Okhaldhunga Times
 

Desember 2008
 

Kjære venner

Først må vi få ønske dere en riktig god førjulstid. Her i Nepal er det
oktober som er tiden for de store årlige festene. I Dashain feiret hinduene
at Krishna vant krigen mot den onde demonen som hadde røvet hans kjære kone
Sita og bortført henne til Sri Lanka. Sita ble befridd og kom tilbake på sin
rette plass. Da Gud ble menneske kom vi tilbake på den plassen der vi hører
hjemme. Vi gleder oss til å feire det.

Endelig

I Nepal er det viktig å få barn. Vi har kommet nær innpå den situasjonen
gjennom Suchilla, hjelpepleier på sykehuset. Hun har vært gift i 13 år, og
hadde ingen barn. Så ble hun endelig gravid, og staben har fulgt magen
hennes med stor oppmerksomhet de siste månedene. Hun var innlagt to ganger
med "falske rier", nervene sto i høyspenn. Men så en dag var det alvor. Dvs,
egentlig var det mer fest enn alvor. Den kvelden hun lå og fødte var de
fleste av sykehusets ni sykepleiere til stede, og utdrivingsfasen skjedde
under heiarop og jubel. Alt gikk normalt. Stemningen på fotballkamp med
hjemmeseier er vel det nærmeste vi kommer.

Utdrivningsfase til høylytt jubel av sykepleie-kolleger.

Noen dager etter jubler familien selv. Nå har den en fortsettelse inn i
fremtiden.

 

Må bli stor og sterk fort

For en tid siden ble en ung kvinne innlagt her hos oss. Hun var gravid, seks
måneder på vei. Hun var alvorlig syk med svær svangerskapsforgiftning. Det
viste seg at hun hadde en kronisk nyresykdom fra før, og blodtrykket var
umulig å få under kontroll. En tid så det ut til å stabilisere seg, men så
begynte det igjen å stige til tross for at hun fikk all tilgjengelig
behandling. Morens og barnets liv var i fare, så vi måtte gjøre keisersnitt
selv om vi visste at barnet var svært lite.

Ut kom Okhaldhungas minste jente, hun veide bare 1.000 gram! Det er mye
mindre enn hun skulle vært i forhold til "alderen" i mors liv, og det minste
barnet som har blitt født her siden vi kom. Ved alvorlig
svangerskapsforgifting fungerer morkaken dårlig, og det er der barnets
næring kommer fra. Så hun var alvorlig underernært fra lenge før hun ble
født. Heldigvis hadde vi rukket å gi moren en medisin som modner barnets
lunger i døgnet før keisersnittet, så hun har greid seg uten den
respiratorbehandlingen vi ikke kan gi.

Hun er for liten til å svelge selv, så morsmelken må settes gjennom en
slange i nesa rett ned i magen. Og det er mye som skal til, for hun har mye
å ta igjen. Hun får så mye melk at for en voksen ville det tilsvare 12 - 15
liter om dagen! Foreløpig lever hun i sykehusets gamle men gode kuvøse,
beskyttet mot vinter-temperaturen i rommet rundt. Vekten har begynt å øke
som den skal, nå som hun er i sin tredje leveuke. Hun har det travelt med å
bli stor og sterk, for å tåle magre kår i en barsk virkelighet.

Underernæring fra mors liv er et dårlig utgangspunkt for en tilværelse i
denne magre delen av verden.
 
Pleiemedhjelper Palzang mater henne med morsmelk i sonde. Utenfor kuvøsen er
det kaldt.

 

Vold og fyll

Vi har lappet sammen mange som er skadet i fylla eller i sitt eget hjem av
sin mann eller av sin kone. Vi har behandlet mange som har skadet lever og
andre innvoller, og nettopp var det også en som måtte gi tapt for livet
etter at alkoholen hadde spist ham opp innenfra. Derfor var det en
meningsfull tid her da vi hadde et kurs med en jurist fra Kathmandu om vold
i hjemmet. Om lov og rett i dette landet, og om hvordan vi kan forebygge.

Landsbyhelsearbeiderene etter tre dagers kurs om Domestic violence. En ny
kunnskap de tar med seg ut til de mange kvinnegruppene som kan være til
hjelp for hverandre.


Alkohol leir

Et spennende og uprøvd prosjekt for oss! På sosialkontoret har jeg mange
venner som er alene med sitt ønske om å slutte å drikke. Jeg har mange
ganger ønsket at det var en AA gruppe her, men det er vanskelig å etablere.
Etter en diskusjon med en psykiater som har litt oppfølging på sykehuset
her, klekket vi ut en fin plan.

Julestjerneklubben!

Etter fem dager fikk de alle sin diplom for vel gjennomført avrusing.

I gruppesamtaler laget de den nye Julestjerneklubben. Det var så mye
julestjernetrær rundt leiren og alle kuttet grener for å plante foran huset
sitt hjemme.  Et bedre navn enn Anonyme Alkoholikere?

Vi inviterte noen av den harde kjerne, dels er de utplukket av
landsbykommiteen, dels fra våre mest trofaste pasienter. Vi leide et
klubbhus i Rumjetar, der inne ble de i 5 dager for avrusing og samtaler. Det
var tøffe dager, men den siste dagen var de alle kommet fram til en
beslutning om å kjempe for å slutte og å støtte og hjelpe hverandre. De har
laget Klubb! Nye som vil bli med må først avruses i fire dager på sykehuset,
og gi sin tilslutning til avhold før de får være med.  Første klubbmøte er
om en uke, håper ikke jeg blir alene i klubben..

Phurba Sherpa fikk tilbake sin egen vilje. 

En nærmest bevisstløs pike kom til oss. Hun ble lagt inn på
intensivavdelingen. Vi oppdaget at hun jo var bevisst, men hun hadde sluttet
å snakke, og hadde meldt seg helt ut. I mer enn et år hadde hun vært syk,
til og fra Shamanen som kunne fortelle om de ånder som angrep henne. De
ofret flere høner og en geit, men mer og mer borte ble hun. De siste tre
månedene hadde familien matet henne. Hun kunne ikke røre verken armer eller
ben. Det ble ikke funnet noe fysisk galt, så da ble det sosialkontoret sin
utfordring å lokke henne tilbake til livet. Vi badet henne og pratet og
pratet, gredde ut mer lus enn jeg har sett i noe hode før, så jeg klødde
selv i mange dager. Hun fikk stemme og ord som ble setninger og hun kom fram
med sin redsel. Etter tre uker våget hun å sette føttene under seg, og så at
de virket. Da hun kunne gå litt på egen hånd med en stav, bar faren hjem en
jente med en vilje som hadde våknet opp!

Phurba Sherba, 16 år, på  gåttur i treningsløypa etter et år i sengen, i
september.

 

1.oktober bærer faren henne hjem, 2 dagers mars, med en nyvåknet vilje til å bli frisk.

1.desember kom hun gående tilbake, stolt, for nå er hun frisk. Hun greide
det!


Boka er kommet!


Den utrolige boka om livet i og rundt Okhaldhunga Sykehus er kommet!

Foreløpig bare på engelsk, men det er godt håp om en norsk utgave snart.

Gled dere!

Det er den spesielle fotograf Erlend Berge som står bak både tekst og bilder
som fanger stemning og liv her.

En ting til slutt: Vi gir oss ikke! Vi har fått mange hilsener i det siste
fra folk som har trodd at vi forlater Okhaldhunga til sommeren. Vi gjør ikke
det. Vi har en avtale med Normisjon om at vi fra neste sommer er vi her i
Okhaldhunga i åtte måneder i året, og i Norge i fire. Så foreløpig er
planene at Okhaldhunga Times kan fortsette ennå en god stund.

Hilsen Kristin og Erik
 

November 2008

Kjære venner,

Oktober er festmåneden i Nepal., med både Dashain og Tihar festivalene. Det
har vært en festmåned for oss også, med mye godt besøk av gamle venner som
klarte å ta seg fram til oss etter mange års planlegging. Det ble festmiddag
med røkelaks i husfellesskapet og det ble en kulturkveld om samer og hvordan
de søker å kle den kristne tro i sine egne klær. - Til ettertanke for
raifolket her.

Husfellesskap i stua vår. Slik kan vi greit ha middagsselskap for 30
stykker.


Familievold

Familievold er et stort problem i Nepal. Det er det i mange land, men
kanskje verre her, fordi kvinnens stilling tradisjonelt er så svak i dette
landet. Vi har planer om at kampen mot familievold skal blir et
hovedsatsningsområdet i fem år framover. Og da er det særlig kvinners
situasjon vi tenker på. Men at dette ikke er bare et enveis-problem ble vi
minnet på i forrige uke:

En mann ble lagt inn med et stygt sår på underarmen, åpenbart alvorlig
infisert. Kraftig hevelse og smerter, og ingen effekt av behandlingen han
først fikk. Da vi åpnet og undersøkte armen viste det seg at han hadde
utviklet det som på legespråk heter "nekrotiserende fasciitt", men som på
mer fargerikt språk kalles "infeksjon med kjøttetende bakterier". All
muskulatur på armen var død, og infeksjonen hadde spredt seg til hud og
muskler på brystveggen. Eneste håp om overlevelse var umiddelbar amputasjon
av armen rett ved skulderen, og fjerning av alt infisert vev på brystveggen.

Den eneste pårørende til stede var pasientens kone. Det kom fram at såret
fikk han da hun slo ham med en stokk for noen dager siden, nærkamp i fuktig
miljø. De har små barn. Først nektet hun oss å operere, hun ville jo ikke at
mannen skulle miste armen. Men hun ville kanskje risikert mordanklage om han
døde. Og hva med barna da? En nevø, full som en alke, men likevel mer
fornuftig enn sin tante, kom innom og overtalte henne til å gi tillatelse
til operasjon, for å redde mannens liv.

Så han ble lagt i narkose sent på kvelden, og fikk fjernet armen og mye av
brystveggen ned til ribbena på den ene siden. Alt råttent vev må bort. Det
var illeluktende og blodig, en operasjon som fulgte meg langt inn i drømmene
etterpå. Deretter en dramatisk natt med blodtrykksproblemer, så noen dager
med en alvorlig nyresvikt som ofte følger med. Men nå er mannen utenfor
fare! Såret er kjempestort, men vil nok la seg lukke på en måte. Kampen mot
familievold har mange sider.

Første forsøk på illustrasjonsfoto her ble tatt av sensuren. For mye blod.

Vi velger heller å illustrere saken med et bilde av en mer idyllisk familie,
men også her med mulig konfliktstoff: Dette er en hunnsommerfugl, og ser du
nøye etter kan du skimte at der er ikke bare én, men to friere på vei. Sånt
blir det bråk av.


Vanlig mat

Et velmenende, omsorgsfullt spørsmål vi fikk i butikken en gang vi var i
Norge, har ofte vakt munterhet her: "Får dere kjøpt vanlig mat der da, melk
og brød, smør og ost og sånt?" For ingen slike matvarer finnes å få kjøpt i
Okhaldhunga. Kanskje unntatt bøffelmelk, hvis en nabo har en bøffel. Brød må
bakes, ost og smør evt. kjøpes fra Kathmandu.

Så hva lever folk av? Dere må jo vite det, alle dere som følger så levende
med på livet her i Okhaldhunga. De fleste som har vært på besøk i Nepal vil
ha svaret på rede hånd: "Folk spiser ris", vil de si. For utlendinger i
Nepal gjør det, og rike nepalesere likeså. Men sannheten er at vanlige
fattigfolk her i fjellene sjelden spiser ris, det er for dyrt. Det går mest
i hirse, et gammelt kornslag som greier seg bedre enn risen i bratte
fjellsider. Prisen er bare halvparten av hva risen koster. Og dere vet vel
hva som er i ferd med å skje med risprisen på verdensmarkedet nå? Tryggest
er den som kan dyrke sin egen mat.

Hirseåkrene er hardføre, de tåler tørke.

"Fuglefrø" i Norge, livsgrunnlag her.

Maili lager hirsestappe. Det er tungt å lage og ikke så velsmakende som ris.
Men det fyller godt i magen, og er fullt av næringsstoffer.

Naboen plukker brennesle med metallklyper. Brenneslestuing er vanligste,
beste og billigste smakstilsetning til hirsen. Dette er Okhaldhungas
nasjonalrett: "Kodu ko dido ra sisnu".


Kirken

Vi skrev at vi ikke skulle komme tilbake til personalkonflikten mer, men en
gledesstund må dog deles.

Sist søndag var det nattverd i kirken, noe det er en fast søndag i måneden.
Det gis ofte tid for ettertanke om eget liv i forkant. Det var tydelig en
som hadde bestemt seg for å ta mot til seg. Han reiste seg å la fram all sin
smerte fra møte med kirken, også i de dagene han hadde vært i nød, men ikke
var blitt møtt.  Han la åpent fram alt og ba menigheten om tilgivelse for
der han hadde sviktet. Alt det som var blitt snakket om i det skulte var
plutselig åpent midt i blant oss. Presten ga et tilsvar i sin preken som
omsluttet ham med nåde og tilgivelse og som satte alle oss skrøpelige på
plass i "Jesu legeme", i hans tjeneste for det gode. Presten lot stillheten
jobbe med oss, og vi kjente at den tok godt tak.

Da reiser damen seg, som har vært stridens kjerne. Hun legger alt åpent
fram, erkjenner sin part i saken, og ber om tilgivelse. Presten møter henne
som Jesus møtte en før ham, - heller ikke jeg fordømmer deg, du er tilgitt,
lev i menigheten og synd ikke mer. Dette var øyeblikket vi trengte! Deretter
reiser den ene part i det som har splittet vårt fellesskap og legger fram
sin smerte og sinne og ber om tilgivelse, deretter den annen part, og de som
hadde tatt avstand fra fellesskapet ender med å be oss alle hjem til seg for
husfellesskap uken etter.

Det ble en formiddag på nådens dreieskive, som satte fri mennesker. Her i
nåden rom fikk vi en ny start. Konflikten er vasket ut av kirken, men den er
fremdeles på sykehuset og i landsbyen. Likevel er vi i stand til å takle så
mye mer nå.

Takk til alle som har vært med oss!


Basanta fikk søndagens siste velsignelse.

Han er 15 år og foreldreløs fra han var bitteliten. Har drevet rundt og bodd
der han fikk arbeide for maten. Mye juling har han måttet tåle. Dette
hundelivet hadde samlet seg som en angstknute i magen hans. På sykehuset
fikk han medisiner, og han fikk tømt ut sin historie.

Krokete gikk og dels ble han båret til kirken, som han gjerne ville oppleve.
Etter forbønn kunne han reise seg fritt og puste ut og gikk glad hjem igjen
på egne ben.

Nå hadde han fått en far i himmelen å høre til.

Hilsen Kristin og Erik

 

Oktober 2008

 

Kjære venner

 

Ulyd eller vellyd?

Noen pasienter blir en mer opptatt av enn andre. I de mest kritiske døgnene var det vanskelig å få fjorten år gamle Dil Kumari Bhujyel ut av hodet, også om natten. Hun ble innlagt hos oss med vondt i magen, og foreldrene fortalte at hun var blitt operert i magen to ganger tidligere, for åtte år siden. Magen hadde vært full av puss den gangen. Mer visste de ikke, og de hadde mistet alle papirene fra da. Et digert arr viste hva hun hadde vært gjennom.

 

Nå hadde hun hadde fått tarmslyng. Det er en fryktet komplikasjon etter mageoperasjoner der det har vært puss i bukhulen, fordi det ofte er masse sammenvoksninger mellom tarmene da. Derfor er det komplisert å operere slike mager, fordi det er så vanskelig å komme til der problemet ligger. Men det ble klart at en operasjon var eneste løsningen. Fordi dette er vanskelig kirurgi prøvde vi å motivere dem til å reise til Kathmandu for å bli operert på en avdeling med kvalifiserte kirurger der. Foreldrene ville gjerne dra. De er glade i jenta si, men de er lutfattige. Det eneste de eier er et lite jordstykke som de har kjøpt for lånte penger. De må betale 3 % rente av lånet pr. måned! De har ingen mulighet for å betale slik behandling. Så de ba oss prøve her, selv om vi forklarte dem at dette var noe vi ikke følte oss sikre på å klare.

 

Etter at dr. Amit reiste har jeg bare ferske kolleger igjen her. Vi leste kapitlet i kirurgiboka om tarmslyng igjen, og åpnet magen. Der fant vi en ball med tarmer, hvor en bit åpenbart var avsnørt og forsnevret. Tarmsegmentet foran avsnøringen var utspilt, men heldigvis ikke sprukket ennå. Vi fjernet den skadde delen av tarmen, og sydde resten sammen.

 

Deretter fulgte noen spennende dager. Vi og foreldrene holdt pusten, og fulgte med på den lille magen. Ville lappe-arbeidet vårt holde, og ville tarmen begynne å fungere igjen? I flere dager spurte vi, som dannede leger: ”Har luften gått?” Først skjønte hun ikke spørsmålet. Så hadde ikke ”luften” gått. Men etter fire dager fortalte mamma at datteren hadde ”prompa”! Det heter seg at det som er ulyd for fine damer, er vellyd i kirurgens øre. Det er sant. For det er første tegn på at hele tarmen fungerer, og er uten lekkasjen, fra øverst til nederst. Stor stemning hos både stab og foreldre over denne ulyden.

 

Moren til Dil Kumari har hatt ”tilstedevakt”, og sovet i sengen hennes, i ti dager. Nå kan hun ta med datteren på tur til benken utenfor sykerommet. Magen er i ferd med å begynne å fungere igjen.

 

Etter dette gikk det langsomt fremover. Slangene inn i kroppen kunne fjernes en etter en, ettersom hun fikk tilbake kontrollen over kroppsfunksjonene. En dag kunne hun drikke og beholde små slurker vann, den neste te, så suppe, osv.

 

Nå når vi sender dette er hun oppe og går rundt på sykehuset. Og hun spiser godt. Har en overfladisk infeksjon i såret, men det gror. Livet vendte tilbake i en ung kropp. Det er en fin reise å være med på, for oss her på sykehuset hvor vi kommer å nær det.

 

Trist om nyfødte

Dette avsnittet skrives søndag formiddag. Jeg våkner opp langt på dag etter å ha jobbet i trekk i 24 timer, og endt med følelsen av at ingenting ble noe av. Vi tapte alle kamper. Jeg skriver til dere for å få det ut av kroppen. Så dette avsnittet blir ikke noe morsom lesning, det er lov å hoppe over det.

 

Gårsdagen begynte grytidlig. Det var kommet inn en dame langveisfra. Gravid og i fødsel, barnet halvt ute.  Hun hadde født i seteleie, barnets kropp kom ut kvelden før. Da begynte de å bære henne til sykehuset. Det var elleve timer siden. Hodet hang igjen, og barnet var naturligvis dødt. Ved felles store anstrengelser etter oppskriften greide vi å få ut hodet også, det var et digert vannhode. Et slags makabert dødens ansikt.

 

Så begynte fødselen for en av de som var innlagt på vårt Ventehjemmet for gravide. Hun har mistet 3 barn i nyfødtperioden før. Derfor har mannen gått fra henne. Håpet var at hvis dette barnet overlevde, ville han kanskje komme tilbake?

 

Hun var ti uker før termin. Vi hadde rukket å gi medisiner for å modne barnets lunger, så vi hadde litt håp. Bitteliten jente, 1,2 kg. Pustet fint selv i starten, og vi la henne rett på boble-CPAP (se bildet, kjære barnelegekolleger!), i vår nye, hjemmesnekrede kuvøse. Det holdt i fem dramatiske timer, så døde det lille håpet. Gjenopplivningsforsøk til ingen nytte.

 

 

Omtrent samtidig med at vi måtte gi opp dette, kom en sykepleier og fortalte at nok en baby hadde sluttet å puste. Den lille jenta var født morgenen før. Provosert fødsel pga nesten helt manglende fostervann, muligens lekkasje. Slike barn får ofte pusteproblemer. Denne strevde alvorlig rett etter fødselen, men de siste timene hadde hun virket mer stabil. Sykepleierstaben vår er fullstendig overstrukket, vi har ikke nok folk til å overvåke kontinuerlig alle som trenger det på natten her. Nok en gang full innsats med gjenoppliving, intubering, hjerte-/lunge redning, adrenalin, og alt som hører til. Til ingen nytte, ingen respons. Det var en vond melding å måtte gi til moren og hennes søstre, ikke minst fordi faren jobber som fremmedarbeider i Malaysia og ikke kan komme hjem på to år.

 

I vår gamle kuvøse, ved siden av ved siden av den premature, lå et barn som var født dagen før. Under fødselen gikk fostervannet som en foss, navlesnoren falt fram samtidig og ble klemt av. Umiddelbart trykket vi barnets hode oppover igjen i fødselskanalen, holdt det der, og gjorde katastrofe-keisersnitt. Men det tok nok nesten 20 minutter før barnet var ute, alt går ikke på skinner her vi er. Foreldrene har fire døtre, ønsket seg en sønn, og her var han! Den lille gutten var svært dårlig og trengte gjennoppliving, men så pustet han selv i 36 timer. Hadde kramper og fikk medisin for det. Men så var det slutt, nå på morgensiden. Hjernen hadde nok tatt stor skade av tiden med dårlig oksygenforsyning før fødselen. Han simpelthen greide ikke å puste lenger. Og her finnes ikke respiratorer. Foreldrene forsto at vi gjorde vårt beste, men tok det tungt.

 

Alle disse på samme dag. Vond dag. Ikke noen gjennomsnittsdag her, men de finnes vel neppe. Vi liker å tenke at vi er her i livets tjeneste. Akkurat nå føles det ikke slik.

Takk for støtte i alle slags dager.

 

Hvor er så Gud på slike dager, vil noen spørre? Det kjennes ikke naturlig. For svaret på det er greit. Det er her han er. For han er nærmest der han trengs mest, alltid. Han er bare ikke så lett å få øye på. Vil dere se noen av de vakre småkrypene han har skapt i Nepal?

 

Småkryp i nabolaget

 

Ventehjemmet

I disse vanskelige fødselstider blir vi minnet om hvor viktig det er med ventehjemmet. Der ligger fremdeles Tong Kumari Sunivar som dere ble kjent med, og ruger. Hun er sydd igjen med ”cerclage” for å hindre en for tidlig fødsel, etter at hun har hatt åtte av dem før. Hun er nå snart 25 uker gravid, det er ennå for lite og hun lekker stadig litt, så faren er ikke over. Mens hun ligger der, har hun lært å skrive navnet sitt og sin manns navn og hun har sydd små trøyer til andres barn, men ennå er det for tidlig å våge å sy trøyer til eget barn. Vi håper, og barnet sparker.

 

Hvordan gikk det med lille Anmol?

 

Dere ble kjent med ham i septembernummeret, da var han avmagret og pjusk og hadde sin første dag uten diaré.

 

Nå kan jeg fortelle at etter søndagen i kirken så forlot diaré og oppkast ham fullstendig og han fikk en veldig appetitt og spiste all den supergrøten vi satt foran ham! Etter noen dager kunne han gå igjen og begynte å leke. Han la på seg 900 gram før han gikk hjem med en ny styrke i kroppen, sist uke.

Uken etter sitt første kirkebesøk, kom moren tilbake til kirken for å takke for livet.

 

Ja, sandelig Han er hos oss her i fjellene

 

Hilsen Kristin og Erik

 

September 2008

Kjære venner

I forrige nummer skrev vi om mange ting herfra. Men det er særlig en ting vi
har fått massevis av respons på, og det er den personalkonflikten vi nevnte.
Det var bare en liten notis, men det er tydelig at mange av dere følger
levende med i alt som skjer her, og takk skal dere ha for det! Slike
konflikter er jo alltid vanskelige. Når de utvikler seg i et miljø der det
gjennom århundrer har vært store motsetninger mellom ulike kaster, og
økonomiske og religiøse grupper, så blir de lett betente. Hele folkegrupper
kan bli involvert. Det har skjedd her. I korthet dreide saken seg om et
mulig overgrep fra en rik, høykaste hindu mann mot en fattig, kastløs
kristen kvinne. Det har blitt en komplisert farskapssak.

Nå har saken gått over i en roligere fase. Men den er fremdeles svært vond
for de som har vært mest involvert, og det har ikke kommet til noen endelig
løsning. Takk til de av dere som fortsetter å be for dette, selv om vi neppe
kommer til å gi noen videre oppdateringer her i "bladet".


Kolleger

Som vi har skrevet tidligere, er nesten hele staben på sykehuset fra
landsbyene omkring her. Det gir styrke og stabilitet, men gjør oss også
sårbare for slike konflikter som den vi nå står i. Unntaket er
legebemanningen, den er ikke stabil. I de fire og et halvt årene vi har vært
her nå, har det jobbet totalt 36 nepali leger her! Alle har vært ferdige
leger, og nesten alle har vært plassert her av sine universiteter som ledd i
en videreutdanning som skal gjøre dem fullt skikket til å lede et
distrikts-sykehus. De plasseres her i det siste halvåret av en slik tre årig
videreutdannelse, for å få praktisk erfaring i slikt arbeid, for første gang
utenfor universitetssykehusene. Min jobb er å være veileder for dem. Det er
en fantastisk flott utfordring, de skal gå inn i de viktigste oppgavene
Nepals helsevesen står overfor. Heldigvis har de fleste solid medisinsk
kunnskap, her skal de omsette den i praktisk problemløsning. Dere må få
hilse på de fire som er her akkurat nå:



Dr. Tul undersøker en nyfødt



Dr. Sailesh  i samtale med en tradisjonell medisinmann med
alkohol-abstinenser.


Dr. Amit og dr. Sangita har vært kjærester i flere år, men har ennå ikke
fått lov av hennes bestefar å gifte seg, fordi hun er høykaste og han
lavkaste. "Jeg skulle ønske dere var besteforeldrene mine, jeg", sier hun
til oss. Da føler vi oss gamle. Og beæret.

Amit er nok en av de dyktigste kollegaene jeg har hatt noen gang, noe sted
(og det sier ikke lite!). Bare et par og tredve år gammel, men kan nesten
alt, av både kirurgi og andre medisinske fag. Flink til å undersøke og
kommunisere, og god å tenke gjennom problemer sammen med. Bare synd at vi
ikke får beholde dem her lenger enn vi gjør.


Norsk blod

For tiden har vi seks norske studenter som gjør feltarbeider til små studier
her i Okhaldhunga. To medisinerstudenter ser på barneernæring, tre
jordmorstudenter ser på omsorg for gravide, og en lærerstudent ser på to
skoler her. Det er spennende å følge prosjektene deres. Men norske studenter
er nyttige til så mangt!

Her for et par dager siden var det igjen krise på sykehuset: En gravid
trengte keisersnitt raskt.  Men hun hadde Rhesus negativt blod. Det er svært
sjelden i Nepal, mye sjeldnere enn i Norge. Vi har jo ingen blodbank på
sykehuset vårt, men i tillegg til pasientenes egne pårørende som blodgivere
bruker vi et stort register med blodtyper for sykehusstab, naboer og andre.
Før en slik operasjon sørger vi alltid for å ha minst to potensielle givere
med riktig blodtype sittende klare, så de kan tappes av om det trengs. Men i
hele det registeret har vi bare to med slikt blod. Den ene var bortreist, og
den andre brukte vi i en annen krisesituasjon for kort tid siden. Hva gjør
man da?


Da blodtyper man de norske studentene. Og to av dem hadde faktisk blodtype A
Rhesus Minus, akkurat som pasienten! Slik kunne keisersnittet gå sin gang,
med de potensielle blodgiverne som tilskuere i en krok på operasjonsstua. Og
heldigvis gikk det ukomplisert, blodoverføring ble ikke nødvendig.



For to dager siden ble datteren tatt med keisersnitt. Det gikk an, fordi Liv
og Kristin, studenter med Rhesus negativt blod fra Norge, var på besøk. Det
var som en blodbank på verdensomseiling. 


-         mot mine minste små-

Lille Anmol Rai må være en av dem. Han bor på ernæringssentret nå. Han er 20
måneder gammel, men veier ikke mer enn 6 1/2 kg. Han har hatt diaré og
forskjellige problemer siden han var 7 måneder. Han har kunnet gå, men etter
at han ble svært underernært sluttet han med det. Mor bor to dager borte fra
sykehuset og har vært fast gjest hos den lokale medisinmann lenge, før hun
kom hit for snart to uker siden.  Ingen spesiell sykdom er funnet, men
tarmene er tydeligvis slitne etter en så langvarig diaré. Først ble han
sondeforet. Etterpå kom han til ernæringssentret, men oppkast og diare
kommer og går. Mor har vært redd lenge for sin lille og kom en dag og spurte
om vi kunne be for barnet. På søndag tok hun også barnet med seg til kirken
for å få forbønn. Hun kuttet alle tråder rundt halsen til barnet som
medisinmannen hadde gitt henne i dag. Hun ville sette alt sitt håp til
Livets opphave og Far i himmelen.  Vi håper og ber sammen med henne!

I dag har lille Anmol hatt en dag uten diare og oppkast og kost seg med en
eske rosiner som vi har fått av noen av dere som så trofast er med og ser
noen av Hans minste små her.

Håper vi kan fortelle en god fortsettelse i neste nummer av Okhaldhunga
Times!


Flom

Det går mot slutten av regntiden her. Det betyr at alt vannet som har vasket
nedover fjellene her de siste månedene nå skyller gjennom elvene og utover
slettelandet sør i Nepal, og videre utover lavlandet i India. I sørøst Nepal
har det blitt for mye i år, så nå er alle demninger og diker brutt, og
flodene har funnet nye leier. Det gjelder ikke her i Okhaldhunga, men i
nabodistrikter mot sør. Hører dere om dette på nyhetene i Norge? Hører dere
at titusener i Nepal og hundretusener i India mister husene sine i flommen,
og at med husene går åkre og avlinger som folk skulle levd av i månedene som
kommer?

Et stort hjelpearbeid er satt i gang.


Hilsen Kristin og Erik
 

 

August 2008

Mens vi ennå var oppe i skyene på vei tilbake til Nepal, skjedde det.
Nasjonalforsamlingen i Nepal klarte å velge sin nye Statsminister! Verdens første terroristleder
som blir valgt på demokratisk vis! Det klarte Nepal. Som det største partiet
fikk maoistene statsministeren. Av de to andre store partiene fikk det ene
fylle presidentposten og det andre fikk visepresidenten. Så selv om det er
tydelig for alle at maoistene styrer, er det blitt inngått kompromisser.

Nepali Times gir ham en huskeliste over de nødvendigste oppgaver han må ta
fatt på. Den første jobben er å overbevise folket om at det nå eksisterer en
statsmakt i Nepal!

Som geriljaleder het han Kamerat Prashanda - nå er han Statsminister Dahal.

Nepals mest fryktede mann, som vi lenge ikke kjente ansiktet på, er kommet
ut av buskene og er demokratisk valg statsminister.

Valgseieren forteller at nepaleserne desperat ønsker en forandring som ingen
andre politikere har klart å gi dem. Nå er forventningene store til det "nye
Nepal" som er lovet!

Vi var heldig å se ham på hans første oppdrag som statsminister, under
åpningen av en ny fødeavdeling på Patan sykehus mens vi var i Kathmandu.
Litt symbolsk kanskje? Mange håper at noe nytt blir født i Nepals historie
nå.


Behov for mer plass

En av de første oppgavene etter at vi kom tilbake til Okhaldhunga var å
skrive årsrapport for sykehuset. Den viser at vi har større aktivitet enn
noen gang. Flere pasienter, flere fødsler etc.. Og dobbelt så mye bruk av
laboratorieprøver, røntgen, ultralyd og EKG som for fem år siden. Det
skyldes ikke økt sykelighet i distriktet, men at flere enn før kommer til
sykehuset når de trenger det. Så det er bra.

Faktisk viser statistikken at vi siste år har hatt gjennomsnittlig 99,4 %
belegg på våre sykehussenger. Fordi det er stor sesongvariasjon i pågangen
av pasienter, betyr det at sengekapasiteten vår var sprengt i store deler av
året. Trenden fortsetter, og alt tyder på at det vil bli verre i året som
kommer. Derfor må vi øke antall senger i løpet av nærmeste fremtid. Aller
helst skulle vi utvide vår lille "Intensiv Avdeling", for det er der presset
er størst. En av utfordringene framover blir å finansiere og organisere en
slik utbygging.


Ventehjem

Et av de viktigste tilbudene vi har tatt i bruk de siste årene er et
Ventehjem for gravide med risikosvangerskap som bor langt unna. Det er i
samme hus som Ernæringssenteret for småbarn. I år har 60 kvinner benyttet
seg av å kunne bo der, og så bli innlagt på selve sykehuset så snart
fødselen begynner. Uten dette tilbudet ville de ikke hatt mulighet til å få
hjelp, de ville ikke nådd fram i tide om de skulle gå eller bli båret
hjemmefra.

Hun var gravid med tvillinger, og da kan det bli problemer. Fordi hun bodde
på sykehusets Ventehjem mot slutten, fikk hun den hjelpen hun trengte under
fødselen. En viktig jobb er over!

Dere må få høre om en av dem som er innlagt på Ventehjemmet nå:

Tong Kumari Sunuwar er 35 år gammel. Hun er gift for tredje gang, etter å ha
blitt forstøtt av to ektemenn tidligere. Hvorfor? Fordi hun aldri har greid
å føde dem noe levende barn. Hun har vært gravid åtte ganger. Alle gangene
har fosteret blitt født mange måneder for tidlig, som regel etter fem-seks
måneders svangerskap. Det kalles "sene aborter". Fostrene er ikke modne, og
kan ikke overleve. Hvordan oppleves det for mor, igjen og igjen?

Det er noe feil med livmorhalsen til Tong Kumari. Den åpner seg og slipper
ut fosteret altfor tidlig, og da dør det. Så nå som hun er gravid for niende
gang, har vi sydd igjen livmorhalsen, og hun må holde seg helt i ro til
fosteret er gammelt nok til å kunne overleve en fødsel. Ennå er det flere
måneder igjen. Men hun bor i et annet distrikt, tre dager å gå herfra. Hvis
hun reiser hjem, og fødselen begynner mens livmorhalsen er sydd igjen, vil
antagelig både hun og barnet dø. Så hun bor på Ventehjemmet. Hun venter og
håper. Tenk hva det kunne bety i hennes liv å få et levende barn! Vi venter
og håper med henne.

Tung Kumari  må ligge i fem måneder og håpe at det denne gangen skal gå bra!

 

I gode og onde dager.

. lover brudeparene hverandre.  Det gjelder kanskje også i tjenesten?
Okhaldhunga Sykehus har tunge dager nå. Mens direktør Indra og vi var i
Norge, oppsto det en vanskelig konflikt som vokste ut av alles kontroll og
som har skapt en dyp splittelse mellom to grupperinger av de ansatte. Mange
har sagt ord de ikke skulle ha sagt og mange ligger såret tilbake.
Hevntanker ligger som en sky over her.  Saken har ikke ennå funnet en
plattform å hvile på, og framtiden kjennes fremdeles usikker for mange. Det
er vel den vanskeligste personalsaken vi har vært i nærheten av. Den unge
kirken her blir gitt mye skyld og skam å bære. Det er tøft, men de vet at
det har deres Herre gjort før dem.


Nytt liv

Vi var spente på å komme tilbake til gudstjenesten her i denne situasjonen.
Men kirken var så full som aldri før. Og gledelig var at det var så mange
flere på herresiden! Denne søndagen var det også dåp. Etter gudstjenesten
gikk hele menigheten på tur til elven og oppetter en kløft der vi fant den
vakreste døpefont, skapt av Vår Herre selv. Der kom tretten nye mennesker
under vannet og tok imot det nye livet. Det ga alle en smak av nytt liv som
ga mot og håp.

 

Norge sett med nepali-briller

Sykehusdirektør Indra var altså i Norge i sommer, og jeg spør ham om hva som
gjorde mest inntrykk på ham der. Straks har han mye på hjertet. Han ber meg
skrive:

-         Først må dere takke alle i Norge som ber for Nepal. Jeg møtte så
mange der som gjør det. De vet så mye om landet vårt, og de gir støtte til
arbeidet vårt her. Det var det største jeg opplevde der.

-         Jeg ble overveldet av det norske helsevesenet, som vi lærte om på
universitetet og så i praksis på alle turene. Masse leger, store sykehus med
mye flott utstyr. Og vi lærte mye om effektivt samarbeid mellom primærleger
og sykehus. Men det var så få pasienter å se der?

-         Det jeg ble mest overrasket over i Norge var at det var kvinner å
se i så mange ulike, aktive jobber. For eksempel så jeg dem stadig kjøre
digre busser og lastebiler. Dere har sterke kvinner i Norge!


Hilsen Kristin og Erik
 

 

Juni 2008

Kjære venner

Det er på tide med en sommerhilsen fra Okhaldhunga, i det regntiden er i
ferd med å feste grepet. Selv reiser vi snart til Norge på ferie, slekta
kaller! Så er vi tilbake på plass her igjen, så neste Okhaldhunga Times
kommer i august.

Denne gangen har vi med noe helt spesielt i bagasjen. Vi tar med oss sjefen
vår! Direktøren på Okhaldhunga Sykehus heter Indra Tamang. Han har vært her
i atten år, betyr svært mye både for kirken og for sykehuset her, og er en
god venn av oss. I sommer har han fått plass på et 6-ukers kurs i
helseadministrasjon på universitetet i Oslo, der universitet betaler reise
og opphold. Så vi reiser sammen til Norge.
 
Nettverksbygging er viktig. Sykehusdirektør Indra Tamang kommer til Norge i
sommer. Da skal han blant annet bruke et par uker på å bli bedre kjent med
noen av de mange gode støttespillerne Okhaldhunga Sykehus har i Norge.

Vi håper mange av dere får truffet ham.

Her er han i engasjert samtale med Nils Sture og Kristin.


Besøk fra Norge

Denne våren har vi vært heldige å få ta imot besøk av mange som står
sentralt i å styrke båndene mellom Norge og Nepal:
Først kom Erlend Berge. Han er fotograf og journalist, og har allerede
rukket å bli en "gammel" venn av Okhaldhunga. Han var her i en måned for å
arbeide med en bok som skal presentere sykehuset landsbylivet rundt det.


Fotografen i aksjon.

I boka blir det mest bilder, men også en del tekst. En norsk og en engelsk
utgave er planlagt. Målet at boka skal kunne komme ut til jul. Vi har sett
en del av bildene, og dette blir flotte saker. Årets julegave!

Med sykehusets egen T-trøye som takk for innsatsen

Og mens Erlend ennå var her kom Nils Sture og Olav Elgvin på besøk fra
Normisjons Hovedkontor. De stilte sporty opp på langtur i landsbyene for å
se liv og arbeid på nært hold.

Olav jobber som journalist for Normisjon, her er han i full gang med et
intervju med vår unge, sterke pastor. Det krever intens konsentrasjon å
møtes på dypet når språk og kultur er så ulike.


Når de blir modne så faller de ned.

Barna klatrer opp og detter ned fra alle steder i dette bratte landet. Og nå
modner både de svarte og de gule bringebærene her (smak og farge ulike fra
dem i Norge, men minst like gode!), og de vokser på trær. Så det er stadig
nye muligheter for fallskader, særlig armbrudd. Vi har hendene full med å
trekke dem på plass og gipse. En del av dem får vi ikke på plass på den
måten, de må opereres og fikseres med stålpinner i benet. Ikke så lett, men
her er mange anledninger til øvelse.

Et knippe småbarn som alle hadde samme type brudd, nederst i overarmen, og
ble behandlet hos oss i løpet av få dager.

Skal de leve resten av livet som småbrukere i fjellskrentene her, er det
livsnødvendig at slike brudd gror riktig. Det er vanskelig nok å håndtere
hakke og plog med to friske armer.


Hull i hodet

Men det finnes verre skader enn armbrudd Asun Rai falt ned et stup da han
var ute og lekte i jungelen med sine venner. Han var bevisstløs og blødde
stygt fra et svært sår i hodet, så vennene løp og hentet foreldrene. Det tok
dem en dag å bære ham til sykehuset. Da hadde han mistet mye blod (Hb på 6,7
g %), og hadde et svært, åpent hull i hjerneskallen, der blod og hjernemasse
tøt fram. Utrolig at han fremdeles var i live. Men det var han, og ut fra
prinsippet om at så lenge det er liv er det håp, ga vi ham blod og opererte.
Her er langt til nærmeste neurokirurg, men vi har gode bøker om hva man gjør
i krisesituasjoner. Oppskriften for misjonslegearbeid i slike situasjoner er
i korthet: "Les, skjær og be". Støtt deg på Livets Herre. Og ikke minst:
Sørg for å ha utmerkede unge nepalesiske kolleger. Det har vi!

Masse dødt vev måtte fjernes. Hvordan kjennes det å suge ut ødelagt
hjernemasse fra hodet på en 8-åring med en fotdrevet pumpe, og skulle
avgjøre når vi har tatt ut nok? Foreldrene sitter og venter.

Og så må hullet (4 x 7 cm) i skallen lukkes, ellers blir det infeksjon.
Skallebenet var splintret, det kunne ikke brukes. Da står det i boka at man
skal ta ut en bit av bindevev ("fascie") fra siden av låret, og sy det på
som en lapp rundt hjernen. Vi gjorde det. Og så står det i bøkene om hvordan
slike pasienter skal overvåkes etterpå. Det står om prøver og undersøkelser
en bør gjøre regelmessig for å følge opp. Nesten ingen av dem kan vi gjøre
her. Men vi ga ham antibiotika og oksygen, og fulgte væskebalanse, blodtrykk
og blodsukker. Nå er det to uker siden operasjonen. Det har vært problemer
med en sårinfeksjon, men nå ser det ut til å leges. I går kunne han gå med
støtte, så dette går rette veien.

Vår intensivovervåkning: Mor passer på første døgn. Ingen kontakt. Kommer
har tilbake til livet?

Mor har passet på i fem dager. Asun er på vei tilbake

 

Hjemmesykepleierens siste dag i landsbyen.

I dag tidlig kom det bud fra landsbyen over dalen om at min pasient, Laxmi
Biswakarma, (omtalt i O.T. april 08) med ben som tørre vedpinner, hadde
sovnet inn. Hver onsdag har jeg vært hos henne og blitt godt kjent med
familien.  Hennes ben ble stadig mer sammetrukket og stadig nye sår kom til.
Hennes håp var å få komme til himmelen å få strekke ut sine lemmer og igjen
kunne klatre i trær. Hun kom til tro i påsken. I dag fikk jeg vaske og
stelle henne en siste gang.

Noen spikret en kiste, noen gikk for å handle tøyer til kisten og andre for
å grave en grav. Familien har bare en liten flekk jord utenfor huset, så de
måtte ut i jungelen, opp på en liten hylle i bratte henget. Der klarte de å
grave en grav. Hun ble båret ut av huset til salmen Nærmere Deg Min Gud.
Presten gikk foran med gravkorset og mange var det som fulgte kisten oppover
i jungelen der hun fikk sin siste hvileplass.

Tilbake er to døtre på tre og seks år, og mannen. Bomika har nettopp begynt
på skolen på kirkens regning og Kopila på tre år var det en kristen
nabofamilie som stilte opp å ville passe om dagen mens faren er ute på
arbeid. En glede er det å se hvordan de kristne i landsbyen har stilt opp
for denne familien.

Vi lyser Fred over Laxmis minne, i familien og i landsbyen

 

Republikk!

Siste nytt før bladet "går i trykken":

Nasjonale leger, sykepleiere og pasienter feirer at Nepal nå har avskaffet
kongedømmet og har blitt republikk. Jubelen er stor. Det skjedde på det
første møtet i den nye Grunnlovsgivende Forsamlingen, onsdag 28. mai. Her
feires det samme kveld. Gratulerer!

Hilsen Kristin og Erik

 

Mai 2008

Kjære venner

Nå har dere hørt fra oss gjennom Okhaldhunga Times gjennom flere år. Denne
gangen synes vi det er på tide at dere møter direkte et par av de unge
pasientene vi har her:

En ung poet

Roshan Shresta, som kommer fra nabodistriktet Kotang og går i sjuende
klasse, har vært innlagt her i en måned pga osteomyelitt
(benhinnebetennelse) i ankelen. Han har sittet i sengen og skrevet et dikt
(som rimer på nepali) om oppholdet sitt her:
 

Mission hospital

- er et sted med naturlig skjønnhet.

Kom og se landsbyen der det finnes et sykehus!

Her er omgivelsene rene,

Og alle sier at dette er et godt sykehus.



Alle steder her er det vakkert,

Og folk ser med velvilje på sykehuset.

Nepalesere og utlendinger arbeider sammen,

Og utvikling kommer fra land langt borte.
 

Utvikling skjer hele tiden.

Ulikhet og vold reduseres,

Fred og trygghet vil komme

Og krav om utdanning vil øke.



Alle kommer til sykehuset

Og liker det de møter der,

Fred og vennskap brer seg

Og nye venner forstår hverandre.



Utvikling er de fattiges seier,

- og det er ikke lenger krig mellom de fattige og de rike

 


Kala Azar

- har vi skrevet om et par ganger i det siste. Loin Bahadur er en av dem som
nylig har vært innlagt med det, og her er hans egen historie slik han
forteller den selv:

Jeg heter Loin Rai, og kommer fra Bhauni Dada i Kotang distrikt. Jeg bor nær
den store elven Dut Kushi. Jeg går ofte til elven for å fiske, og da sover
vi gjerne på elvebredden om natten.

Før jul 2007 ble jeg langsomt syk. Det ble slitsomt å gå den lange
oppoverbakken til skolen, jeg ble så andpusten. Men det var veldig viktig
for meg å ta den avsluttende eksamen i 8 klasse, så jeg gjorde alt jeg kunne
for å komme på skolen.

Senere, fra den 23. februar, fikk jeg vondt i magen og mistet helt
matlystem. Jeg gikk til Helsestasjonen vår, og de rådet meg til å gå til
Mission Hospital. Men det var rett før den avsluttende eksamenen, så jeg
ville vente.

Men jeg følte at noe vokste i magen min. Først trodde jeg det ville
forsvinne av seg selv, men det økte for hver dag. Jeg følte meg stadig mer
søvnig og svak. Jeg forsto ikke hva som skjedde med meg. Det var som det
brant i hele kroppen, jeg svettet og hadde hodepine. Med mine siste krefter
fullførte jeg eksamen. Så sa jeg til far: "La oss dra til Mission Hospital
nå, så jeg kan bli frisk!"

Den 11. mars kom jeg sammen med far til Mission Hospital i Okhaldhunga,
etter at vi hadde gått en hel dag oppover. På toppen av bakken fikk vi sitte
på med en buss til Okhaldhunga.

Der møtte jeg doktoren, som sa at jeg hadde en stor milt. Det var den jeg
hadde kjent som vokste i magen min. Han fortalte at jeg måtte bli der i 28
dager, for å få sprøyter!

Nå har jeg vært her på sykehuset i 20 dager. Jeg får sprøyter hver dag av
sykepleierne. Og så ber jeg til Gud. Og med hjelp av Gud og doktorene føler
jeg meg nå frisk igjen. Jeg har verken feber eller vondt i magen lenger, og
jeg har lagt på meg mange kilo!   

Jeg har lært at sykdommen min kalles Kala Azar, og at jeg fikk den fra
sandfluene som lever nær elven Dut Kushi. For å unngå dem må vi bruke
myggnett om natten. Jeg vil fortelle til vennene mine, og til andre som får
samme problemer som jeg hadde, at de må reise til sykehuset fort. For denne
sykdommen kan man dø av. Det er så mange der jeg bor som har fått Kala Azar
i år.

Siden jeg kommer fra en veldig fattig familie har jeg egentlig ikke råd til
å være her så lenge. Men jeg får ris på sykehuset, og de hjelper meg med
betalingen for behandlingen. Men jeg bekymrer meg alltid for fremtiden. Det
er ikke så mye fred i menneskenes liv. Men jeg søker etter fred i mitt liv!

Her er tre Kala Azar - pasienter innlagt samtidig. Loin Rai sitter til
høyre.
 

Fakta om Kala Azar:

Kala Azar er en kronisk sykdom som forårsakes av en parasitt kalt Leishmania
donovani. Mennesker blir smittet ved bitt av sandfluer. Den er vanligst
blant folk som bor trangt i hus med mye sprekker i vegger og gulv. Sykdommen
angriper den blod-dannende benmargen og milten, og er dødelig i mer enn 90 %
av tilfellene hvis man ikke får behanding.

I løpet av det siste året har vi sett en betydelig økning i antall pasienter
med denne sykdommen her i området. Alle kommer fra de lavereliggende delene
av distriktet nær de store elvene, der sandfluene trives.

Behandlingen er daglige injeksjoner i en måned, med Natrium Stibuglukonate.
Behandlingen kan ha bivirkninger, men er effektiv for de som tåler den.


"Dårlig vær"

"I dag var det skikkelig dårlig vær" - hender det at vi sier. Det blir en
stund til vi tar det uttrykket i vår munn igjen. For her hadde vi nylig det
dårligste været vi noen gang har hatt. Sett fra sykehuset, som ligger nede i
en dalside, var det mest vakkert og fascinerende. Kraftige regnskyll,
massive tordenskrall, og blåhvite lyn i ett kjør. Men så ble jeg kalt opp på
sykehuset, det var kommet inn en mann i 20-års alderen. Han var helt uten
ytre skader, spesielt ikke brannskader, men åpenbart død ved ankomst. Og han
hadde vært helt frisk for en drøy time siden. Først forsto jeg ikke hva de
pårørende prøvde å forklare meg. Men så ga en av sykepleierne våre seg inn i
et livaktig skuespill av tordenbrak og lynnedslag, med full lydstyrke. Da
forsto jeg, han var slått av lynet!

Og ikke bare han. Nå gikk det fram at han bodde i en liten landsby på en
kolle. Den samme serien med lynnedslag hadde tatt livet av tre andre i
landsbyen, men de var åpenbart døde og ble ikke tatt til sykehuset. I løpet
av kort tid ble ytterligere sju mennesker fra den landsbyen innlagt. De
fleste hadde vært inne i sine egne hus, noen rett utenfor. Alle hadde blitt
slått bevisstløse av lynet, og alle barna kastet opp etterpå. De var
medtatte da de kom, men ingen hadde brannskader og de fleste kunne skrives
ut neste dag. Vi har hatt skader etter lynnedslag her tidligere, men det har
gjerne vært brannskader. Er det ikke rart? Er det noen av leserne våre som
vet noe mer om dette?

Ingen av de åtte pasientene som ble innlagt etter lynnedslaget hadde tegn på
ytre skader, annet enn denne unge gutten som har tydelige "siksakk - lyn"
fra høyre skulder og nedover bryst og mage. Merkene var borte i løpet av et
par dager.

En provisorisk sykerom for "lynnedslagspasientene" ble innredet i sykehusets
Training Hall.


Mer bush-universitet

Noe av det morsomste vi gjør her i Verdens Navle er å vise
medisinerstudenter hvordan helsearbeid drives langt fra de store
universitetssykehusene. Det er ikke lenge siden vi hadde siste gruppe med
norske studenter her. Og akkurat nå har vi besøk av åtte unge nepalesiske
medisinerstudenter i noen dager. De er alle brødre og søstrer i troen, og vi
kjenner noen av dem fra før. For noen uker siden fikk vi en email fra en av
dem, som spurte om de kunne få komme. Det er unge engasjerte mennesker,
ivrige etter å finne sin vei i livet.

Nå får de klare ord morgen, middag og kveld, om at Guds veier går, og alltid
har gått, til de minste og mest bortglemte. Ikke til fete jobber i USA,
eller opp karrierestiger i Kathmandu. Når unge leger gidder å komme til
Okhaldhunga for å høre det, er det håp for landet!


Valgskred for maoistene

Som vi skrev i forrige nummer, gikk valget her i landet gledelig fredelig
for seg. Men det som skjedde var virkelig interessant nok: Det ble brakseier
for maoistene! De blir suverent det største partiet i den forsamlingen som
skal lage ny grunnlov her i landet. Riktignok fikk de ikke rent flertall
alene, men de ble over dobbelt så store som noe annet parti. Dette var
overraskende for de fleste av oss. Og en del av det kan nok forklares med at
folk rundt i distriktene har stemt ut fra gammel frykt og trusler.

Men det som har skjedd er uttrykk for noe mer enn det. Det kan sammenfattes
i maoistenes slagord fra valgkampen: "Nytt Nepal!" Folk er luta lei de gamle
partienes evige korrupsjon, ineffektivitet og jakt på privilegier. Vi hører
om mange som har stemt på maoistene for å "prøve noe nytt". Det finnes ikke
så mange eksempler i historien på at et revolusjonært parti har fått nesten
rent flertall i rimelig frie valg. Det er så mye som skulle vært forandret
her i landet, så mange som er utestengt, undertrykket, utnyttet gjennom
generasjoner. Vi kjenner mange av dem. Vi unner dem et "nytt Nepal". Nå ber
vi dere være med å be om at forandringene som vil komme må være båret fram
nedenfra, og at det ikke bare danner seg en ny privilegert klikk som bruker
makten til å verne sine egne privilegier. Vær med å be for en god og
fredelig revolusjon i Nepal! 
 

Fra sorg til andres glede

Det er en sorg i Norge vi har tatt del i. En tidligere Gå Ut Senter elev i
Nepal, som vi hadde stor respekt for, døde uventet. Familie og venner så i
sin nød andres nød her, og ga et stort håndtrykk til barnehelse ved
Okhaldhunga Sykehus ved en minnegave ved hennes bortgang. Vi takker alle som
deltok.

Hilsen Kristin og Erik
 

 

Valgnummer. April 2008

Kjære venner

Endelig valg!

Vi vet at mange av dere følger nøye med på om det er noe på nyhetene fra
Nepal. Og de siste dagene har det kanskje vært det? For det har vært valg
her, det første på ni år! Ikke et vanlig valg heller, men valg på
Grunnlovgivende Forsamling. Det har vært planlagt helt siden fredsslutningen
med maoistene for to år siden. Etter flere utsettelser ble det nå endelig
avholdt, i går torsdag den 10. april.

Ingen resultater er klare ennå, men vi skriver dette for å fortelle den
aller viktigste nyheten fra dette valget: Det gikk stort sett fredelig for
seg!!

Riktignok ble tre mennesker drept på valgdagen, men alle i det området langs
Nepals grense mot India hvor det var kjent på forhånd at militante grupper
ville prøve å hindre valget.

Her i Okhaldhunga var det helt fredelig. Vi hadde kalt inn ekstra mannskaper
på vakt på sykehuset i tilfelle opptøyer, men dem ble det ikke bruk for. Vi
var oppe ved valglokalene en tur. Alle valglokaler har to porter og to køer,
en for kvinner og en for menn. Det slående de stedene vi så, var at på
kvinnesiden var det lange køer, på mannssiden nesten tomt. Hvorfor? Fordi
det nesten ikke finnes menn igjen i landsbyene. De er reist til Kathmandu,
India, Malaysia eller Midt Østen for å tjene penger. Og her er det ingenting
som heter "Forhåndsstemming" for dem som ikke er hjemme, så det blir
spennende å se hvem damene her i landet stemmer på.

Lang kø fram mot kvinnenes valgurner


Stedfortredende stemmegiving

En del av våre venner på sykehuset fikk ikke stemt, fordi de ikke kom seg
hjem til sin landsby. Men ganske mange finner en løsning:

I husfellesskapet på kvelden valgdagen fortalte en ellers god og fornuftig
venn av oss at det ikke gjorde noe at hun ikke kom seg hjem for å stemme.
Hun hadde fått ordnet det likevel. For hun kjente en som var bortreist, og
hun kjente dem som satt med valglistene. Så de hadde gitt henne lov til å
stemme i en annens navn! Og så viste det seg at de fleste betraktet det som
helt normalt. En annen hadde fått stemme for alle sine fire brødre "for de
kunne ikke komme selv"! Kontrollen skal være at den som har avgitt stemme
får et rødt merke på tommelen, så en ikke kan stemme flere ganger. Men alle
vet at merket kan vaskes bort med sprit og papaya-saft, så det var ingen sak
for samme tommel å få avgi fem stemmer på samme dag.

Fingeravtrykk skal sikre identiteten, men det er ikke alltid det holder.  

Valgurnene.
 

Etter den kvelden fikk vår begeistring for dette valget en liten knekk. Men
vi står på at det likevel er bedre med valg enn uten. Og at valg med lite
vold er bedre enn valg med mye.

Så vær med oss i gleden over at Nepal har gått nok et skritt i riktig
retning.

Vi venter spent på resultatet av valget, men det ventes ikke før om et par
uker. Følg med!

Hilsen Kristin og Erik

 

April 2008

Kjære venner!

Håper dere har hatt en fin påske? Det har vi. Som vanlig var det samling av
alle troende på den store flate steinen i risåkeren her grytidlig
påskemorgen. I år var det en spesiell anledning, siden tre mennesker var
blitt døpt i elva dagen før. En av dem bodde på sykehuset i to måneder da
datteren ble behandlet for tuberkulose i magen her for tre år siden. Da kom
han til tro. Nå var han blitt døpt sammen med sin kone.

Han ble døpt dagen før, og syntes det var verdt en dans på påskemorgen

Kristin tar oss med gjennom tekster om oppstandelsen på Påskemorgen


Brevkurs i kristendom

Det er dessverre ikke sjeldent å se ryggbrudd med lammelser her. Herr Bhujel
er en av mange. Han klatret i et tre for å kutte fòr til kuene hos naboen.
Selv har han ingen kuer, men han kuttet for noen av høy kaste som bor nær
ham. Nabofamilien heter Sharma, og da er det ikke rart at han er overlæreren
i bygda. Slik tjener herr Bhujel penger til å brødfø sin kone og tre barn.
Selv er han døv og kona hans er tilbakestående.

Et sjeldent syn!

Høykaste tar seg av lavkaste!

Det måtte et brevkurs i kristendom til.

Det må jo være som et brevkurs i svømming?

Mens de var her fikk de sjanse til å prøve noen "svømmetak" i både tjeneste
og i fellesskap


Så en dag faller Bhujel ned fra treet. Han brekker ryggen! Familien hans er
ikke i stand til å organisere den lange transporten, 10 timers gange, og
heller ikke betale bærere. Da stiller ekteparet Sharma opp som
arbeidsgivere, organiserer og blir med. Men det er et langt sykehusopphold
for den som brekker ryggen, og alle pasientene må ha en venn som kan hjelpe
dem med sengetoalettet og mat. Overlæreren løste det ved å ta hele sin
årsferie og sammen med sin kone har de vært her hos ham, betalt alt og stelt
han eksemplarisk i seks uker. Det var et sjeldent syn!

Jeg la også merke til at alltid en av dem brukte familiens briller og leste
alle våre traktater. Jeg tok dem litt til side en dag for å høre hvordan
dette hang sammen. De fortalte sønnen hadde hatt et brevkurs i kristendom,
og de hadde lest alt han fikk.. Der hadde de lært at vi skal hjelpe dem i
nød. Og nå vil de gjøre slik Jesus ville gjort. De har aldri vært i noen
kirke, men et brevkurs ga kraft nok til en tjeneste i Jesu etterfølgelse!


Naresh i solen

Samtidig kom også Naresj Sarki, 13 år og går i 8 klasse. Også han med
brukket rygg etter at han hadde klatret etter fòr til familiens ene bøffel.
Han hadde ingen bevegelse eller følelse i det ene benet, men litt i det
andre. Det ga håp. Han hadde ingen kontroll over avføring og urin og bruddet
var høyt oppe i ryggen. Men Naresj er ung så etter noen uker begynte han å
få følelser oppover i bena og fikk etter hvert kontroll over toalettet. Av
familien Sharma ble han inspirert til å lese alt vi hadde om kristen tro.
Det var en god forberedelse for ham for ennå hadde han ikke møtt all
tragedie. Mens han lå lammet i sengen, fikk han vite at faren døde brått
hjemme! Det han hadde lest ga han en forståelsesramme når det stormet.

Etter noen dager skrev han et brev til meg;

Nirasj endelig ute i solen etter fire uker på sykerommet!

Kjære søster!

Utenfor mitt hus, 25.  februar, falt jeg ned fra et tre. Faren min trøstet
meg og sa jeg skulle bli fin igjen og at han skulle ta meg til Mission. Jeg
ba til den høyeste gud om hjelp! Faren min forlot meg for godt da han dro
hjem fra sykehuset. Far hadde forventninger til meg, men etter at han døde
kan han ikke se sin drøm bli virkelig. Men jeg har fått håp til Far i
himmelen om at han vil fullføre fars drøm for meg.

Jeg vil alltid takke faren min. håper han får hvile i fred.

Nirasj Sarki

Netsa, Solu

 

Nå kjører Nirasj i rullestolen sin fort rundt hjørnene her og flere ganger
om dagen trener han iherdig i gåstativet, for han vil opp, og han har fått
glimt og pågangsmot tilbake i øynene! Igjen er Nirasj kommet ut i "solen".

 

Hjemmesykepleie i Okhaldhunga?

Det er egentlig et ukjent begrep. Laxmi Biswakarma har greid seg lenge uten.
I syv måneder lå hun uten å kunne komme seg ut av sengen. Mannen var ute fra
morgen til kveld og datteren på 6 år hjalp moren med toalett i sengen. Jeg
ble tipset om henne og gikk på hjemmebesøk. Jeg fant henne inntørket i
gammel stiv møkk. Mannen ble nødet til å ta henne til sykehuset og kom noen
dager etter. Vi fikk badet henne, men hennes problem var ikke lett å løse.
Hun har stramme sener og muskler og etter intens trenning og masasje fikk vi
ikke strukket bena lenger ut enn du ser på bildet. I tillegg hadde hun stor
lever og et forstørret hjerte. Hun kalte selv sine ben for tørr ved. Vi
måtte sende henne hjem uten at hun ble frisk. Hun fikk med seg en stol og en
"rulleskammel" som passer bedre i landsbylivet enn en rullestol.

 

Samtidig som hun var her, kuttet vi et pæretre. Litt for sent tok jeg inn
noen kvister i håp om at de skulle blomstre. Alle lo av meg og sa det var
akkurat som de tørre beina til Laxmi! Desto større var gleden da påsken kom
med liv til kvisten og blomster kom fram av tørre kvisten. Tre uker etter
hjemsendelse, tok jeg med påskekvisten til henne og fortalte henne om
påskens nye liv.

Mor Laxmi med påskekvisten der nytt liv kommer ut av tørre kvisten.

Også i hennes "tørre liv" er det fortsatt sevje som kan blomstre.

Den sevje som kan blomstrer fra hennes indre når hun berøres av den
oppstandne.

Døtrene på 6 og 3 år er mors hjelpere. Når bena ikke kan strekkes lenger ut
enn vi ser på bildet, trengs noen små hjelpere.

Stol og rulleskammel er fra "Hjelpemiddelsentralen"

Både hun og barna var oppspist av lopper så hjemmesykepleieren badet både
mor og barn og vasket tøyet og hengte ut sengefillene i solen. Det var
første gang hun hadde hjemmesykepleie og første gang landsbyen hadde sett
noe lignende. Hjemmesykepleie er hinsides de goder man kan tenke seg i et
landsbyliv her.

-         Men påsken kom til Laxmi, Langfredag kalte hun på presten i
landsbyen, for hun ville bekjenne troen. Så la oss håpe at noe av sevjen kan
blomstre i hennes liv.


Valgkamp

Når dere leser dette har kanskje Nepal fått en plass i nyhetsbildet? For i
alle fall går det mot valg her, den 10. april skal det velges
Grunnlovsgivende Forsamling. Og selv vårt avsidesliggende distrikt har blitt
beæret med storbesøk. Nylig var nestlederen for landets maoistparti her.
Etter ti års geriljakrig har de kommet ut av jungelen og deltar i valget som
et vanlig parti, nesten.

Men et helt vanlig parti er maoistene ikke. Budskapet fra lederen på møtet
her var at "Enten så vinner vi valget, og da blir det skikk på landet. Eller
så taper vi, og da går vi til væpnet kamp igjen. Kjære landsmenn i
Okhaldunga, det er opp til dere å velge!"

Så fremdeles er det spennende tider her i landet.
 


Hilsen Kristin og Erik
 

 

Mars 2008

Kjære venner!

Det går mot varmere tider, både hos dere og oss. Vi gleder oss over det,
våren er like fin her som i Norge. Nå har tørketiden vart i over et halvt
år, men i går kom det en skikkelig rotbløyte, så nå sår naboene maisen.
 


Blindtarmsbetennelse

Her hadde jeg tenkt at det skulle komme en suksess-historie. Den er om moren
til fem små barn. Det yngste er bare fem måneder gammelt, eldstejenta er
tretten. Så jeg tenkte å beskrive hvor bra det er at sykehuset vårt er her,
så slike småbarnsmødre kan overleve og ta seg av barna sine.


Historien skulle begynne slik:

"Kumari Karki tilhører en høykaste-familie, men den er lutfattig. Så fattig
at da hun fikk blindtarmbetennelse ved nyttårs-tider, ville de ikke ta henne
til sykehuset. Så hun lå heller hjemme og hadde vondt. Men blindtarmen
sprakk, og det ble bare verre og verre. Etter tre uker orket de ikke mer, og
forsto at de måtte ta henne til sykehuset likevel.


Da hun kom hit var hun dårlig. Pusset fra den sprukne blindtarmen hadde
spredd seg ut i muskulaturen rundt magen og ut mot huden, men heldigvis ikke
til fri bukhule. Hun ble operert og pusset ble fjernet. I dagene som fulgte
viste det seg at det også var spredning av puss opp i høyre lungesekk og ned
i låret. Nye operasjoner, med spente små døtre som ventet utenfor, og en
ektemann som gjorde en imponerende innsats med pleie i dager og netter."


Deretter hadde jeg tenkt å skrive at "Hun kom seg gradvis, og ble til slutt
ble skrevet ut til en fornøyd familie."


Men slik gikk det ikke. Det viste seg at påkjenningen med en slik langvarig
infeksjon hadde vært for stor for kroppen. Hun utviklet både nyresvikt og
hjertesvikt, og etter en lang kamp døde hun i forrige uke.

Faren tok med seg sine fem barn og gikk hjem til et lite gårdsbruk der intet
er sådd, luket eller vannet på halvannen måned.

Hva kan de da vente noe å høste?

Kumari kjempet en lang kamp på "Intensiv Avdelingen" vår.

Det er fattigdommen som dreper, ikke sykdommen. Blindtarmsbetennelse er ikke
farlig hvis man kommer til behandling. Senest i forgårs opererte vi en
blindtarm som ikke var sprukket, pasienten er frisk og skrives ut i morgen.


Så dette ble ikke noen suksess-historie. Men slike historier gjør oss vondt,
og vi trenger å dele dem med dere. En trøst er at den enorme
sykehusregningen (med en dagslønn på 14 kroner er 6.200 kroner enormt mye)
ble dekket av noen gode norske støttespillere, så den morløse familien slapp
å sette seg i livsvarig gjeld.


Snø over fjellet

Vi skulle ønske vi hadde flere fødsler her på sykehuset. Vi har ikke mer enn
200 pr år, og det er over 3.000 fødsler i distriktet. Det er ille, for det
er farlig å føde hjemme uten faglig hjelp. Men for mange er det for langt å
gå hit. Og det at de må betale hundre kroner for en sykehusfødsel gjør at
mange heller velger "å prøve å føde hjemme, og se hvordan det går".


Maya Tamang prøvde det. Hun hadde født hjemme i landsbyen to ganger
tidligere. Første gangen gikk det fint, men det andre barnet døde under
fødselen. Denne gangen fødte hun en frisk og sterk gutt, og gleden var stor.
Men morkaken ville ikke løsne og komme ut som den skulle. Hun blødde fælt,
og det ga seg ikke. De bar henne til landsbyens helsestasjon, men der kunne
de ikke gjøre noe.


Det var blitt kveld da de begynte transporten over fjellet til sykehuset.
Den natten regnet det hos oss, og de vasset i snø gjennom det høyeste
passet, de som bar henne på stiene. Noen slektninger skulle komme etter med
barnet. De som bar Maya nådde fram hit neste kveld. Da var hun iskald,
blodfattig, og hadde feber. Hun kunne ikke greid seg mange timene lenger.


Vi varmet opp operasjonsstua og pasienten, ga henne intravenøs væske og
antibiotika. Og så trengte hun blod. Det er ikke så enkelt her hos oss, vi
har ikke noen vanlig blodbank. Men vi har vår egen "Walking Blood Bank". De
pasientene som ikke har nok slektninger som kan gi dem blod selv, får av
staben vår, eller av en ungdomsklubb i nærheten. Et par av staben som bor
nær sykehuset har blodgruppe "0", dvs at de kan kalles inn for å gi til alle
på kort varsel, også natterstid. Shanti Ram, en støttespiller med utallige
roller både på sykehuset og i kirken, er en av dem. Også denne natten måtte
vi kalle på ham, og han kom og ga en livgivende halvliter. (Merk dere
navnet, han er en av sliterne som får ting til å fungere når det røyner på
her.) Med de håndgrepene som står i boka, og som vi har praktisert mange
ganger her, fikk vi til slutt morkaken ut, blødningene stoppet, og Maya
kunne hvile.


Vi ventet i spenning på de som skulle komme med barnet. Babyen hadde jo ikke
fått mat siden fødselen. Men  det varte og det rakk, for de hadde ikke turt
å ta seg fram gjennom snøen over passet. De kom først to dager senere. Da
han kom fram var den lille gutten uttørket, men sulten og sint, så han kom
seg fort da han fikk mat.

Maya Tamang skjeler kraftig, hun har aldri vært i nærheten av noen øyelege.
Men hva gjør vel det? Gutten hennes har det aller viktigste for en slik
liten tass. En levende mor.


"Surstoff, når det finnes"

Det hender at politiske konflikter fører til at folk dør av surstoffmangel.
Det har skjedd her på sykehuset vårt før, og nå holdt det på å skje igjen.
For konflikten i sør i Nepal, på grensa mot India, har ført til at all
transport gjennom det området har vært blokkert i mange uker. Derfor finnes
det omtrent ikke diesel igjen i distriktet, så sykehusets generatorer må
stå. Når det da i tillegg er tørketid, så vannkraftverket gir oss elektrisk
strøm bare to timer annenhver dag, betyr det at vi er uten strøm igjen. Og
oksygenkonsentratorene våre er avhengige av strøm. Så nå har det vært umulig
å gi pasientene ekstra oksygentilførsel en stund.


Det er ille nok for alle de gamle lungepasientene vi har. De strever. Men i
forgårs kom det inn en tre måneder gammel gutt med alvorlig lungebetennelse,
så han ikke fikk puste. Hudfargen var grå i stedet for lyserød. Ekstra
oksygentilførsel er helt nødvendig for slike. Hva gjør vi da?

Vi skriver medisin-forordningsskjemaet som på bildet under her: "Surstoff,
når det finnes".

Og så finkjemmer vi distriktet for diesel. Og denne gangen greide
sykehuskontoret å oppspore noen liter diesel, som vi kjøpte umiddelbart til
overpris. Det vil holde i noen døgn.

Nå tror vi at gutten hennes vil greie seg gjennom lungebetennelsen, for vi
fikk tak i diesel til surstoff-maskinen i siste liten. Det er slike små de
politiske konfliktene går utover.

 
Seng 1 A

For et par uker siden foretok vi en kortvarig utvidelse av sykehuset:

Kristin ble dårlig, med svimmelhet og andre symptomer på altfor høyt
blodtrykk. Hun ble sykemeldt, fikk medisiner og ble "innlagt" på soverommet
her hos oss. Mye rørende oppmerksomhet fra stab og naboer. Og fra sin mann!
Nå er hun i full vigør igjen, men med faste piller og sunnere vaner enn før.


Vi ønsker dere en velsignet påske, og god vår!
Hilsen Kristin og Erik
 

 

Februar 2008

Kjære venner!
 

Sorg.

Den siste uka før vi skriver dette har vært preget av sorg. Sjefen på
laboratoriet vårt, Karna Rai, er død. Han har vært en solid støtte for
sykehuset i mange år, og for oss siden vi kom hit. Søndag for en uke siden
var han ute for å hogge et tre til et bryllup sammen med mange andre. Treet
falt en annen vei enn de beregnet, og traff ham. Han fikk svære skader, med
brudd i ryggen, sprukket mellomgulv og skader på både lunger og indre
organer i magen. Han ble brakt til sykehuset her. Vi gjorde hva vi kunne,
men det ble snart klart at han trengte behandling vi ikke kunne gi. Som
ansatt har han sykeforsikring, og den ble brukt til å rekvirere helikopter
fra militærleiren her, og etter fem timers intens støttebehandling ble han
fløyet til Kathmandu.

Landsbyfolk og sykehusstab var samlet da militær-helikopteret lettet for å
bringe ham til universitets-sykehuset i Kathmandu.

Karna var 46 år, og hadde jobbet som laboratorietekniker her i 26 av dem.

Vi har mistet en verdifull medarbeider og venn.

I Kathmandu ble han operert umiddelbart, og reoperert neste dag. Men livet
sto ikke til å redde, og han døde to dager senere. Familien tok ham tilbake
for å begrave ham her i Okhaldhunga. Rai-folket er fedredyrkere, det er
svært viktig for dem å bli begravet i fedrenes jord. De kom tilbake med ham
i forgårs. Det var en høytidelighet på sykehuset med flere hundre mennesker
til stede der vi alle hilste kisten med rhododendron-blomster, og så ble han
brakt til familiens gravsted i landsbyen.


Det blir vanskelig å erstatte Karna, både i familien, i landsbyen og på
sykehuset. Han etterlater seg kona Jog Maya, en av våre mest erfarne
sykepleiere, og en sønn og en datter.

 


På tur.

En uke tidligere gikk jeg, Kristin, ut på tur sammen med
landsby-helsearbeiderne. En laaangtur for meg, men for dem en tur de går
minst hver måned.

Vi gikk til Palapu, lengst bort i det vestre hjørnet av fylket. To lange
dagsmarsjer, opp i høyden og ned i dypet for å krysse elver. I skumringen
andre dagen kom vi fram til Palapu, og til Bina som arbeider her og er
ansatt av samfunnshelseprosjektet. 

Bina til høyre, på møte i kommunehelsekommiteen. Det var "utemøte" og
iskaldt. Godt å varme seg i sidedamens sjal!

Oppdraget mitt var ernæringskurs for to kvinner fra hver av de ni
kvinnegruppene.

Kommunene er delt inn i 9 "wards". Hver har to frivillig kvinlige
helsearbeider og rundt dem er det dannet mødregrupper. Det er mellom 30 og 40 i hver gruppe.

 
Hele gruppen samlet i kveldssolen med to frivillige kvinlige
helsemedarbeidere i sine grønne uniformssarier


Vi besøkte en gruppe med 36 medlemmer. Det var stor stemning på tunet der
møtet var. Alle hadde med sine 10 rupees som de samlet inn. Fra de pengene
låner de ut og tjener litt på renter. Målet var å kunne bidra til et lite
mikro kraftverk så området får strøm.  I landsbyen hadde de tatt tak i
hygienen, det var ikke lenger "åpne toalett" på stiene, men hver husstand
hadde sitt eget og gjennom prosjektet hadde skolen fått flere toalett for
tre hundre elever. De feide og holdt stiene rene, og de kunne fortelle at
det var en merkbar forskjell fra tidligere. De to kvinnelige frivillige som
er trent gjennom prosjektet er trent i fødselshjelp, graviditetskontroll og
barnehelse + +.  Når jeg spurte etter barnedødelighet siste året kunne de gi
beskjed om noen som var døde og de kunne fortelle hvem som var underernært.
Det ble en diskusjon om en kvinne som ikke brukte familieplanlegging og
hennes menstruasjoner.! Så kjent med hverandres liv det var de! De kunne
også fortelle om to mødre som var døde i fødsel det siste året pga
blødninger. - Og det er altfor mange når vi vet at denne kommunen bare har
ca 3.000 innbyggere, og det er 56 slike kommuner bare i Okhaldhunga.  - Men
det er ikke lett med en trygg fødsel når det er to dagers vanskelig bæring
til sykehuset hvis fødekona får problemer. Derfor er det så viktig for oss å
ha ventehjem på sykehuset for dem som ønsker å komme før fødselen er i gang.
 


Trygg fødsel?

18 år og førstegangsfødende, forvist til høyloftet siden hun kom til sitt
barndomshjem for å kunne føde i nærheten av helseposten.

Vår dame på stedet hjalp til, men når ikke morkaken kom, tilkalte de oss
også. Den var heldigvis kommet før oss, men hun lå badet i blod. En god
barselvask, oxytocin og varme tepper gjorde en fødsel i stallen litt
tryggere.

 - men den første juleaftens fødsel var heller ikke trygg!
 

 

Ernæringskurs

To iskalde dager til ende var to kvinner fra hver gruppe samlet til
ernæringskurs.  Da de kom var svaret på alle spørsmål: Vitaminer. Vi utvidet
vokabularet med styrkemat (kabohydrater) og byggemat (proteiner)og
ikke-bli-syk-mat (vitaminer og mineraler) ved hjelp av de tre kurvene på
gulvet. I løpet av kurset fylte de kurvene med matvarer de hadde med
hjemmefra.  Og så måtte vi jo lage supergrøt med neslepulver som vi serverte
til lunsj!

Etter at de kom hjem skulle hver av dem undervise sin gruppe om ernæring,
datoer ble fastsatt og Bina blir med dem.
 

 

Vevekurs

Samtidig som vi hadde kurs inne på helsestasjonen var det også kurs utenfor
i veskeveving. Men først måtte vevene spikkes til fra bambusstokker!

Det var to lokale ansatte i prosjektet i andre områder, som underviste, og
det var veldig populært. Også her var hver gruppe representert med to, som
så skulle lære opp de andre.

Så kom de med barn der noe ikke stemte: En var blind, en annen hadde Down's
syndrom og en tredje hadde klumpføtter. Foruten flere underernærte og gamle
skader. "Hva kan dere gjøre for mitt barn?" - spør mødre med håp i øynene.

Klumpfot skulle kommet mye før!

Nå må vi evt. sende dem til en ortopedisk avdeling i Kathmandu vi har avtale
med.

Den lille jenta med Down's syndrom er 15 måneder gammel og veier bare 4 kg.

Mor mistet tidlig melken og hun har vokst opp på risavkok.

Hun kan få noen uker på ernæringssentret med opplæring for mor og trening
for barnet.
 


En blomst til staben i landsby-helsearbeidet! Prosjektet er støttet av
Normisjon / NORAD og har betydd en stor forandring i landsbyene. Det har
blitt til stor inspirasjon for de statlige ansatte som er på de helsepostene
vi samarbeider med.  Dette er et arbeid i et vanskelig politisk farvann.
Først var det borgekrig og motstridene krav til oss fra partene. Nå er det
fred, men partienes forsøk på politisk styring av landsbyene skaper helt
uforutsigelige forhold.


Høysesong for lungebetennelser

Det er vinter her hos oss også. Det er høysesong for lungebetennelse blant
småbarna, og for tiden har vi innlagt mange i "2 til 6 kilos - klassen".
Kulda er aller verst for de minste, og det er ganske frustrerende å bare ha
iskalde sykehusrom å tilby dem. Hjemme i landsbyen har de i alle fall en
grue på kjøkkenet, på sykehuset har vi ingen oppvarming på pasientrommene.
Men et viktig fremskritt de siste årene er at vi nå kan gi ekstra oksygen
til dem som trenger det.

Den to måneder gamle jenta har alvorlig lungebetennelse, og bestemor passer
på at oksygenmasken holder seg på plass.

 

Alice på besøk

Normisjons utsending i Kathmandu heter Alice Holmen, er ergoterapeut, og har
som oppgave å bygge opp rehabiliterings-arbeid på misjonssykehusene i Nepal.
I januar var hun på en ukes besøk i Okhaldhunga for å se på hva vi gjør av
rehabilitering her, og hjelpe oss med å utvikle det videre. Det ble mange
undervisningstimer, både i teori og praktisk pasient-arbeid. Et nyttig besøk
som ga inspirasjon til å legge større vekt på denne typen arbeid.

Mange av pasientene våre må lære å leve med store handikap, i landsbyliv som
kan være mer enn tøffe nok også for de som har alle lemmer i behold.   

Her foredrar Alice for staben vår om tilrettelegging av toaletter for
pasienter med lammelser i bena.


Hilsen Kristin og Erik
 

 

Januar 2008

Godt nytt år, gode venner!

Vi kom tilbake til nyttårsfeiring i Okhaldhunga. Litt av julegeita hadde de
spart til oss!

 Da jeg åpnet døren til sosialkontoret møtte det meg et fjell av pakker,
fylt med hjemmestrikkede luer, tepper og jakker. Tidligere har jeg sendt
masse luer ut til kommunene der vi arbeider. Barna får lue samtidig med
vaksine. Jeg fikk et brev fra en av kommunene. Det tilhører egentlig alle
dere som har strikket.

En takk fra barn her og en takk fra oss for den varme og støtte dere har
gitt oss i året som gikk.


"Til  Miss Christion Bill (det betyr Kristin Bøhler)

Det er en stor glede for oss å takke deg for ditt bidrag til våre nyfødte i
vår landsby. Du har virkelig hjulpet dem å holde seg varme ved å ha
produsert så verdifulle gaver. Vi er så takknemlige for din sosiale
tjeneste.

Hilsen

Phul Babu Gupta

Leder av kommunens helsekommite"


Vi vet at det var mange som ga en julegave til helsearbeid i Okhaldhunga i
år. Til sammen har vi fått 178 000 til arbeidet her, bare i desember! Takk
fra alle her og takk for samarbeidet vi får ha med dere!


"Vi er et folk på vandring"...

.. synger vi i kirken i Norge. Ja, det merker vi. Vi "vandrer" mellom
Sandvika Storsenter og sosialkontoret på sykehuset i Okhaldhunga. Det er
nesten mer enn det er plass til i en stakkars sjel. Rett før jul forvillet
jeg meg inn i et liv mellom Storsenterets glassvegger, som virket temmelig
uvirkelig. Et liv som fløt over av et grenseløst marked med krefter som fikk
oss alle til å løpe etter nye mulige ting å ha. Dere vet mer enn meg om det
livet.
 


Etter jul fant jeg meg selv igjen her på sosialkontoret, uten glassvegger og
musikk, men i et virkelig liv der det finnes grenser. Mange grenser. Kolpana
Biswa Karma, bare navnet gir livet hennes grenser. Det viser at hun er
kasteløs. Hun kom for å få hjelp til å betale sine 22 kroner. Hun fødte for
litt siden tvillinger hos oss, som greier seg! Men hennes sikkerhet består i
en liten jordlapp der hun kan så 1 kg mais. Det gir familien hennes mat i en
måned. I tillegg har de 5000 kroner i lån, som hun må betale 5 % rente av, i
måneden.  Dette er de livsvilkår vi "vandrer" i mellom.  Det er mye for en
sjel.

 
Men tanken slår meg at Gud bærer alle livs vilkår i sin tanke, og hvordan må
det se ut for ham? Jeg vet ikke lenger hvem som har den største utfordringen
i livet, fru Biswa Karma eller oss på Storsentrene?


Jul i Okhaldhunga

Da vi kom tilbake kunne de med store smil fortelle oss om julefeiringen.
Julen ble feiret i 14 dager med julesangs-vandring til alle kristne hjem,
mange dagers vandring! Det var stor glede i kirken her, for tjuetre
mennesker ble døpt før jul. Juledag var de samlet i kirken hele dagen,
gudstjeneste, festmåltid med to geiter som ga et måltid for 250 gjester og
deretter var det dans og opptreden fra de forskjellige landsbyene.


Samfunnsbilen i Sobru

Vi har jo fortalt dere at vi har fått vei hit til sykehuset i år, brukbar i
alle fall i tørketiden. Landsbyen vi bor i heter Sobru, og her er det mange
driftige folk. Så nå har de kjøpt seg bil! Førti - 40 - av familiene gikk
sammen om å kjøpe en brukt Landrover for 50.000 kroner. Det ble 1.250 kroner
på hver familie, ikke mer enn at de kunne greie det. Så dette er for tiden
landsbyens stolthet! Her er ikke så mye penger, men vilje til å finne
løsninger. Bilbruken styres av en komité hvor han som driver sjappa tvers
over stien for sykehuset er sekretær.


Gamle argumenter mot privatbilismen blekner i møte med en virkelig
"samfunnsbil". Er det noen i Norge som vil lære om hvordan man deler en bil
på 40, eller 10, eller 3 familier, så setter vi dere gjerne i kontakt med
våre naboer.

Her er noen av eierne samlet rundt nyanskaffelsen.


Mer Kala Azar

Kanskje noen av dere husker fra agust-nummeret av OT at vi for første gang i
Okhldhunga hadde diagnostisert en pasient med parasitt-sykdommen Kala Azar?
Den jenta ble bra, og reiste hjem. Men det interessante er at vi siden da
har hatt en del slike tilfeller, ca ett i måneden. Alle har de kronisk
feber, stor lever og milt, og svært lavt antall blodceller. Akkurat nå har
vi to slike pasienter innlagt. Og nå viser det seg at de alle kommer fra
samme område, et sted nede ved den store elven som danner distriktets
sørgrense. Neste skritt er at vi nå vil sende ut et team fra sykehuset til
det området, for å finne ut om det ikke er flere slike pasienter der som
trenger behandling. Jakten på sykdommer kan være spennende!


Sunil Rai er fem år, og må få daglige sprøyter mot kala Azar i en måned. Det
er han så sint for at vi ikke greide å få ham til smile på bildet, selv om
han fikk de kuleste gule solbrillene vi hadde på lager.

 

Til middag

Vi har blitt bedt på middag hos våre gode naboer søstrene Karki i kveld
igjen. Trettifem år gamle lillesøster Neeru er sjefen. Hun er hjelpepleier,
og har nettopp fullført ett års spesialutdannelse i landsbyhelsearbeid.
Beskjeden om at hun sto til eksamen ble feiret med sjokolade til alle i
kirken i dag! Tross sin unge alder har hun rukket å få søtten års erfaring
fra arbeid i Okhaldhungas utkantstrøk. Hun leder en stab på tjue
medarbeidere i sykehusets landsbyarbeid. Uten henne er det usikkert om det
viktige arbeidet kunne gått videre, med alle problemene vi har møtt fra både
myndigheter og maoister de siste årene. Ikke har det gjort saken lettere for
henne at folk her ofte har liten respekt for en kvinnelig leder. Men Neeru
har de fått respekt for, hun har vist seg både dyktig og modig. Og når begge
søstrene er gode støttespillere i kirken her, så skjønner dere at dette er
folk vi setter pris på. God mat lager de også.

 
Neeru i ferd med å servere mat til oss, på gulvet ved siden av ovnen.

Planleggingsmøte for landsbyhelsearbeidet.

Storesøster Eka til venstre av jentene.


Hilsen Kristin og Erik


 
Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer:
3000.14.74207 Merk Prosjektnr:114.98.847 "Helsearbeid i Nepal".
 

Les Okhaldhunga Times 2007

Les Okhaldhunga Times 2006

Les Okhaldhunga Times 2005

Les Okhaldhunga Times 2004