En nigeriansk energibombe på misjonsmaraton i Nepal

Det er nå snart fem år siden han reiste fra familie og venner i Nigeria og det er fortsatt uvisst når menigheten i Nigeria har skaffet penger til hjemreisen. Men slikt har ikke Chijioke Akuneziri tid til å tenke på. Med et brennende hjerte for barna i Nepal, enten de er gatebarn eller fotballtalenter, er det nok å ta seg til.
- Hver dag er en kamp mot klokken for å rekke over alle prosjektene jeg har i byen, sier han.

Sport som levebrød
Chijioke visste ikke hva som ventet ham i Kathmandu, men Nigeria var på denne tiden OL mestere i fotball og på en av de første dagene ble han stoppet og spurt om han kunne spille.
- Det var akkurat den typen arbeid jeg var ute etter. Sport er noe jeg kan og det er en plattform for meg å nå dem på.
Hver morgen fra 6.00 til 8.00 er det fotballtrening. Aldri på den samme banen eller med de samme ungdommene to dager på rad.
- Fem av spillerne jeg har trent om morgenen spiller nå i førstedivisjonen, forteller Chijioke tydelig stolt. Det er ingen foreldre her som ser noe fremtid i fotball, og det er vanskelig å få ungdommen til å satse, selv om de er svært talentfulle.
Som 18-åring ble Chijioke selv frarådet å fortsette med profesjonell fotball på grunn av et hjerteproblem. Dermed startet han å trene forskjellige ungdomslag og skolelag, før han tok del i evangelisering i Nigeria og ulike afrikanske naboland.
- Myndighetene bryr seg ikke om sport og fotball i Nepal, og det er ingen av høykastene som interesserer seg. Det er dermed lite penger i idrett her. Ingen har heller noen gang lykkes internasjonalt og det er få som tror det er mulig å ha sport som levebrød. Det viktigste er at foreldrene begynner å støtte barna i det de tror på. Uansett om de vil bli lege, forsker eller fotballspiller.

Jul for gatebarn
Gateguttene i Kathmandu lever en tøff hverdag og julearrangementet til Chijioke ble en kjærkommen pause. Lek, sang, mat og gaveutdeling fikk tankene bort fra søppelhenting og vinterkulden.
- Det de trenger aller mest er noen som viser de bryr seg.
Dersom et ektepar med barn skiller seg og mannen velger å gifte seg på ny, blir som oftest barna akseptert i den nye familien. Men dersom kvinnen velger å gifte seg på ny er det helt uaktuelt for den nye mannen å ha en annen manns barn i sin familie. Slik er situasjonen for flere hundre barn i Kathmandu. Jentene blir som oftest ”adoptert” av andre familier hvor de må jobbe i huset, mens guttene havner i gjenger på gata.

Husfellesskap
- Målet for alt arbeidet som blir gjort er å dele troen på Jesus. Vi spør dem ikke om å komme til kirken, men vi bringer budskapet hvor de er. På fotballbanen, på gata og i hjemmene. ”Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre”, står det i 2. Tim. Vi starter husgrupper og lærer dem opp slik at de kan fortsette undervisningen på egenhånd. Når gruppene blir for store, deler de seg og nye slektninger og venner blir invitert.

En hjelpende hånd
- Ja, familien klager mye fordi jeg har vært så lenge borte. Men hva kan jeg gjøre? Jeg er en misjonær. Gud vil ha meg her, det er alt jeg kan si. Men hadde noen sagt til meg da jeg fikk kallet at jeg skulle være borte i fem år hadde jeg aldri reist. Så godt kjenner jeg meg selv. Men nå som jeg er her vet jeg at det var meningen. Min visjon er å gi en hjelpende hånd til de underpriviligerte blant oss. Foreldreløse, gatebarn, analfabeter, de fattig og de gamle. Jeg vil jobbe for å gi dem utdannelse, mat, klær og et sted å bo. Jeg har også et håp om å kunne gi dem en smak av den guddommelige kjærligheten som verden ikke har klart å gi dem.