for å gjøre to små studie-prosjekter, et om fødsler og et om
kostnader ved å ha barn innlagt på sykehus.

Samtidig er det også to nederlandske medisiner-studenter, deriblant en som
vil bli ulandspediater. Det varmer mitt hjerte!

Her puster de ut i bakken på vei fra flyplassen og opp til sykehuset. En
inspirerende gjeng!

I tillegg til studentene har vi to nepalesiske leger her nå, som er i ferd
med å spesial-utdanne seg i General Practice, som her betyr at de skal kunne
alt som er nødvendig for å styre et distriktssykehus. Etter tre år med
praksis på universitetssykehus, litt tid på hver av alle deres ulike
avdelinger, skal de her lære å ta ansvar for en "alt-mulig-praksis" på
landsbygda.

Ellers har vi for tiden folk fra sykehus-staben på kurs i
helseadministrasjon, mental helse og sårbehandling.

Noen sier at misjonen prioriterer feil når den driver helsetjenester i
fattig land. Vi burde heller gi opplæring, sier de. Kan noen fortelle dem at
det er det vi gjør, og at det ene ikke kan gjøres skikkelig uten at en også
er midt oppi det andre?

If we don't go there, nobody will!"

Sammen med de norske studentene fikk vi møte en gruppe nepalesiske kristne
medisinerstudenter. Dr. Aron har hatt sitt første arbeidsår på sykehuset som
har gitt ham utdannelsen. Et sykehus lengre fra alt enn det vi er og de
betjener en befolkning på en million! Der har han til tider vært alene
doktor dette året. Han hadde ett budskap til oss denne kvelden: "If we don't
go there, nobody will!" Det har hele tiden vært den etiske utfordringen,
hvor skal vi gjøre vår tjeneste? De er en motstrømsgruppe blant alle
kolleger som søker til sentre med høye lønninger og posisjoner. De hjelper
hverandre til å velge en usikker vei, men en vei der de får være i en
virkelig tjeneste for folket her.
 

Her er hovedutfordringen for oss som kristne leger:

"Hvis ikke vi vil jobbe der, er det ingen som vil".

Det kan kanskje like gjerne sies på norsk også?
 


AIDS

Husker dere vi skrev om lille Tika i forrige nummer, han som ble behandlet
for underernæring, men hadde blodverdier som likevel ikke ble bedre? Nå vet
vi hvorfor. Vi har så mange underernærte barn her, og foreløpig så lite
AIDS, at det tok tid før vi fant det ut. Både han og moren er HIV-positive,
og Tika har allerede utviklet AIDS.

Moren hans vet at livet er begrenset for både han og henne selv. Sammen
måtte vi smake på dødstanken og finne et håp som ligger utenfor våre
begrensede liv. Hun fikk med seg noen ord fra Livets Herre å holde seg fast
i.

Om en måned kommer hun tilbake og kanskje vil hun da til Kathmandu der
medisiner finnes. Men er det verd det, å leve sin siste tid på trappen til
et sykehus i en by der hun ikke kjenner noen? Det er valget hun må gjøre
mens hun er hjemme i en måned.

Lille Tika tar farvel med ernæringssentret og Kristin

 

Men epidemien er helt klart på vei inn her. I forrige uke fikk vi inn nok en
liten tass med samme sykdom, også han med HIV-positiv mor. Også denne
pappaen hadde jobbet som fremmedarbeider i India, han døde for fire måneder
siden.

Her ute i fjellene har vi ingen HIV-medisiner. Moren har bestemt seg for å
reise til Kathmandu med barnet, for å prøve å få medisiner der. Vi hjelper
henne med å finne ut hvor og hvordan. Medisinene er gratis hvis hun får dem,
men det koster penger å leve der. "Jeg må bare hjem til landsbyen for å
selge øreringene mine først", fortalte hun meg i dag. Det er det eneste
verdifulle hun har å selge. Det er vel mindre gull i hver av dem, enn i
gifteringen min. Men hun har vilje til å satse, og en søster som bor i
Kathmandu. Så kanskje hun greier det.

"Hvis jeg selger gullringene jeg har i ørene kan vi reise til Kathmandu, og
kanskje få medisiner?"

Slik behandling er foreløpig ikke tilgjengelig i Okhaldhunga.

 

Hilsen farmor Kristin og farfar Erik
 

 

September 2007

Kjære venner

I morgen reiser vi på årsmøte i Hospital Network. Det er det nettverket av
småsykehus ute i fjellene i Nepal, som Okhaldhunga Sykehus er en del av. Der
skal vi berette om hva nytt som har hendt på de forskjellige sykehusene i
året som har gått.

 
Stykkpris for helsetjenester

En viktig endring på vårt sykehus er jo at vi innførte gratis behandling av
småbarn for et år siden. Det er uhørt andre steder her i landet. Folk må
betale det behandlingen koster, alt fra blodprøver til operasjoner og ekstra
oksygen har sin pris. Et liggedøgn på sykehuset koster f. eks. ti kroner
(Hva er døgnprisen på Ullevål nå? Femten hundre??)

 

Naturligvis fører et slikt system til at fattigfolk kvier seg for å komme
til behandling. Men forskning har gitt et mer nyansert innsyn i hva det er
som skjer: Prisen for helsetjenester gir lite utslag for menn. De
prioriterer egne behov, og kommer på sykehuset når de trenger behandling.
Prisen er noe viktigere for kvinner. Men den er mye viktigere for barn, og
aller viktigst for de minste barna. Altså: Jo mindre barna er, jo mer
sannsynlig er det at frykten for å måtte betale gjør at foreldrene ikke tar
dem til behandling når det trengs.


Jenter

Og her i Okhaldhunga gjorde vi et eget lite forskningsprosjekt for et par år
siden. Vi fant at blant de fattigste foreldrene var det fire ganger så mange
som ville ta sjansen på å ta med en syk sønn til sykehuset, som en syk
datter. De stolte ikke nok på Pasientstøtte-ordningen vår til å ta sjansen
på behandling for en syk datter. Sønner har høyere prioritet.


De fattigste jentebarna er den svakeste gruppen som finnes her. Hvis
støtteordningene våre ikke fungerer for dem, er de ikke gode nok.


"Kommer ikke jentene også på sykehuset for å spise helsekaker snart?" Lille
Dal Bahadur er helt klar til å ta dem imot.


Så i fjor sommer innførte vi nye regler: Nå får alle barn som veier under 12
kg gratis behandling (Vi prøvde med en aldergrense på 3 år, men ingen har
fødselsattest og alle lyver på alderen!). Og nylig gjennomgikk vi
resultatene etter dette første året. Det viste seg at:

1)      Antall innlagte småbarn var økt med 56 % siden året før.

2)      Andelen innlagte jenter var økt fra 33 til 39 %.

3)      Ordningen medførte et innteksttap på kr. 43.000,- for sykehuset.

 

Nå skal vi legge fram disse resultatene på Årsmøtet i Hospital Network, og
argumentere for at de andre bør gjøre som oss. Et av argumentene våre er at
utenlandske givere har forståelse for denne typen prioriteringer. Kanskje
noen av dere vil være med på å vise at det stemmer?

 

Sarda kom.

Sarda er en pike på 15 måneder. Hun ble passet av bestemor hele dagen mens
mor var ute og arbeidet for å tjene 4 kg mais til kvelden. Bestemor var glad
til at hun ikke gråt, og ungen ble liggende hele dagen i en kurv, uten skift
av filler. Mat fikk hun når moren kom hjem, og gjennom natten ble hun ammet.
Men melken avtok, fordi mamma var gravid igjen. Moren ble bekymret for lille
Sarda og for den lille hun hadde i magen, for den rørte seg så sjelden.


Hun hadde hørt om "Mission" (som sykehuset her kalles), men svigermoren og
mannen sa hun ikke skulle gå dit, det var for dyrt. Men så var det en i
landsbyen som fortalte at det var et hus for underernærte barn der, og at
barna fikk gratis behandling.


Mor Laxmi  tok mot til seg og stakk av til sykehuset en dag. Hun kom
forvirret fram hit etter 8 timer, men med håp i øynene.


Da veide Sarda 4 kg. Hun hadde ingen krefter til å holde hodet selv, og
langt fra å kunne sitte selv. Det ble gjort ultralyd undersøkelse av mor
Laxmi for å finne ut hvor mange måneder hun var på vei. Hun var vel sju
måneder gravid, men nesten uten fostervann. Det var derfor fosteret hadde
beveget seg så lite. Egentlig burde hun hatt strengt sengeleie. Hun fikk mat
på sengekanten, men måtte vaske Sardas klær selv, for ingen fra familien
stilte opp.

Etter en uke på mødrehjemmet / ernæringssentret, begynte fødselen en morgen.
Skummelt nok med så lite fostervann og så lite barn. Erik tok seg av fødsel
og barn, mens jeg tok meg av mor Laxmi. Det var et spennende teamarbeid og
en liten gutt på 1,5 kg kom til verden. Det var ikke store skrotten,
allerede underernært i mors liv.


Lillebror ble lagt rett i kuvøse og blir behandlet der etter alle kunstens
regler. Nå ser det ut til at han greier seg. Mor melker seg, og gjennom en
sonde i nesen får han de livgivende dråpene han trenger.

Sarda hilser på lillebror for første gang


Mor Laxmi bor igjen på ernæringssentret sammen med Sarda som nå spiser
supergrøt og legger på seg. Vekten har økt til 4,6 kg. Hun har ledd en gang
og holder hodet selv nå, men hun kan ennå ikke snu seg selv. Det er en lang
vei å gå for to av våre minste.


Etter at vi lenge hadde kalt noen fra familien hennes, kom endelig
svigermor! Vel, det ble ikke mye hjelp å få derfra, så henne sendte vi hjem
etter en alvorsprat. En gammel krokrygg med stokk, håret fullt av lus og med
to tenner. Kuppelen på ryggen hadde hun fått av mannen sin sa hun, det var
der han pleide å slå henne med vedtreet. Sønnen har arvet noe av den samme
kommunikasjonsformen, så vi prøver å kalle ham hit for en prat før hun går
tilbake til landsbyen med to små. Men det er lenge til, selv vil hun være
her minst to måneder til.


Tika

Tikas mor kommer fra nabofylket i nord, men har giftet seg i vest Nepal,
minst tre dagers bussreise. Han var mye syk, og svigermor tillot bare at han
fikk risavkok. Slik ble det ingen kraftkar. Moren skjønte at dette gikk galt
og reiste hjem til sin hjemplass, for hun ville søke hjelp her. Tika er nå
på ernæringssentret, men han er syk og vi finner ikke hva det skyldes at han
har så lave blodverdier. Likevel vokser han til, og etter en måned kan nå
sitte og til og med stå selv, og han dytter lekebilen foran seg så han kan
gå.


Tika 16 månder og 5,5 kg



Tika på ernæringssentret i dag, 7,2 kg

Tikas mor er bekymret for gutten sin. Hun hadde besøkt en kirke i India og
en natt hadde hun en drøm som gjorde at hun kom opp på sosialkontoret for at
vi skulle be til Herren Jesus for Tika, for ham hadde hun hørt om i India og
i nattens drøm hadde hun skjønt at det var hos ham det var håp. Nå er Tika
en velsignet liten gutt.

 
Hilsen Kristin og Erik


Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer:
3000.14.74207.

Merk Prosjektnr:114.98.847 "Helsearbeid i Nepal".
 

August 2007

Kjære venner,

Vi har nettopp kommet ut av skydekket som vi har befunnet oss i gjennom hele
juli. Veier og flyavganger til og fra området har vært stengt, men verre har
det vært der vannet samler seg på sletta i Terrai. Store områder ligger
under vann og mange har mistet sine hjem, tallene på omkomne er ukjent for
oss. Nå beveger vannet seg gjennom India og skal til slutt gjennom
Bangladesh før det når havet. BBC meldte at 20 millioner har måtte flykte
fra sine hjem i vannløpet fra Himalaya i Nepal, India og Bangladesh

Som mange av dere vet, lever vi etter en annen kalender her i Nepal enn i
Norge. Her har vi nettopp begynt på måneden Shrawan i året 2064, så vi
ligger litt foran dere. Og ettersom nytt budsjettår begynner den 1. Shrawan,
er dette tiden for årsrapporter.

 

Årsrapport

Vi er i ferd med å skrive rapporten fra sykehuset, og her følger noen
smakebiter fra den.

Aktivitets-økningen fra de siste årene fortsetter, nå tydeligere enn før.
Både borgerkrigens avslutning og byggingen av veier i distriktet har bidratt
til dette. Det er også viktig at sykehuset anseelse i befolkningen er
konsolidert.

 

Totale driftsutgifter for sykehuset (ikke medtatt samfunnshelsearbeidet):
1,2 millioner kroner.

Av dette er 60 % betalt av pasientene selv og 40 % gaver utenfra.

 

Antall pasientkonsultasjoner i år er over 20.000, og antall innlagte
pasienter er over 2.000, begge deler er høyere enn noen gang.
Gjennomsnittlig pasientbelegg for året er nær 90 %, og med betydelig
sesong-variasjon er sykehuset allerede klart overbelastet i deler av året.
Det betyr at en økning i kapasiteten vil bli nødvendig i løpet av de
nærmeste årene.

 

Antall innlagte barn

 under fem års alder er også høyere enn noen gang, økt med 57 % fra i fjor.
Det er resultat av at alle barn som veier mindre enn 12 kg behandles gratis
fra og med siste år. (Vi prøvde oss med 3-års grense, men ingen har
fødselsattest og alle lyver på alderen!) 

Dette har medført et innteksttap for sykehuset på kr. 40.000, omtrent som
forventet.

 

Santos er 15 mnd og veide 5 kg  da han kom. Han mistet moren sin etter
fødselen. Dårlig ernæring og kronisk diare. Da er det godt bestemor og tante
kom hit med ham



 Antall fødsler er også høyere enn noen gang, med en økning å 36 % fra året
før. Dette er uttrykk for at flere velger å føde på sykehuset i stedet for
hjemme, og det er svært positivt. Men fremdeles er det en utfordring at
minst 90 % av fødslene i distriktet skjer hjemme, uten kvalifisert
fødselshjelper, med stor risiko for både mor og barn.

 
Statistikk for Okhaldhunga Sykehus de siste fem årene:


År

2002/3

2003/4

2004/5

2005/6

2006/7


Antall konsultasjoner

18053

16335

17772

18739

20984


Antall innleggelser

1727

1449

1630

1672

2022


Innlagte barn < 5 års alder

337

223

294

281

440


Pasientbelegg

76.5 %

73.8 %

81.4 %

81.4 %

87.8 %


Gjennomsnittlig liggetid

5.2

5.6

5.8

5.7

5.1


Antall fødsler

154

131

156

140

191


Antall keisersnitt

7

30

40

30

37

 

Sosialkontoret har gitt pasientstøtte til 1.378 pasienter som ikke selv var
i stand til å betale hele regningen sin. Til sammen har de fått en støtte på
115.000 kroner. I tillegg har vi gitt mat under sykehusopphold til
tuberkulose pasienter og andre som trenger det og reisestøtte til Kathmandu
for dem som er uten midler og trenger livreddende behandling der.

 

Ernæringssentret har hatt 55 barn boende der i en til to uker og 24 gravide
som har ventet for å føde på sykehuset.

 
Bemanning. Det er fremdeles svært vanskelig å rekruttere leger for å arbeide
fast her. Men sykehuset brukes nå fast som samarbeidspartner av tre
universitets-sykehus. De sender sine spesialistkandidater i "Family
Medicine" hit for fem måneder i slutten av den 3-årige
spesialistutdannelsen, for at de skal få erfaring med å arbeide på et
fungerende distriktssykehus. Det gir oss en sentral rolle i utdanningen av
nasjonale leger som skal arbeide i utkant-Nepal, en av de flotteste og mest
utfordrende oppgavene vi kunne få. Og det gir sykehuset en arbeidskraft vi
ikke kunne greid oss uten.   

 

Antall henvisninger. Distriktets helsestasjoner henviser pasienter til
sykehuset vårt, men det har fungert dårlig de siste årene. For to uker siden
arrangerte vi derfor et kurs for staben ved 22 av helsestasjonene, og det
interne henvisningssystemet vil være et satsningsområde i året som kommer.

 

Mandira kom ikke med i statistikken. Vi har som mål at flere kvinner skal
føde på sykehuset. Hvordan går det med de mange som ikke kommer? Det dreier
seg om minst 3.000 fødsler, og blant dem er det tragedier. Mandira, 18 år,
kom nettopp til sykehuset med sin 13 mnd gamle sønn, Mukesh. Han hadde fått
lungebetennelse og hadde hatt noen stygge anfall. Men barnet kunne jo ikke
sitte, ikke krabbe og ikke kjenne igjen sin egen mor! Moren hadde et stort
spørsmål i ansiktet sitt, blir han helt bra? Da jeg spurte henne hvordan
fødselen hadde vært fortalte hun en forferdelig historie. Mannen var reist
ut til India for å tjene penger og hun var alene igjen hos sine
svigerforeldre.  Under fødselen viste det seg at bena kom først. Svigermor
var i huset, men rørte ikke fødselen. Moren presset hva hun kunne i en halv
time før hodet kom ut. Da var barnet helt blått og det tok lang tid før han
begynte å puste. Svigerforeldrene var ikke glad for dette barnet, det var
ikke som andre, og for fire måneder siden ble moren sendt hjem til
foreldrehjemmet. Mannen vet ennå ikke at hun har født og hun har ikke hørt
fra ham etter at han dro.


Det tar mer enn en dag å svare på om barnet blir helt friskt. Han er sterkt
tilbakestående og med stadige epileptiske anfall, et klart resultat av
oksygenmangel under fødselen. Anfallene er stoppet, men mye forståelse av
situasjonen for mor og trening for barnet gjenstår. Da er det godt å ha dem
her noen dager.

Mandira er svaret på hvorfor vi ønsker flere fødsler hit, og hvorfor vi
ønsker å styrke helsestasjonene, så de vet hvem de skal henvise.

 

Leukemi??

Men vi må jo få fortalt dere om månedens morsomst medisinske "case":

En fire år gammel jente ble båret hit i to dager fra nabodistriktet på
farens rygg. Hun hadde vært syk i to måneder, med dårlig matlyst, vekttap og
feber som kom og gikk. Trist og utilpass jente, uten andre spesielle funn
enn en litt stor milt. Blodprøvene viste en senkning på 130, anemi og for
lite av alle typer blodceller. Alt dette peker, i alle fall for en norsk
doktor, mot leukemi. Så vi tok en prøve fra benmargen. I Norge sendes de til
ulike spesiallaboratorier, her i Okhaldhunga bruker vi selv det ene
mikroskopet vi har.

Og der fant vi dem! Benmargsprøven var full av "amastigoter", den formen for
parasitter som forårsaker tropesykdommen leishmaniasis. Jeg har sett bilder
av dem i medisinske lærebøker, men aldri møtt dem "ansikt til ansikt"! Så
jenta har Kala Azar, den formen for leishmaniasis som angriper alle kroppens
indre organer. Den er ganske vanlig noen steder i India, men finnes bare
sporadisk her oppe i fjellene. Vi har medisiner mot Kala Azar. De har vært
kjent i 50 år, og kan ha alvorlige bivirkninger. Men det har ikke vært
utviklet noen nye medisiner mot sykdommen, for dette er det bare fattigfolk
som får, og hvem kan vel tjene penger på å forske fram effektive medisiner
til dem? Så nå skal hun ha sine daglige sprøyter i fire uker, og blir
forhåpentligvis bra før bivirkningene setter inn.


Her i bildet fra mikroskopet vårt er benmargen full av bittesmå
"amastogoter", som forårsaker tropesykdommen Leishmaniasis hos lille Tamila.
Den overføres ved sandflue-bitt. De minste, avlange prikkene er parasittene.
Stas?
 


Pappa hadde båret Tamila langt, og det var ikke leukemi! Nå er hun i
bedring.

 

Jay Masi! Hilsen fra kirken på Ramilo Dada, Lykkens Ås!

Også her er vi med og gir kollekt i kirken og vi sitter under det samme
banner og det samme kall som i Norge. "Fred være med dere: Likesom Faderen
har sendt meg, sender jeg dere". Og stadig sendes de ut (to til åtte timer)
til de mange små fellesskapene som er blitt til, til Saimal, Rampur,
Chitrakana, Rumjetar og Netsa. Her må presten og hele hans team være spreke!

 


Takk for fellesskapet vi har med dere som sitter på stoler, men som vi deler
håpet med!

 
Hilsen Kristin og Erik

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer:
3000.14.74207.

Merk Prosjektnr:114.98.847 "Helsearbeid i Nepal".
 

 

Juli 2007

Kjære venner

Nå er vi spente på om det er noen der hjemme i det hele tatt, eller om hele
landet er reist på sommerferie? Her er det det motsatte av ferietid akkurat
nå. Det er høysesong i jordbruket. Klimaet nå gjennom regntiden er varmt og
fuktig, hele området er som et drivhus. Så det er nå risen må plantes, om
det skal bli mat å få utover høsten og vinteren. Alle jobber, ingen har tid
til å være syke. Og om noen skulle bli det, er det så godt som umulig for
dem å få noen til å bære seg til sykehuset. Her trengs alle hender fra
morgen til kveld i søla som skal bli risåkre. Så det er ikke så travelt på
sykehuset, men desto mer som skjer rundt oss på alle kanter.


"Klimaet nå er varmt og fuktig."

Utsikt fra verandaen vår.

 

Å plante ris er dugnadsinnsats i landsbyen. Alle familiene har sine to
dager, der alle i landsbyen kommer til deres åker. Det krever mange
arbeidere, og alle går sammen. Da er det en alvorlig trussel å bli utestengt
fra landsbyen. Det er forskjellige grunner til å bli utestengt, så som at en
ugift datter blir gravid.

Men den samme trusselen ble gitt en ny kristen familie i en landsby. Hele
landsbyen hadde samlet seg mot dem og erklærte at de var utestengt, for
kristne ville de ikke ha i sin landsby. Fortvilelsen var stor søndagen etter
i kirken, men da sa vi alle at da kommer vi! I to dager hadde de 20
arbeidere i rismarken fra kirken, og jeg, Kristin, var en av dem. Det gikk
unna i søla med sang og planting og vi hadde det utrolig gøy, vi ble som
barn igjen i søla.

Alle visste hvilke roller de hadde. Det var som et inferno, der oksene løp
forbi på hyllen under oss, spruten sto og "driveren" styrte med de to
halene. Alle kvinnene sto på hodet og plantet, det gikk unna! Jeg kom aldri
opp i deres hastighet, men jeg fikk like mye mat i pausen, stekte ferske
maiskolber, herlig! Familien var glad, og med tiden vil nok landsbyen
akseptere dem, når de ser at de kristne vil dem vel. 

 Terrassene i fjellsiden må fylles med vann og pløyes av menn med oksespann.

      . før kvinnene planter risen i søla.

      Skikkelig dugnadsarbeid.

 

En diagnose vi alltid må ha "i bakhodet"

Raju, 26 år, kom til oss for et par måneder siden. Han hadde vært syk i over
et halvt år, og vært innlagt både i Calcutta og i Silliguri i India, før de
kom hjem hit. Febertopper som kom og gikk, vekttap og uklare magesmerter hos
en som har jobbet som fremmedarbeider i India får oss med en gang til å
tenke HIV / AIDS. Men det hadde han ikke. Ultralydundersøkelser av magen
hadde også vært negative, inntil tanken som burde være der hele tiden, slo
oss: "Det skulle ikke være tuberkulose, da?" Det er en av de viktigste
tankene å ha i hodet for en ulands-doktor, uansett hvilke symptomer
pasienten har.

 

Pusset fra tuberkulose i lungene blir ikke alltid hostet opp. I sjeldne
tilfelle kan det i stedet sige ned langs innsiden av ryggmusklene, helt ned
til bekkenet, og samles der. Da vi lette etter en slik abcess med ultralyd
fikk vi napp! Den lå ikke i magen, men klemt inne mellom musklene i
bekkenet. Der hadde det samlet seg to liter puss, som det var rimelig greit
å fjerne da vi endelig hadde funnet det. Og vår erfarne laboratorietekniker
fant store mengder tuberkulosebakterier i pusset, så da var diagnosen klar.

 

På sykehuset hos oss må alle pasientene ha en venn eller slektning innlagt
sammen med seg, vi har ikke stab nok til å pleie dem ellers. Kona til Raju
var gravid, men stelte for ham hele tiden. De giftet seg da de begge var 15
år. Fra før har de en handicapped datter på 10 år. Familien har holdt sammen
gjennom India på jakt etter arbeid. Da han kunne gå hjem etter to måneder på
sykehuset, var hun i niende måned. Vi forsøkte å overtale dem til å bli til
hun hadde født, men de hadde for mange oppgaver som ventet hjemme. Heldigvis
greide de å komme seg hit igjen da fødselen begynte, og med god hjelp gikk
fødselen fint. Nå har babyen en frisk far, og vi har følelsen av å ha
behandlet en hel familie, og ikke bare "tuberkulosen i 40-senga".


Stedet for puss-ansamlingen ble endelig funnet. Ultralydapparatet i
bakgrunnen.

Til slutt en lykkelig liten familie, frisk datter med gul lue fra Haslum, og
en frisk far.

 

Og luene strømmer inn!

Sammen med luene strømmer det inn en opplevelse av å ikke være alene i
Okhaldhunga. Vi kjenner det er mye omtanke i maskene. Hver enkelt lue er så
forseggjorte og vakre og mange gode ord følger med luene fra givere. De
kommer fra Alta i nord til Kristiansand i sør. Vi hadde aldri drømt om en
slik respons. Alle små nyfødte barn får sin lue, og vi sender ut 100 luer
til de nye kommunene som vi samarbeider med i distriktshelsetjenesten. Der
får de som bringer sine barn til vaksinasjon en lue-premie!


Kristin midt i Himalayas luefjell i sofakroken!

 

Moden alder

Gjennomsnittlig levealder her i landet er bare 60 år (Norge: 79), så her er
ikke så mange over norsk pensjonsalder. Desto mer imponert blir vi av de få
som er.

Sist onsdag var vi på besøk hjemme hos en familie i kirken. Vi gikk deres
kirkevei, det var tre timers gange en vei. De bor i et fruktbart elvedelta
med bugnende åkre. Trodde vi. Men det viste seg, som vanlig, at husene
mellom de frodige åkrene der tilhørte høykaste-folk. Våre venner som er
kasteløse, bodde høyt oppe i fjellsiden, i små hus mellom steinrøysene. Hus
med ildsted, kjeler, og matter på gulvene, ellers var de tomme. Kirkegrisen
lå drektig i bingen og kan gi dem en god inntekt siden de allerede fra
forrige kull har gitt en gris videre i kirken.

 

Et nytt nepali-ord lærte vi der, "jiju-bua". Det betyr "oldefar", og vi har
ikke hatt bruk for å det før. Men her bodde jiju-bua med sine barn,
barnebarn og oldebarn. Han er 86 år gammel. Så mye av livet har han levd før
"muluki ain" ble opphevet i 1950. Det var den nepalesiske grunnloven som
systematiserte kastevesenet. Den sto for en systematisk utpining av de
kasteløse, som blant annet ikke ga de kasteløse rett til å eie jord, de
kunne bare gjøre de laveste og mest vanærende jobbene. Mye henger igjen av
dette ennå, selv om lovene er endret.

 

Jiju-bua jobber ikke lenger, sa han. Men han dyrker jorda, henter fòr til
dyra, og leker med barnebarna. Og han syntes det var stas å få besøk, så han
lurte på om vi ville ha med noen mangoer. Det ville vi, mango er det beste
sommeren har å by på her! Men stor var overraskelsen da vi så ham forsvinne
opp langs stammen i et digert mangotre, og fortsette utover greinene oppe i
kronen på det. Barbent og i shorts, med stø kurs for gode frukter i toppen,
som han så kastet ned til oss. Hvordan kan det ha seg at noen mennesker kan
ha så mye krefter igjen etter et så slitsomt liv med alle odds mot seg fra
starten?
 

Oldefar på 86 drikker te før han piler opp i toppen av et mangotre for å
plukke frukt til oss.

Den som har vokst opp på bunnen av kastesystemet tåler mye.

Regntidshilsen fra Kristin og Erik


Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer:
3000.14.74207.

Merk Prosjektnr:114.98.847 "Helsearbeid i Nepal".

 


Juni 2007

 Vi har vært på sommerferie!

Fire dagers tur til nabofylket i øst, vi ville se hvor pasientene våre
kommer fra, og gå i deres fotspor. - Og det var langt! Det ble en tur på 11
+ 10 + 8 + 14 timers gange i over 40 graders varme! Veiene var ikke noen
E18, så hvordan de kunne få med pasienter på båre, var ikke lett å forstå.
Det var til tider skummelt.


På turen møtte vi også Døperen Johanne,              

Vannblemmestell

her mest konsentrert om å døpe seg selv


Vi drakk mange liter vann hver dag, på fine, eldgamle pausesteder der det er
plantet hellige skyggetrær

 

Leger Uten Grenser, katastrofehjelp eller utviklingshjelp

Vi gikk til distrikts-sykehuset i nabofylket, kanskje kunne det være et
sykehus å samarbeide med? Det har sjelden vært lege der tidligere. Vi hadde
hørt rykter om at Leger Uten Grenser hadde begynt å arbeide der, men da vi
spurte folk på veien var det ingen som hadde hørt om det. Da vi kom fram,
traff vi først en sykehus-ansatt som bare sa at alt var stengt og at ingen
var der. Han ville tydeligvis helst at vi skulle gå igjen. Men så dukket det
plutselig opp en hyggelig italiener som kunne fortelle at Leger Uten Grenser
var der, og at de var tre hvorav en var lege.


Vi fikk en fin omvisning, og så at Leger Uten Grenser hadde bidratt med
utstyr, og ansatt en egen stab ved siden av sykehusets stab. De kom i mars
2006 pga borgerkrigen og tenkte vel at de skulle inn i et krigsområde. De
har rutiner og policy som passer i krig og katastrofer, men tydeligvis ikke
like godt til å støtte et eksisterende distriktssykehus. Deres policy er
alltid å gi gratis medisiner, og det passer ikke her. Så når de avslutter i
august gir de bort det som er igjen av medisiner, og deretter må pasientene
igjen betale alt. Deres egen stab som de har supplert sykehuset med, slutter
også samtidig. Etter det blir det ikke så morsomt for den gjenværende i
sykehus-staben å møte folks forventning, og alt er tilbake slik det var før.
Vi hadde en lang prat med alle tre, og de var åpne på opplevelsen av at
deres nødhjelp ikke passet inn i settingen der. Det ble veldig lærerikt for
oss å se forskjellen på nødhjelp og utviklingsarbeid så tydelig. Det var
også bare korte engasjementer på noen måneder, så ingen kunne nepali, og det
var liten kontakt med lokalbefolkningen.

 
På tur med Narendra

For å gå her, trenger vi en bærer og veiviser. Vår venn Narendra tok den
jobben med glede. Han er 30 år og har fem barn, den eldste er 16. Ja, for da
han var fjorten år var moren hans så gammel at hun ikke orket å hente vann
eller kverne mel, så da måtte han finne en svigerdatter til henne.
Svigerdøtre er nyttige her! Siden han selv var så ung måtte han finne en med
erfaring. Han fant en grepa dame på 24 år! De hadde lite jord, så han måtte
ut å finne arbeid. Blant annet jobbet han i gruvene i India. Der ble han
kjent med det kristne budskapet og foreslo for kona at de skulle bli
kristne, men det ville hun ikke. En annen gang han kom hjem viste det seg at
hun i sin fortvilelse hadde søkt trøst i en kirke i nærheten av hjemmet og
funnet en ny fred. Narendra ble glad og fulgte straks etter og ble døpt for
tre år siden.

 
Narendra viste oss kirken der han selv var blitt døpt, her med gamle
pastoren som ble kristen for 30 år siden. En staut kar. Den gang det kostet
å bli kristen i Nepal, seks måneder i fengsel og mye motgang. I dag samles
det en stor menighet der.


For to år siden kom Narendra hit til sykehuset for første gang. Kona var i
fødsel. Barnet lå i tverrleie, og tretten mann hadde båret henne
kontinuerlig i 14 timer på stiene gjennom natten. Da de kom fram var barnet
dødt, men moren ble reddet med keisersnitt. Båretransporten hit hadde kostet
dem hele 250 kroner, så de hadde ikke råd til å få båret henne hjem. Hun ble
her til hun kunne gå hjem selv, og i mens begynte han som dagarbeider her.

 
Hans debuterte i arbeidslivet som elleve åring, med å bære bører på 36 kilo,
og i mange år har han båret 80 kilo opp fra roadhead og til Diktel senter,
fire dager med til sammen 2000 meters stigning. Da skjønner vi at folk her
kan bli fort gamle. Hans store drøm nå er å få fast arbeid på sykehuset, som
portvakt, vaktmester og alt-mulig-mann. Det er ennå ingen i hans landsby som
har fått fast arbeid noe sted. Han ga en god bakgrunn til å forstå slitet
til alle bærerne vi møtte på veien! Det er ikke så flott som vi har trodd,
at de er så gode til å bære. Det er simpelthen å tyne for mye ut av et liv.

 

Det ser imponerende ut. Men jobben som porter er ikke sunn, verken for
kvinner eller menn.

 

Premiepasient

Med stor fanfare, sang, blomster og juice entret Suman Rai sin nye rullestol
etter å ha ligget to måneder i strengt sengeleie! Sammen med ham har vi
håpet og bedt for hans framtid. Han er også kjent for Okh.Times' lesere,
brakk ryggen da han falt ned et stup. Fra det å ikke ha følelse og være lam
fra brystet og ned, har han nå følelse og kraft til hoftepartiet. Han
kjenner når han skal tisse og ha avføring. Han har også følelse i bena, og i
det ene har han litt kraft. Han var glad for rullestolen, men han ville være
her i to mnd til med trening, for han vil opp på krykker! Han utfordrer vår
tro og vårt håp, men vi vil gå videre sammen med ham.


Etter to måneder: Første dag opp av senga, til rullestolen. Håpet er å komme
opp på krykker.

 

Ettåringer på Ernæringssentret

Tej med legoklossen møtte jeg utenfor poliklinikken, hengende ved sin mors
tomme bryst. Han var apatisk og nedstøvet etter at de hadde gått i fem
dager. Jeg hentet et grøtfat til ham fra Ernæringssentret, og han spiste
begjærlig alt. Han var ett år og veide 5,5 kg. Doktoren fant noen
hjertelyder som ikke skulle være der, så han ble lenge hos oss for å komme
seg så det kunne bli mulig å sende han for operasjon. Faren måtte gå hjem
for å hente de nødvendige papirer, men kom aldri tilbake. Så tilslutt måtte
vi bare la dem gå hjem, men da var Tej mer enn 7 kilo og mor var velfødd med
bryst fulle av et melkelager. Vi håper de kommer tilbake igjen, for den
typen hjertefeil kan opereres, og en kanadisk organisasjon betaler det det
koster.

Etter at vi pusset opp i februar har vi hatt 21 barn på ernæringssenteret
for en til to uker.


Tej og Rabin i lekekroken

 

"Ventehjem" for gravide

Og samme sted bruker vi som "Ventehjem" for gravide med risikosvangerskap.
Der kan de komme og bo de siste ukene før termin, så de er sikre på å nå
fram til sykehuset når fødselen begynner. Det er gratis å bo der, men de må
lage maten selv. Det er jo særlig verdifullt for kvinner som bor langt unna
sykehuset, der vi tror fødselen vil bli farlig for mor eller barn. Ikke er
det dyrt eller teknisk vanskelig for sykehuset heller.


Vi har nettopp gått igjennom hvordan det gikk med fødslene for de første
kvinnene som var innlagt der, for å kunne skrive om det i tidsskrifter for
leger som jobber på slike steder som oss. Og det viser seg at selv om dette
altså var spesielt utvalgte risikosvangerskap, så hadde de klart færre både
dødfødsler og nyfødt-dødsfall enn gjennomsnittlig for andre kvinner som
føder her på sykehuset. Bare ved å bo i nærhetene de siste ukene før
fødselen kan kvinnene nyttiggjøre seg den fødselshjelpen vi tilbyr, på en
effektiv måte. Dette er en billig måte å spare liv på. Akkurat nå har vi
boende her en annengangsfødende kvinne som er Rhesus Negativ, og med
blødninger i svangerskapet. Det barnet vil kunne trenge behandling med det
samme det er født.

Ernæringssenter og Ventehjem gjør stor forskjell for et distriktssykehus.

 

God sommer i Norge!

Hilsen Kristin og Erik
 

 

Mai 2007

Kjære dere i et vårlig Norge

Nå har vi kommet oss vel gjennom en ganske slitsom tid her. Min eneste
kollega kom en uke for sent tilbake etter ferie. Men etter at vi har hatt et
oppgjør om det, er ting i godt gjenge igjen. Slike krisetider har gode sider
ved seg også. Hele staben har støttet opp og gjort en ekstra innsats for at
det skulle fungere, og vi har opplevd et sjeldent samhold.

 

Bussulykke

Det ble særlig tydelig da vi akkurat i den perioden hadde Okhaldhungas
første bussulykke. En buss kjørte av veien, rullet ti ganger rundt og landet
120 meter lenger ned. En passasjer døde på stedet, sju alvorlig skadde ble
brakt hit til sykehuset. Vi fikk vite om det ti minutter før de kom. Det var
en fridag, så ikke mange var på jobb, men alle mulige ekstra-mannskaper ble
kalt inn, og fikk mottaket til å skje i noenlunde ordnede former. Så vi fikk
prøvd oss i krise-organisering, prioritering av skader og akutt-hjelp. Flere
av de dårligste måtte vi sende videre med fly til Kathmandu i dagene etter,
da de var stabiliserte. Men heldigvis overlevde alle som kom til oss. Det
ser ut til at en sammenslutning av buss-selskaper betaler transport og
behandling for pasientene. Det er gode nyheter i dette landet! 

Så til uka skal vi ha kombinert fest og "krise-seminar". Fest "fordi vi har
fortjent det" (som de sier i reklamen i Norge!), og seminar fordi vi sammen
må gå gjennom hvordan vi håndterte denne ulykken, og diskutere om det er noe
vi kan gjøre bedre neste gang.

 

Hvem kjenner igjen luen?

Her regner det velsignelser over Okhaldhunga! Luer til nyfødte strømmer inn
og alle mødre gleder seg! Vi takker for all den omsorg som er lagt inn i
maskene og tanken slår meg at pinnene ikke bare har strikket luer, men har
strikket livene i Okhaldhunga og Norge sammen.

Mor har topplue. Selv om vi er inne i den varme tiden, så beholdt hun den på
gjennom hele fødselen. Da var det stas at hennes nyfødte datter også kunne
smykkes med en topplue fra første dag. 

 

Suman og kona med håp i blikket.

For fem uker siden kom Suman Rai inn etter å ha kuttet gress til dyrene i en
bratt fjellside. Han falt ned og brakk ryggen! Han kom inn følelsesløs og
lam fra livet og ned. Når de har tre små barn, bor oppe i en ur og er
avhengig av sin egen arbeidskraft hver dag for at det skal bli mat i
grytene, er det vanskelig å tenke se et videre liv for en familiefar på 36
år. Han har fått intens sykepleie og omsorg, og hjelp til å ikke miste
håpet. Kona har gjort en kjempeinnsats. Nå i de siste dagene har det kommet
noen små bevegelser i bena, og i dag tidlig kjente han at han måtte tisse,
og gleden var stor! Han veksler mellom tårer og smil.

Hans naboer er nylig blitt kristne og besøker han stadig og deler et håp som
går utover det vi forstår. Etter minst seks uker i senga, når bruddet i
ryggen er stabilisert, vil vi sende ham til et senter for ryggmargs-skader i
Kathmandu, der han kan få trening til å mestre livet.

Hvordan fremtiden vil se ut, våger de knapt å tenke på.
Men de gir ikke slipp på håpet.

 

Prest med skitne hender

Hva får den overskriften deg til å tenke på? Avisene i Norge skriver jo
stadig om stygge saker som kan dekkes av en slik overskrift. Nå har vi fått
en prest med skitne hender her i Okhaldhunga også.

Husker dere vi skrev om en kasteløs, eldre kvinne som ble begravet for et
par måneder siden? Hennes datter er blant de minste, på de fleste måter.
Duji Maya er voksen, men med et hode og en kropp som gjør at hun aldri har
greid å brødfø seg selv. Nå kommer hun i kirken, som hennes mor gjorde. Men
huset hennes var i ferd med bokstavelig talt å falle ned over hodet på
henne, og snart begynner regntiden. Ved hjelp av kirkens sosialkasse bygger
kirken med prest Dig Lal i spissen nå et nytt hus for henne! Nylig gikk vi
for å se på prosjektet. Der var hele bygda i sving, og presten selv fant vi
med sølete hender som var vant til å håndtere stein. Blid og møkkete
dirigerte han arbeidet. Mange her anser det for nedverdigende for folk med
utdannelse å gjøre manuelt arbeid. Han viste at det ikke er det. La oss
gjerne være en "Ordets Kirke", men vi vil ha prester med skitne hender!

Grunnmur av stein og leire, vegger av bambus, og tak av strå. Vern mot en ny
regntid.

Også fattigmannshus trenger skikkelige hjørnesteiner.

 

Å kunne snakke

Det var på vei til denne husbyggingen at vi møtte en ung gutt.  Men vi fant
ikke fram, og ropte til en gutt for å spørre etter veien. Han svarte og
gestikulerte, så vi begynte å gå den veien han pekte. Da var det Indira som
vi gikk sammen med sa: "Hørte dere den stemmen? Den lød så rart. La oss
snakke litt med ham før vi går videre!"  Gutten, som var ti år gammel,
snakket ganske uforståelig. Det viste seg at selv om ansiktet så normalt ut
utenpå, så hadde han helt åpen gane.

Vi traff moren, som fortalte om guttens problemer med å snakke, og at maten
alltid kom ut av nesen hans når han spiste. Men faren hadde samme problem,
så de trodde ikke det var noe å gjøre med. I alle fall ikke for fattigfolk
som dem. Men det er det!

For en kanadisk kirkelig organisasjon betaler nå alle utgifter ved operasjon
og snakke-trening for barn i Nepal med leppe-/gane- spalte. Vi har et godt
samarbeid med dem og det store sykehuset i Kathmandu som de bruker, og vi
formidler mange barn til slik behandling der hvert år. Så når dette skrives
er gutten allerede reist til Kathmandu med sin mor, sponset av kanadierne.
Vi tror han vil ha stor nytte av operasjon og terapi, selv om det egentlig
er mange år for sent. Hadde det vært i Norge ville han fått tverrfaglig
oppfølging fra han ble født. For fattigfolk er det tilfeldighetene som
råder.

Kjekk gutt. Men det er umulig å snakke, og vanskelig å spise, når munnen
ikke har "tak".
 


Til slutt, uten at det har noe med sakene over å gjøre, må vi bare få vise
dere et bilde av tre ivrige doktorer, en fra Nepal, en fra Norge og en
tidligere WHO-direktør, som prøver å tolke et røntgenbilde. Det er ikke så
lett.

 

Hilsen
Erik og Kristin

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer:
3000.14.74207 Merk Prosjektnr:114.98.847 "Helsearbeid i Nepal".
 

 

April 2007

Kjære venner

Håper dere har hatt en god påske, og fått være med på å feire seier over dødens makt. Jeg vil dele med dere en opplevelse av både seier og nederlag akkurat på påskemorgen i år:

Langfredag kom det inn en sherpa-kvinne i full fødsel. Vannet hadde gått for to dager siden, hun hadde feber og en svær infeksjon, og var gravid med tvillinger. Vi fikk dem ut med øyeblikkelig keisersnitt, og fikk dem i gang med å puste. Men begge hadde fått hjernehinnebetennelse allerede før fødselen, noe som ikke er så rart i en sånn situasjon. En av dem døde klokka fem påskemorgen. Jeg hadde vakt, så jeg var der en del. Da er det en spesiell følelse å skulle stå og preke om Jesu oppstandelse på Påskemorgensamlingen vår her, på den store steinen i risåkeren, to timer senere. En skal vokte sine ord når en sier at dødens makt er brutt. Og å finne dekkende ord for det på nepali, sitter langt inne. Vanskelig nok på norsk. Døden er der jammen fremdeles. Men godt å vite, og være med på å feire at "brodden" er borte. Det har å gjøre med synd og nåde. Men vel også med at både tvillingbroren og mammaen nå greier seg, etter spennende dager.

 

Vi var mange som feiret påskemorgen ”på steinen” i år.

 

Besøk

For oss har denne våren vært full av oppmuntrede besøk langveisfra. Det setter vi pris på, for vi anser jo Okhaldhunga for å være verdens navle. Men viktigere er håpet om at stedet her kan være et speil. Nordmenn kommer hit med folketrygd, fast lønn, feriepenger og reiseforsikring i bagasjen. Den nest største utlendings-gruppa til Okhaldhunga noensinne, tjue vestlendinger fra Jørpeland menighet, kom hit i påsken. De fikk speile seg i hverdagslivet her, på stiene, i kirke, sykehus og dansen rundt bålet om kvelden. Store gaver ble gitt, og vennskap ble knyttet. Og vi håper at de så noe i speilet her, som de kan ta med seg hjem til landet der alle skolebarna har egne bøker, der pasientene får gratis mat og behandling på sykehuset, og det er noe som heter ”livsforsikring”.

 

 

Sykehusdirektør Indra Tamang får penger til ”Jørpelandsdassen”, hardt tiltrengt toalett til poliklinikken vår. Deretter fest på kvelden, for husfellesskapet vårt og tjue norske gjester.

 

Neste besøk var to gode barnelege-kolleger av Erik, fra Ullevål. Karl-Olaf og Lars viste stor sans for helsearbeid utenfor universitetssykehusets korridorer, og ga oss et usedvanlig hyggelig avbrekk i hverdagen.

Karl-Olaf er en mann av vanlig størrelse i Norge. Her på bildet sammen med en pasient-mamma  ser vi effekten av ulik ernæring i tidlige barneår!

 

 

Flest liv på samvittigheten

”De fattige dør så langsomt og stille at vi ikke merker det.”  

- Smak litt på den setningen. Kanskje det var tuberkulose-døden han tenkte på, han som formulerte den? Tuberkulose er fremdeles den infeksjonssykdommen i verden som tar flest liv. Det er de fattige som dør av tuberkulose. Det blir sjelden avis-overskrifter av det, de bare tæres langsomt bort.  

 

Hos voksne er tuberkulose en smittsom lungesykdom. Hos barn angriper den ofte hele kroppen. De blir bare veldig syke, uten noen spesielle symptomer eller tegn som viser sikkert hva som er årsaken. Ikke er barn med tuberkulose særlig smittsomme heller, så de får sjelden oppmerksomhet i store helseprogrammer. Men vi møter dem ganske ofte her hos oss. Gum Kumari er sju år. Hun hadde vært syk siden juli da hun kom, og veide 10 kg. Alvorlig underernært, med armer som fyrstikker. Foreldrene hadde tatt henne med til medisinmenn og helseposter i lange tider, uten at noe hjalp. De bor langt utenfor vårt distrikt, fortalte at de hadde gått i fem dager for å prøve dette som en siste mulighet. Og nå har både de og vi godt håp om at hun kommer til å bli helt bra, for hun får behandling.  Det er ikke rimelig at tuberkulosen skal få drepe flere barn i en verden der det i mange år har eksistert effektive medisiner mot sykdommen.. Vi må sørge for at de blir tilgjengelige for de som trenger dem.

 

Kumari skal ikke ”dø så langsomt og stille at ingen merker det”.

 

Etter en ”starter” av behandlingen på sykehuset, kom Gum Kumari til Ernæringssentret. Der traff hun Ramila som også har tuberkolose. Hun hadde bare tre timer å gå hit, og kom derfor så mye tidligere til behandling.

 

 

 

Brennesle

På ernæringssentret brenner vi for brennesle nå. Det er en langt sintere utgave enn i Norge. Ryktene sier at den hjelper for diabetes, og vi vet at den iineholder jern og A vitaminer, men hva mer?  Vi tørker og maler til fint pulver som vi gir som kosttilskudd for pasientene og håper det er sunt inntil et laboratorium i Norge kan fortelle oss mer.

 

 

 

På vakt

I Okhaldhunga er det nå en lege pr. 200 000 mennesker i minst en uke framover nå. Eriks siste doktor-kollega dro herfra i går morges. Da kan man jo i det minste se det meningsfulle i å være her. Det begynte friskt i går kveld med en 11 års gammel gutt med en fire dagers gammel sprukken blindtarm. Med et godt påfyll av Kristins blod også etter operasjonen, så lever han og er til og med feberfri i dag så langt.

 

I slike tider ber vi med salmisten , ”- måtte du fremme våre henders gjerninger”.

Barnelegen får være kirurg med påholden hånd.

 

Hilsen

 

Erik og Kristin

 

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer: 3000.14.74207 Merk Prosjektnr:114.98.847 ”Helsearbeid i Nepal”.

 

 

Mars 2007

Kjære lesere,

Det er grunn til en overraskende glede. Hvis dere husker langt tilbake, har
det vært en prosess med overføring av UMN-sykehusene til en nepalsk kristen
NGO, Human Development Community Service, HDCS. I denne uken vedtok Nepals
regjering å godkjenne overføringen, og samtidig at HDCS gis 120 gratis visa
for utlendinger som skal jobbe for dem. HDCS har nå et nettverk av fem
sykehus her i landet. Til disse kan de nå rekruttere helsearbeidere fra hele
verden, også fra Norge!


Ernæringssentret er oppgradert!

Etter at underernærte barn hadde spist mange hull i jordveggene fra innsiden
(mineralmangel!) og rottene hadde spist seg inn fra utsiden, kom tiden for
opp-pussing. Det var stor giverglede til Ernæringssentret og det ga nye
muligheter. All jorden fra veggene ble gravd ut og plastret igjen med
sement, malt og gulvet fikk linoleum! Det første linoleum-gulv som er lagt i
Okhaldhunga, så det er til dels høye bølger. Men det har blitt et rent og
varmt rom med plass til fire barn med mødre og to gravide med risikofødsel i
vente. Dette er et viktig tilbud for et distriktssykehus!

De første som ble lagt inn i dag hadde gått i fem dager før de kom fram. 2
åring på 8 kg ble hovedgjesten ved dagens åpningsfest med supergrøt og te
for liten og stor.




Sykehusdirektør Indra holder åpningstale og takker norske venner for støtte.

 

Ang Dema hadde ventet

Husker dere fra i fjor den jenta vi traff på vei til Mt.Everest før vi dro
til Norge? Hun var 24 år og krabbet på alle fire med sandaler på hendene,
raskt som en katt på stiene i skogen. Hun gikk i 5 klasse på en skole en
times gange hjemmefra. Hun krabbet til skolen hver dag.

 

Nå sendte vi beskjed til henne, en dagsmarsj fra sykehuset her, om å komme
hit til en dato rett før vi skulle til Kathmandu igjen. Og hun kom akkurat
på dagen! Hun hadde ventet og håpet på at vi ikke skulle glemme henne. Vi
dro med sammen fly til Kathmandu til "Nepal Orthopedic Hospital". Hun hadde
aldri vært utenfor landsbyen sin, så det ble mye nytt. Hun hadde aldri sett
en bil før, og nå ble det flytur og biltur på samme dag. Oppkast hele veien,
og biltrafikken i Kathmandu er skremmende for noen og enhver. Vel fremme
spurte vi om hun syntes dette var for skummelt? Men nei. Med smil gjennom
tårene sto hun på sitt: Var det noen mulighet for å komme opp og stå, med
øynene på samme nivå som andre mennesker, så ville hun gå for det!

 

Vi la henne inn på det store sykehuset, og kom tilbake neste dag da
ortopedene der skulle undersøke henne for å lage planer for videre
behandling. Det ene benet kan rettes ut ganske greit, men det vil ta opp mot
et år å rette ut det andre! Men det året kan hun bruke til å få opplæring på
et handikap-senter som er nærmeste nabo til det ortopediske sykehuset.
Kanskje kan hun få lære å sy på symaskin? "Et år er ingenting, hvis jeg kan
komme opp på to ben" sier Ang Dema. Hun er full av viljestyrke, og den vil
hun trenge nå. Moren er med henne, og blir boende hos henne på sykehuset. Vi
har fått venner rundt henne til å hjelpe dem med mat, og en canadisk
menighet blir med på å betale sykehusregningen.

 
Ang Dema må bæres i køen på vei inn på flyet på flyplassen i Okhaldhunga.
Kanskje hun kan gå selv på vei tilbake?

Etter 14 dager på det ortopediske sykehuset er første operasjon gjort og
høyrebenet er strukket ut. Ringer og bøyler er skrudd fast i skjellettet i
det venstre benet, som så gradvis skal rettes ut.

 

Kirurgi i skogen

Det er fri abort i Nepal, med grenser omtrent som i Norge. Alle
myndighetenes sykehus og større helseposter gjør det, til en standard-pris
på 60 kroner. Misjonens sykehus gjør det ikke.

Men hun tore ikke å gå til noe slikt sted, jenta i Khotang, nabodistriktet
vårt. Hun visste de gjorde aborter på det lille sykehuset der. Men hun er
gift, og mannen arbeider i India. Han har ikke vært hjemme på to år, og hun
bor hos svigerfamilien, som vanlig er. Og så ble hun gravid. Ingen måtte
vite det, og taushetsplikt er det ingen i Nepal som tror noe på. Så hun gikk
heller til en helsearbeider, som gjorde inngrepet "på privaten", i
hemmelighet, ute i skogen. Det kostet 1000 kroner.

Men etterpå ble hun så syk. Fikk magesmerter og blødninger. Så hun måtte
innlegges på lokalsykehuset. Det kostet også mange penger, hun måtte selge
en okse for å betale. Men hun ble bare dårligere. Så de brukte to dager på å
bære henne hit til Okhaldhunga. Feber, smerter, bukhinnebetennelse og
nærmest septisk sjokk. Hun fikk intens behandling, og ble så stabil at hun
kunne opereres om kvelden. Buken var full av puss. Og etter mye strev fant
kirurgen som er her nå, årsaken: Det "instrumentet" (en bambuspinne?) som
var brukt til å utføre aborten, var blitt stukket altfor langt inn, og hadde
gått gjennom livmorveggen. Perforasjon rett inn i bukhulen. Livmoren måtte
fjernes. Det er ikke noe ufarlig inngrep når den er gjennområtten og
infisert, men det gikk bra. Selv har vi ikke noe av æren for dette, vi var
på konferanse i Thailand da det skjedde. Men hele sykehuset viste stolt fram
denne pasienten da vi kom tilbake. Hun lever. Og hun har en ressurs-sterk
bror, som er leder for maoistene i sitt område, så hun vil kanskje slippe
unna den sterke fordømmelsen og utestengelsen mange medsøstre opplever i
slike situasjoner. Tøffe kvinneliv.

 

Begraves med alt ditt.

Like etter at vi var tilbake til Okhaldhunga, ble en av våre gamle fattige
venninner i menigheten syk. Hun ble døpt julaften for et år siden. Etter
noen dager på sykehuset forsto vi alle at det var slutten. På vei hjem døde
hun. Snart var hele menigheten samlet med alt som trengtes. Kiste laget de
av gamle forskallingsmaterialer fra sykehuset og hvitt og svart stoff hadde
de med. Alle hadde med seg rododendronblomster og sangbøker. Det var den
første kristne begravelsen i landsbyen, så mange kom for å se hvordan de
kristne gjør det. Det var bare gamlemor som var døpt i familien, så det var
menigheten som sto for hele seremonien. Noen spikket kors, andre gravde en
grav på den øverste hylla av åkeren. I kisten ble hun lagt med sitt eget
fillete ullteppe, men med et nydelig hvitt stoff over. Da de bar kisten opp
til graven kom vi klatrende etter, og datteren hadde laget et knytte av
gamlemors eget gamle håndkle. Skoene, som jeg kjente så godt, stakk ut
derfra. Resten var det som var igjen av alle klærne hennes. Alt ble begravd
sammen med henne.  Ingen synlig spor var igjen etter henne. Men hun har satt
troens spor som den første som våget å bli døpt i sitt nabolag. Og i sin
egen begravelse brakte hun spor av himmelen inn i landsbyen. Der har de
etter den dagen hatt husfellesskap hos datteren hennes.

Hva om jeg skulle begraves med alt mitt? Et flyttelass? Håper jeg også kan
sette andre spor etter meg enn bare alle mine sko.


De to døtrene i sorg ved kisten, mens graven graves ferdig. Alle hennes
eiendeler er samlet i bylten til høyre.

Hilsen Kristin og Erik
 

 

Februar 2007


Kjære venner i vinterlandet!


Her er vi midt i "vinter-monsunen" som sikrer maiavlingen en god start. Men
det er kaldt og tøft for pasientene, sykehuset ligger nordvendt til, er det
kaldeste stedet i mils omkrets. Heldigvis har vi nok tepper denne vinteren,
det er jo ingen oppvarmingsmuligheter på rommene. Men altså, nå kan maisen
komme i jorda, og det er det aller viktigste.

 

Takk innsatsen, Einar!

Mange av dere har blitt kjent med Einar Kjørven, den norske legen som jobbet
her i Okhaldhunga mens vi var i Norge. Selv om han bare hadde et minimalt
språk-kurs før han kom, gled han inn i livet her på en beundringsverdig
måte. Den beste illustrasjon på det er kanskje at lokalmiljøet arrangert en
avskjeds-fotballkamp for ham før han dro. Han var sentral på sykehusets lag,
og så hadde alle andre organisasjoner her slått seg sammen om å mobilisere
et lag som kunne slå sykehuslaget med den digre midtbanespilleren. Taler før
kampen fortalte at de har satt pris på ham. Og enda mer overstrømmende ble
talene etterpå, da de andre hadde slått sykehuslaget 3 - 1! Vellykket på
alle måter. Kommer du tilbake for å ta revansje, dr. Einar?

Avskjedskamp i storslåtte omgivelser

 

 Dr. Einar takkes av i kirken

 

Ikke bare leger

Vi har mange nok ganger skrevet om hvor få leger det er her i utkant-Nepal.
Hva gjør man da? Da må andre gjøre den jobben vi fra Norge er vant til at
leger gjør. Og nå skal dere få møte to unge menn fra Okhaldhunga som viser
hvor bra det kan fungere:

 
Pasienter i narkose er trygge i Nirwan's hender


Nirwan Dahal har gått 10 år på vanlig skole, og så 15 måneder på
Helseskolen, for å bli "Community Medical Assistant", CMA. Han hadde jobbet
på poliklinikken vår i fem år, og behandlet tusenvis av pasienter der, da en
av våre kloke forgjengere innså at det aldri vil komme noen fast
anestesi-lege hit til sykehuset, selv om vi gjør flere operasjoner i full
narkose hver dag. Nirwan fikk et 6-måneders kurs i å gi anestesi, og har
siden vært sykehusets "anestesilege". Det har han vært i fire - fem år nå,
og har gjort seg fortjent til vår fulle tillit.

 
Ultralydundersøkelse av gravide er nyttig


Kagendra Shresta er også fra en landsby i nærheten her, og er også CMA. Vi
har et ultralyd-apparat her på sykehuset, men ingen av oss legene her kan
bruke det skikkelig. Jeg fusker litt i det faget, som i andre. Etter to års
strev fant vi et sted der Kagendra kunne få opplæring i bruk av ultralyd. Nå
har han fått et skikkelig kurs på et stort sykehus, og er tilbake. Det gjør
et hav av forskjell i diagnostikken vår! Nå får vi skikkelige, pålitelige
ultralydbeskrivelser av kompliserte graviditeter, leversykdommer,
nyresykdommer, og mye mer. Og Kagendra skinner som en sol, hver gang han har
stilt en ny, spennende og riktig diagnose. For et par dager siden kom han
løpende til meg med et usedvanlig vakkert bilde av en nyresten. Før det
hadde vi ikke forstått hva det var som feilte pasienten, symptomene passet
ikke helt med "boka". Moro!


Men det var vanskelig å finne et sted som ville gi Kagendra opplæring i
ultralyd. Og den treningen Nirwan fikk, er nå blitt stoppet. Hvorfor? Det er
den nepalesiske legeforeningen som har satt foten ned!! Det er mine egne
kolleger her i landet, som er så opptatt av å sikre eget monopol på slikt
arbeid, at de nekter ikke-leger å få opplæring i anestesi eller ultralyd.
Sier det er "uforsvarlig"! Bare røntgenleger skal få opplæring i ultralyd,
bare anestesileger i anestesi. Og det selv om de godt vet at ingen slike
leger noensinne vil jobbe fast på utkantsykehus i Nepal. Slik stjeler snevre
laugs-interesser helsetjenester fra fattigfolk. Det er ikke alltid man kan
være stolt av å være doktor!

 

Vår kvinnelige detektiv løste gåten

Hvis dere husker fra siste utgave av Okh.Times så hadde vi tre barn uten
mor, med en far som jobber i Malaysia og en onkel som ikke lot noe tilfalle
barna, så de ble basarens tiggere. Fortsettelse følger -

En dag ringte banken til ernæringssentrets "mor", Nirmala.  Faren hadde
sendt en stor utbetaling, og grandtanten var i banken for å heve beløpet.
Banken ville ikke utbetale til andre enn Nirmala, så hun kunne sørge for at
barna fikk sin del! 

Banken utbetalte et stort beløp til Nirmala. Med et godt grep om pengene går
hun med to illsinte tanter rundt seg gjennom handlegata, fram til
landsbysjefen og pengeutlåneren. Det samler seg snart masse folk og alle har
noe å si. Tilslutt kom også de to lederne for maoistene i området! De laget
en komité der og da, bestående av Nirmala fra sykehusets side,
landsbysjefen, pengeutlåneren og maoistlederen!

 

De kom fram til at pengeutlåneren skal forvalte 100 000 rupees av beløpet
for å låne ut. Rentene av det blir 3000 rupees i mnd(!) Av det skal han
kjøpe mat og klær til barna for. Maoistene skal kontrollere pengeutlånerens
regnskap, og kontrollere at barna har fått det de har krav på, Nirmala vil
regelmessig gå på hjemmebesøk, og sykehuset skal bidra med behandling når
det trengs. En annen utviklingsorganisasjon har også blitt trukket inn, som
nå har laget utedo og lagt inn lys i huset!

 
Til slutt klarte disse barna å få fram de beste kreftene i de forskjelligste
grupper i lokalsamfunnet, de som for noen måneder siden lå i krig med
hverandre!

Et hjemmebesøk fra ernæringssentret kan bety mye for mange.
 

Hilsen Erik og Kristin
 

 

Januar 2007

Godt Nytt år!

Vi er tilbake i det gode liv i skumringsstunden på verandaen i Okhaldhunga.

På vei ut hit var vi noen dager i Kathmandu. Der var det mange som spurte
oss om hvordan det var å komme tilbake. Men da var vi ennå ikke skikkelig
tilbake. Det er først nå vi virkelig kjenner at vi er helt tilbake på plass.
Med alle sanser, med en kopp kaffe, en sjokoladebit og mange skumringslyder
fra trærne, stiene og husene omkring.

Vi er kommet tilbake til FRED og fremskritt, det merket vi allerede på
flyplassen. Der møtte vi en BUSS! Veien var ferdigstilt fra
distrikts-sentrum og ned til flyplassen, og kunne ta passasjerer med opp!
Men nei vi ville møte de gode gamle motbakkene våre. Sendte bagasjen med
bussen, men gikk på egne ben. Motbakkene er gamle venner.

Etter to kalde dager på flyplassen i Kathmandu (flyet gikk ikke den dagen
det var planlagt, denne gangen heller) var det deilig å få varmen inn i
ryggraden igjen opp bakkene. Naboene hadde planlagt å ha husfellesskap i vår
stue den kvelden vi skulle kommet fram, og vi hadde gledet oss fælt til det.
Selv om vi ble en dag forsinket, møttes de som planlagt hjemme hos oss,  24
hadde vært samlet - bare ikke vi.


Det var i kirken søndag at vi kom fullt og helt tilbake.

Der satt de mange som vi hører til her, ett fellesskap som går utover ord.
Det var mange nye også, mange som hadde snust på tro og ikke våget, men som
nå hadde bekjent troen og møtte oss med store glade smil. Der satt Huldra og
Martha som begge er kommet ut av sine psykoser, den ene snakker igjen og den
andre går på helseskolen.

Der var en liten kvinne i nabolandsbyen jeg snakket mye med på kontoret som
levde et hundeliv hos sin svigerfamilie etter at mannen hadde forlatt henne.
Hun måtte bo i et skur utenfor huset deres, mens barna hennes fikk bo inne
hos de andre. Nå har hun bekjent troen og flyttet ut til noen kristne
kvinner.

Kirken vokser og kan bidra med forsoning og tilgivelse inn i familier,
landsbyer og land i denne tiden da freden bygges i Nepal.


På VEI inn i en ny tid!

Ikke bare veien til flyplassen, er kommet, i går kom også veien helt fram
til sykehuset!

I to dager har en bulldoser gravd seg fram til sykehuset, og har lagt
mulighetene åpne for en ambulanse i framtiden! Mye arbeid gjenstår, med
støttemurer, grøfter etc., men nå er traseen lagt! Det er en tid for
optimisme og pågangsmot her.

 

Det er mange utbedringsplaner som står i kø, og noen er fullført. En
ombygging av vaktrom og føderom er fullført ved hjelp av midler fra norske
venner. Nå står utbedring av vårt ortopediske rom og ernæringssentret for
tur.



Vår kvinnelig detektiv.

På ernæringssentret er det Nirmala som er de underernærte sin store mor og
beskytter. Hun følger dem opp med hjemmebesøk for å sjekke barnas
vektutvikling og mors nye kunnskaper.

 
Tre søsken som mistet moren sin da den yngste var 16 dager gammel, var på
ernæringssentret i høst. Nå ser vi dem stadig i basaren, tiggende. Selv den
lille på 18 mnd holder fram sine to hender på armen til storesøster på 11.
Det førte til hjemmebesøk av Nirmala, som fant et hus tomt for mat, med bare
en stråmatte og et gammelt utslitt ullteppe. Det var alt hva det huset
inneholdt. Her bodde de tre barna alene, 11, 4 og 1 ½ år gamle. Minstebarnet
var igjen alvorlig underernært og kan fremdeles ikke reise seg. I nabohuset
bodde onkelen og en grandtante. Der manglet det ikke på tepper og mat. Faren
til barna er på et tre års arbeidsoppdrag i Malaysia. Da tok detektiven
Nirmala affære, snakket med bankansatte og fant ut at faren hadde sendt
penger hjem til barna, men dem hadde onkelen holdt tilbake. Hun snakket med
dem som bestyrer basarens telefon og fant ut at de hadde fortalt faren at
alt er såre vel og at de tar seg godt av barna. Hun ga onkelen to dagers
sjanse til å utstyre barna med klær, sengetøy og mat, før hun gikk tilbake i
dag med landsbysjefen og flere naboer. Ingen ting var utbedret og de nektet
å gjøre noe som helst.  Nå på søndag skal så Nirmala og landsbysjefen sammen
ringe faren for å finne veien videre for barna så de ikke blir fanget av
livet som tiggere, en vane det er svært vanskelig å komme ut av. Saken er
ennå ikke løst, men fred får familien ikke før ungene får det deres far har
ønsket å gi dem.

 

 De tre søstre med hele sin garderobe av klær og sengetøy. Husk det er 10
grader om natten nå. En blomst vil vi gi til storesøster på 11, som har
berget lillesøster fra hun var 16 dager gammel!

 

Maoistene tvang landsbyhelsearbeidet inn på rett spor!

Landsbyhelsearbeidet er i gang igjen. Dere husker kanskje at maoistene
nektet oss å samarbeide med myndighetens Helseposter det siste året mens
borgerkrigen pågikk? I stedet ba de oss starte et arbeid i de aller
vanskeligst tilgjengelige landsbyene, 2 - 3 dagsmarsjer fra sykehuset, der
de selv hadde makten. Der ble det opprettet et nettverk av kvinner som har
fått tre ukers opplæring, og så fungerer som frivillige medarbeidere med
veiledning fra vår stab. Rundt hver av dem er en "Mødregruppe", med ti
medlemmer. Nå som borgerkrigen er slutt kan vi igjen samarbeide med
myndighetens Helseposter. Men disse nettverkene av landsbykvinner har vist
seg å fungere så bra at vi kommer til å gi dem en atskillig bredere rolle
enn opprinnelig planlagt, når arbeidet nå skal utvides ytterligere. Vi lærer
mens vi går. Og det er nyttig lærdom for misjonens helsearbeid at innspill
og press fra maoistene kan ha så konstruktive følger!
 

 
De viktigste medarbeiderne i Landsbyhelsearbeidet

 

Hilsen Kristin og Erik

 
Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer:
3000.14.74207 Merk Prosjektnr:114.98.847 "Helsearbeid i Nepal".
 


Les Okhaldhunga Times 2006

Les Okhaldhunga Times 2005

Les Okhaldhunga Times 2004