Dagbok 2008

 

Ny utgave av Okhaldhunga Times!

Nyhetsbrev fra Sissel Marie

 

21.06.08

Nå er det skikkelig varmt her i byen, så vi tok oss en tur for å bade. Det er flere bassenger rundt om, men skal man bade i naturlige omgivelser uten å pådra seg alle sykdommer som byens avløp medbringer bør man kjøre et stykke unna. Turen gikk til Dolalghat som er en landsby bygget opp rundt elven og kjent for fersk fisk. Det at fisken er så liten at den knapt duger til akvarium forblir ofte et ukjent faktum.

Sunu var veldig gira på å bade, mens jeg for min del var mest opptatt av å teste nyinvesteringen. Vår første tur på en Royal Enfield 350ccm. Bare se hvor tøff den er (både sykkel og sjåfør forsåvidt):

15.06.08

Sara, søstera til Sunu, har fått seg type. Det hele begynte da han stakk innom en liten koselig restaurant med navn Hungry Man, hvor han møtte en nydelig jente som jobbet der. Han er italiener, men bor for tiden i India. Han vokste opp som katolikk til han var ca. 10 år. Da konverterte familien til Buddhisme og senere har han vært munk i tre år. Nå var han i området for å avslutte sin tid som munk. Vi inviterte dem hjem på middag, hvor mor disket i gang med kjøttkaker i brun saus.

Det ble mye snakk om religion, kultur og språk den kvelden og i dagene som fulgte. Det er interessant å høre om forskjeller og likheter og se hvordan man blir preget av hva man tror, hvor man er oppvokst og hvilken folkegruppe man hører til eller identifiserer seg med.

14.06.08

Ikke noe spesielt i dag egentlig, men det begynner å bli en stund siden jeg har skrevet noe, så jeg tenkte det var på tide. Lørdager er vi som regel i Vineyard kirken, og her er vi i gang med kirkekaffe.

Sunu, Alice og mor står og prater etter Gudstjenesten. Mor skal snart reise, så neste gang hun besøker denne kirken blir nok når Sunu og meg gifter oss.

04.06.08

Nå har vi begynt å komme i stand i det nye huset. Inne er det meste ferdig med unntak av at vi ikke har så mye møbler enda, men det får komme litt etter hvert. Ute var mor straks i gang med å lugge bed, rive opp gress og plante nytt. Nå har vi både appelsin og pæretre i hagen, i tillegg til en haug med blomster som jeg ikke kan navnet på.

25.05.08

Tilbake i Nepal og etter å ha kvilt ut litt i helgen, var det rett på pakking og flytting. Etter å ha trykket det meste ned i ryggsekker og bokser, bestilte jeg en lastebil for å frakte alt opp til det nye huset. Veien inn hit er veldig smal, så det ente med at vi måtte bære alt ut til veien for å lesse det på. Det meste kom med på lasset, men det som ble glemt ble etterfraktet på scooter. Deriblant et salongbord som var en liten utfordring å få med seg, men man skal ikke undervurdere lasteevnen på en scooter, og det gikk greit.

Til dere som er litt kjent her i byen har jeg laget et kart så det skal være greit å finne oss:

 

21.05.08

I morgen går turen tilbake til Nepal. Derfor måtte vi ha en skikkelig norsk middag i dag. Til nå har det gått i kebab o.l. som nok blir den nye nasjonalretten på sikt, men for en vestlending er det fortsatt komla som teller.

Tusen takk for maten Marianne og Richard. Det var helt fantastisk!

17.05.08

17. mai blir feiret også i Kathmandu. Det kan knapt kalles verken tog eller trikk, men en liten gjeng med nordmenn og kvinner som går på rekke i samme retning og veiver med flagg akkompagnert av en slags korpsmusikk var det. Og før avgang holdt ambassadøren en liten tale.

Det neste bildet ligner kanskje mer på en månelanding, og er riktignok tatt kvelden før, men viser at jeg også holdt flagget.

På kvelden satte jeg meg på flyet og vente både nesen og resten av kroppen "hjemover" i retning fedrelandet. Setter hjemover i hermetegn, siden jeg bare skulle til Oslo, hvor jeg ikke føler meg helt hjemme. Det hjalp å treffe en annen Jørpelending der, Richard Alme, som jeg skal bo hos de neste dagene, mens jeg er på utreiseforberedende kurs for arkivarer i UD.

16.05.08

Vi var invitert til hageselskap hos familien Gullbrå. Det sto rømmegrøt på menyen, og det er ikke akkurat hverdagskost her i landet. Det er herlig å sitte ute på kveldene nå for tiden. Det blomstrer rundt oss og det er sånn passe varmt.

Fikk et bra bilde av "vakthunden" i huset, som jeg bare må ta med:

02.05.08

Da er bestemmelsen tatt. Vi har betalt depositum på huset og overtar forhåpentligvis i begynnelsen på juni. Leieavtalen jeg har nå går ut i slutten av juni, så det ser ut til å klaffe bra. Greit å ha litt overlapping, selv om det ikke er noe særlig møbler som skal flyttes.

28.04.08

Var en tur på ambassaden for å ordne med litt papirer osv. i forbindelse med ansettelsen. Etterpå var vi en tur til Baisepati. Sunu og meg har begynt å se på hus her og har funnet et som vi begge liker, i en prisklasse vi tror vi kan klare. Det passet i grunnen veldig greit at far er her akkurat nå, slik at vi får en uttalelse fra alle foreldrene før vi tar den endelige avgjørelsen, og de virker positive. Det er et ganske stort hus til Nepal å være, men ikke overdrevet. Som nepalihus flest, har det noen interessante fargevalg på noen av romma. Det verste er nok kjøkken, som har et fargespekter som overgår Jotun paletten. Grønne vegger, rutet oransje og hvite fliser, lilla innredning, ja, kort sagt gjennomført stygt. Men med godt mot og billig arbeidskraft skal det nok bli en endring.

27.04.08

Far kom til Nepal for 3. gang i år, eller fjerde dersom man teller med Thailand turen fra Nepal. Denne gangen bare på ferie, men det ender nok opp med en del frivillig arbeid også.

25.04.08

Vanligvis er den norske bibelgruppen på søndager, men i dag er det fredag og vi har hatt en samling. Passet i grunnen veldig greit, da jeg ikke hadde så mye annet på tapetet og det ble en trivelig kveld med nye inputs.

23.04.08

Dagen begynte med et intervju på Den Norske Ambassaden. Etterpå skulle jeg gå frem til fredag i undring om hvordan fremtiden for meg i Nepal vil bli. Spenningen slapp bare noen timer etterpå da jeg fikk en gledelig telefon fra ambassaden. Jeg fikk jobben!

22.04.08

Nils Magnar Sture og Olav Elgvin ankom Kathmandu i dag. Jeg var en tur på flyplassen for å ta vel imot dem. På vei hjem ble vi omdirigert fra hovedveien, inn i en trafikkork som skulle vise seg å vare en stund. Før vi var fremme ved Norwegian House, var mørket i ferd med å senke seg, og trette etter en lang reis var det bare for dem å legge seg etter en kjapp tur ut for å spise.

Les ekstrautgave om valg i Okhaldhunga Times

12-15.04.08

Siden gårsdagen ble såpass mye kjøring, valgte vi en rolig start på dagen. Ikke før klokka elleve rullet vi ut porten, klare for et nytt forsøk. Ruten var lagt om til å gå på asfalterte veier mesteparten og med en overnatting på Terai, lavlandet. Vi kjørte over Daman, ca. 2500 moh. ned til Hetauda. Videre var planen å komme så langt som mulig på flaten for å ta fatt på stigning og dårlige veier dagen etter, men den gang ei. Hadde dette funnet sted for 1000 år siden, hadde jeg nok klandret Tor. Det var som at himmelen åpnet seg, men i stedet for en due, kom vannsengen, vaskebøtter og hele vannreservoaret.  Ikke engang Pink Floyd kan skilte med et tilsvarende lysshow, og for å gjøre det hele komplett kom det noen kraftige vindråser. Vi svingte kjapt inn under nærmeste halvtak, hvor vi ble stående og beundre naturkreftene mens veien vi hadde kjørt på gikk fra å være hovedvei til å bli en topp nivå rafting elv.

Etter å ha stått der en tid og litt, sluttet det omsider å regne, og pga. den slående heten var veiene tørre nesten like fort som de ble våte. Uheldigvis skulle vi kjøre i samme retning som regnværet tok, så vi kjørte inn i regnet igjen flere gangen, men når vi stoppet litt sluttet det igjen. Vi måtte snart innse at vi ikke kunne nå like langt som vi hadde håpet før mørket senket seg, ettersom regnskuren hadde forsinket oss en del.

Perfekt timing! Når solen senket seg var vi like ved landsbyen hvor faren til Sunu er oppvokst, og hvor onkel fortsatt bor. Der fikk vi husrom og daalbath var selvfølgelig inkludert. Terai er varmt og med mye mygg. Vi brukte vifte hele natten for å holde dem unna, men også der var det "vekselstrøm" så den gikk flere ganger og armene mine var fulle av stikk morgenen etter.

Det var helt naturlig for dem å vekke oss opp i femtiden. Selv hadde de nok allerede vært oppe en stund da, men for oss var det midt på natten. Likevel var det greit å få en tidlig start på dagen siden vi hadde mange mil og spennende utfordringer i vente.

Vi var fortsatt ikke sikre på om det var mulig å nå Okhaldhunga med motorsykkel. Vi hadde hørt at det var en elv vi måtte krysse, sannsynligvis med å lesse motorsyklene på en flåte som kunne ta oss over, men vi la merke til en ting. Det var ikke bare natur, landskap og folkeslag som endret seg med at kilometer ble tilbakelagt, men også pessimismen rundt mulighet for å nå målet. I Kathmandu var første reaksjonen når vi sa hvor vi skulle: "åhh, hå, hå, hå, hå....", over Daman: "ååååhåå, håå...", på Terai: "åhåååå..." i Katahari: "åh..." og videre ble folk mer og mer positive. De gav estimerte tider for når vi ville nå fram og hvor mange kilometer vi hadde igjen. Elven vi hadde fryktet ble heller ikke noe problem. Det var bygget en hengebro i bambus som var bred nok til å ta motorsyklene over.

Fra nå av var det slutt på asfalten, men heldigvis ikke så langt igjen. Det tar tid på slike veier, med en gjennomsnittsfart på 15-20 km/t, men vi hadde fortsatt lenge igjen før solnedgang, ettersom det til nå hadde vært mye bedre veier enn vi hadde reknet med.

 

Vi nådde sykehuset ved fem tiden, vi ble innkvartert på gjestehuset og hadde kveldskos i Bøhlers residens.

Dagen etter var det morgenbønn på sykehuskontoret. Etterpå fikk vi omvisning og Sunu fikk høre hvordan sosialkontoret fungerer og om arbeidet de gjør der. Det ligger innenfor hva hun studerer nå.

Så snart omvisningen var over, sadlet vi sykkelen og tok fatt på hjemveien. Erlend skal være igjen en måneds tid og samle informasjon for å lage bok. I tillegg skal han ta bilder for Agenda 3:16.

Turen tilbake var nokså lik turen opp, bare motsatt og på kortere tid. Siden vi startet litt utpå dagen overnattet vi igjen hos familien til Sunu. Dagen etter tok vi snarveien fra Hetauda til Kathmandu, som sparte oss for en god times kjøring. Det er en ny vei som fortsatt ikke er asfaltert, men som kommer til å bli meget bra når så er gjort. Det vil da bli en alternativ ferdselsåre til India.

11.04.08

Sekken var pakket dagen før og noe av bagasjen var allerede bundet til sykkelen. Så snart solen var oppe var vi klare til å dra. Reiseruten var nedskrevet og målet var å nå Okhaldhunga før det ble mørkt. På kartet hadde vi sett oss ut en vei fra Dhulikel til Sindhulimadi som skulle spare oss for en mengde kilometer. Problemet var bare at i motsetning til nepalere flest, hadde kartprodusenten vært forut for sin tid, og tegnet inn en vei som verken er eller noen gang har vært, men som en gang skal komme. På tross av mange advarsler valgte vi heller å stole på kartet, da det alltid har hatt rett før. Av erfaring vet jeg også at det de sier er umulig, vanligvis lar seg gjøre. Denne gangen viste det seg imidlertid at de skulle få rett. Etter en del timers kjøring, kom vi bokstavligtalt til veis ende.

Vi måtte ta et valg om å la noen bære syklene noen timer i tillegg til å krysse en elv for å forhåpentligvis nå byen på andre siden, eller å kjøre hele veien rundt, som nå var blitt ca. 11 mil lengre.

Avgjørelsen ble å returnere, men alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur ;-)

10.04.08

Sissel Marie skriver:

Ja, nå er det lenge siden dagboka har fått en oppdatering og mye har skjedd. Jeg har komt godt i gang med jobben og det er både kjekt og utfordrende. Jeg Jobber med en dame som underviser i nepali ABC, en som lærer dem opp med gode trøsymaskiner, og en som vasker og koker te. En av de første dagene sydde vi et handlenett i lappeteknikk. Dette skal vi gjøre mer av, men mens vi venter på bomullstoff, strikker vi.

Den dagen vi skulle begynne med strikking, kokte det rundt meg, 16 damer + barn. Ingen engelsk, så her går det mye på fingerspråk. Mye missforståelse og oppreking, men alt går med godt humør. Jeg har og vært hjemme hos ei av damene i 25 års dag, veldig kjekt å få oppleve. Jarle har skrudd og “mekka” på noen avdanka datamaskiner fra Norge, som nå gjør bruken her.

Han har starta med data klasse, så den dagen han starta var han populær. Målet er å lære dem å lese, handverk og enkel bruk av datamaskin, sånn at de kanskje kan komme ut i arbeid eller å gå videre på skole. På søndager er det bibelstudie for de som vil. Var der på søndag, vi var tre kristne og tre ikke kristne som kom. Veldig fin opplevelse med bønnemøte der ei av damene sa hun ville be for meg. De tre ikke kristne kom for fellesskapet og for å bli bedt for om forskjellige ting. Møter så mange flotte mennesker.

Ellers er det nepaligudstjeneste på lørdager, forstår ikke så mye, men veldig fint å være der og oppleve tilbedelse og lovsang. Vil jeg ha litt internasjonalt, kan jeg gå i Patan kirken på søndager. Og hver tirsdagsmorgen kl.07.00 er det bønnemøte hos noen am. misjonærer.

I dag er det valg og alt er stengt, så i dag kan vi bare bruke buss nr.11 til å komme oss fram. Fordelen med den er at den går når vi vil, ja, så får vi trim i tillegg.

Erlend Berge er komt og i morgen tidlig er det meningen at han og Jarle skal kjøre motorsykler til Okhaldunga sjukehus. Erlend skal være der i 2-3 uker og lage bok. Jarle kommer tilbake over helgen.

 

03.04.08

Noen kommer og noen går.

Først var det å vinke Karin og Svein forvell etter ca. 7 mnd. frivillig arbeid i Nepal. Dem selv, sjøfør og rundt 100 kg. bagasje ble stuet inn i en liten Maruti, før de satte kursen mot flyplassen og videre hjem til fedrelandet hvor slekt og venner venter.

Noen timer etter kom Erlend Berge sigende inn porten. Han skal være her noen dager før han fortsetter videre til Okhaldhunga for å skrive bok. Denne gangen en barnebok med litt mer tekst enn i Moments from Nepal.

 

17.03.08

Sissel Marie skriver:

Det startet i går, med omvisning på "arbeidsplassen min" der jeg møtte noen av damene jeg skal arbeide sammen med. Vet ikke helt hva jeg har begitt meg ut på, men vet at det er en som har kontrollen. Jeg begynner der fra tirsdag 25.

Etter en god lunsj satte mora, søstera og en onkel til Sunu, samt Jarle, Sveinung og meg oss på en lokalbuss i retning Tibet. Vi skulle besøke bestemor, onkler og tanter som bor 4 mil fra grensa. Bussturen tok 3 timer og etterpå var det ca. 20 min. å gå før vi nådde målet. Selv om det ikke er så lange reisen, følte jeg meg langt ute i bushen, uten strøm og veldig langt til utedo. Men for en gjestfrihet, både av folk og fe. Vi ble geleida inn i fjøset der det var mange geiter og kje. Videre bar det opp en hønsestige til andre etasjen, hvor vi ble servert daalbath og hadde husfellesskap. Det var fantastisk å være med på, sang og bønnemøte. Vi skjønte ikke så mye av det som ble sagt, men kjente fellesskapet.

Så hard seng har jeg ikke hatt før tror jeg. Trodde jeg hadde innebygde puter, men hadde blåflekker på hoftebeina etter den natta. Vi gikk og la oss til lyden av geitebreking og biller som grafsa i treverket. Sveinung og meg låg på ei sponplate med stoppeteppe over. Jarle låg i ei seng for seg sjøl, mens mor, datter og et søskenbarn av Sunu låg på golvet.

este dag var det og daalbath på menyen, og før vi gikk ned til bussen var det bønnemøte på gårdstunet.

15.03.08

Sissel Marie skriver:

Ja da er Sveinung og meg tilbake i Nepal igjen, og denne dagen blei litt spesiell og ikke akkurat hverdagskost. Etter frokost gikk vi på Gudstjeneste der det taltes over Guds omsorg og at han har kontroll. Sunu og Jarle blei presentert i Gudstjenesten med at di skulle forlove seg den dagen. Etter Gudstjenesten blei Sunu og åtte andre døpt. Det har blitt utsatt flere ganger både pga. vannmangel og oppvarmingsmuligheter, men da passet det fint for oss at det var i dag slik at vi også fikk oppleve det.

Etter dåpen gikk jeg hjem for å prøve å sette opp ei kransekake som jeg hadde bakt før vi dro. Flyturen hadde satt sitt preg på ringene, så mesteparten var i småbiter men jeg klarte å sette sammen en liten.

Klokka 16:00 var det hjem til Sunu. Der møtte vi først onkelen hennes som er buddhistprest og som hadde et helt ritual i tråd med Lama kultur og tradisjon, men som vi forstod heller lite av. Etterpå var det opp på takterrassen og etter en ny runde med ritualer kunne vi omsider sette oss. 57 gjester var invitert, men det taltes 125. Likevel var det nok mat, momo og daalbath, til oss alle.

Noel, pastoren i kirken, tok seg av selve forlovelses delen, med forbønn og ringpåsettelse. Før det fant sted måtte begge foreldrepara svare om det var greit at de inngikk forlovelse, og de selv måtte svare på hvorfor de ville forlove seg.

Gjestene kom med presanger. Det var konvolutter med penger og blomster. Det ble gitt en konvolutt til hver, som skulle inneholde oddetall f.eks. 101 Rupee som virket å være "minstetakst".

Det er nesten uvirkelig å ha fått oppleve, men utrolig spennende.

14.03.08

Mor og far ankom Kathmandu i syvtiden i kveld. Reisen hadde gått fint og flyet landet en halv time før planlagt. Far skal bare være her ut påskeferien, men mor skal som nevnt være her i ca. 3 måneder og gjøre frivillig arbeid blant kvinner uten utdannelse. Les mer i nyhetsbrev fra Chijioke (engelsk).

07.03.08

Var på sykehus besøk til nepalilæreren min, som nettopp har fått en liten gutt. Hun og mannen, Brian fra Kolkata i India, lever av tro og har ikke faste inntekter. Jeg vet at en fødsel på sykehus med keisersnitt som i dette tilfelle, kommer på over 20.000 NPs (ca. 2000 kr). Det var derfor en glede å kunne overrekke halve denne summer fra ProsjektNepal (altså fra dere som er med å gir). I tillegg fikk den to dager gamle gutten seg lue, genser og bukse.

Av større prosjekter støtter vi fortsatt sykehuset i Okhaldhunga, Vineyard kirke og barnehjem, skolepenger til fattige, Eyecamp og doctorcamper i områder uten sykehus, bibler og sangbøker, for å nevne noe. Prosjektene er mange og i ulik størrelsesorden. Dersom du ønsker at din gave skal gå til et bestemt prosjekt, så skriv det i meldingsfeltet på giro og sett pengene på konto nummer: 3205.21.00894. Tusen takk til alle som støtter enten økonomisk eller i bønn. Gud velsigne deg!

01.03.08

Vi fikk ikke bare PCer med de som var på besøk, men også en hel haug med klær og sko fra Motehuset Byberg, og noe av det ble delt ut i dag. Dessverre hadde jeg glemt kamera, så jeg har ingen bilder å vise til, men kan videreformidle smil, glede og takknemlighet fra både barn og foreldre.

28.02.08

Siden kameratene mine reiste, har det gått i språklæring og PC arbeid. Sistnevnte blir stadig forstyrret av strømkutt, men jeg er nå godt i gang med å sette opp PCene vi fikk fra Relacom og noen andre givere (igjen mange takk). Alle kom med norsk Windows, så de måtte formateres og settes opp fra grunn av. Et lite problem var at en del av dem verken har Cd-rom eller diskettstasjon, så jeg har måttet finne måter å starte maskinene fra en nettverksstasjon, for så å installere et operativsystem. 2 av PCene skal til Elim Kids Academy hvor Svein jobber. En eller to til Folk Nepal, hvor Karin jobber. Resten går til å bygge opp et datarom der hvor mor skal jobbe når hun kommer. Foruten å lære kvinner håndarbeid, er det også opplæring i å lese og skrive. De fleste har aldri hatt anledning til å gå på skole, men her får de undervisning fra grunn av. Nå ønsker de også å utvide med enkel PC bruk og der komme jeg inn i bildet med utstyret vi har fått fra Norge og kompetanse. Jeg redder ikke liv, slik som leger og sykepleiere som kommer ut her gjør, men jeg håper i det minste å kunne gjøre livet lettere for noen, og det er helt klart de har et bedre utgangspunkt for tjene til å forsørge seg selv og familie, dersom de har en slags utdannelse.

22..02.08

En tur opp til Tibetgrensa for å trø over streken og hoppe i stikk. Jeg spurte hva som var mest ekstremt av strikkhopp eller pendel. Daniel tok begge deler, men jeg syntes ikke jeg kunne ta meg råd til det, så da svaret var pendel, var jeg dum nok til å velge det. Det foregår med en klatretau som er knyttet på noen vaiere som henger et stykke fremfor broa. Først får man et fritt fall som tilsvarer det på strikkhoppet, men i stedet for å sprette opp igjen, får man en veldig fart fremover i det tauet stammes.

Jeg er den grå prikken til høyre for midten.

20.02.08

I Nepal er det mangel på bensin, diesel, parafin, strøm og vann, men det mangler ikke på gjestfriheten.

Igjen tok vi motorsyklene fatt og la i vei mot Langtang, et av de mange fjellområdene. Vi startet litt utpå dagen, da vi hadde ulike æren før vi dro, så som å få tak i bensin fra svartmarked osv. Første del av turen gikk ganske radig, med unntak av en del pauser for å ta bilder eller annet fornødende.

 

Fra Trisuli og hele veien opp til Dunche ble veien stadig verre. Noen steder var det knapt vei igjen pga. jordskred eller kanskje landeveisrøvere?

Da vi omsider kom fram viste det seg at hotellet hvor vi hadde tenkt å overnatte, lå innenfor nasjonalparken (fjellområdet) og at vi måtte betale trekkingavgift for å slippe inn. I tillegg måtte vi vise pass, noe bare en av oss hadde, siden man må gi passet i pant for å få leie motorsykkel. For å gjøre historien mer spennende kan jeg legge til at bommen inn til dette området ikke var bemannet siden vi kom så seint, og at vi akkurat hadde lurt syklene under og var klare til å fortsette innover da vi ble stoppet av en militær som kom springende. De hadde hatt oss i sikte og har tillatelse til å fyre av dersom noen tar seg inn på denne måten. Ingen ble skutt, men pga. overnevnte problem med avgift og pass, valgte vi å legge oss til i grøftekanten utenfor parken. Her kom speiderkunnskapen til Daniel(ene) oss til hjelp. I løpet av kort tid var brensel samlet, bålet tent og en slags seng av blader ferdig oppredd. Å sove under åpen stjerneklar himmel, med månen som nattlampe er slettes ikke verst. Hjelmen fungerer både til å holde varmen, hodepute og visiret kan lukkes for å dempe månebelysning og snorkelyder.

Dessverre var vi ikke godt nok kledd for å sove i høyden og når bålet døde ut var ikke guttekos tilstrekkelig for å holde varmen. Vi gikk en lang og kald natt i møte, trodde vi, men i de stille nattetimer hørtes en mumlende dur som ble sterkere og sterkere. Noe kom nærmere så vi latet som vi såv. Mumlingen stoppet og en kar prøvde å vekke oss. Det var en buddhist, på vei hjem fra bønneskift  mitt på natta. Han bodde noen kilometer unna og vi var velkomne til å tilbringe natten hos ham. Han ville også forberede mat til oss, og som sagt så gjort. Etter en omrokering for å få hele familien over i nabohuset slik at vi kunne få rom og senger for oss selv, satt vi med hver vår tallerk med daalbath (nepalsk nasjonalrett) i hendene.

Nattmat

og hjerterom.

Det er fascinerende å se hvor gjestfrie det går an å være. Jeg skulle sett en i Norge som flyttet familien over i nabohuset for at noen tyskere eller andre turister han fant ute klokka 2-3 om natta skulle få et sted å sove.

18.02.08

Jungelsafari på elefantrygg og kanotur blant krokodiller er stikkord som dekker hovedopplevelsene denne dagen. I tillegg en nokså lang tur hjem til Kathmandu. Planen var egentlig å kjøre til Butwal og ta turen opp til Pokhara før vi kjørte tilbake, men på vei dit ble vi informert om streik og demonstrasjoner i Butwal, så vi snudde og la turen om Mugling. i stedet. Planen var fortsatt å nå Pokhara, men det skulle vise seg å bli en umulig oppgave å få tak i bensin. For å sjekke at det virkelig var tomt gav vi en latterlig høy pris, slik at folk begynte å løpe rundt på leting etter noen som hadde bensin stående. Totalt klarte de å skrape sammen 6 liter, men fordelt på 4 sykler ble det i minste laget for å legge inn 20 mil ekstra for å se Pokhara, så vi valgte å kjøre direkte tilbake til Kathmandu.

Se bilder fra hele turen her (17-24)

17.02.08

I motsetning til enkelte grupper som har gått på skole og lært at når de kommer til et uland kommer de til å få kultursjokk, var gjengen som kom i går oppe og "fit for fight" allerede morgenen etter. Da bar det til Thamel for å leie motorsykler og derfra på nyoppgravde veier til Hetauda og videre til Chitwan.

Selv om det ikke er så langt i kilometer, litt over 10 mil, tar det lang tid pga. varierende veistandard. Når vi kom ned på tarai, lavlandet, var veiene bra, men det var mørkt og både folk og fe kan komme springende ut i veien. Det er til og med skilt som sier fare for neshorn, tiger osv.

Da vi endelig skulle vært framme, låg Daniel et stykke framfor, og før vi tok ham igjen var vi allerede så langt forbi at vi valgte å finne et hotell der i område og tilbringe natten, for så å kjøre tilbake dagen etter.

16.02.08

Fikk besøk av tre kamerater i dag, Daniel E, Daniel T og Roger. De skal være her en ukes tid og jeg skal ta dem rundt og vise dem litt av et spennende land. Man når jo ikke over alt på en uke, men det er utrolig hva det hjelper når vi kan kjøre motorsykkel rundt i stedet for buss og bil, så litt skal vi klare å få med oss.

Venting på flyplassen er jo baksiden med det å få besøk, og når det er loadshedding (strømrasjonering) i tillegg, slik at man ikke får sjekket mail med flightinfo og bommer på ankomst slik at man blir sittende i flere timer og vente, er det ekstra kjedelig. Heldigvis var vi to denne gangen så vi klarte å underholde oss imens, på en liten restaurant i nærheten.

Da de var ute av flyplassen, trykket vi alle seks, fem pluss sjåfør, inkl. bagasje, inn i en liten maruti taxi og satte kursen for Jawalakhel.

15.02.08

Litt reklame er det minste vi kan gi som takk til Relacom som har gitt oss en del bærbare PCer, som i Norge er utdatert, men som vil gjøre god nytte til PC opplæring i nepali skoler o.l.

 

14.02.08

Når man skal klemme nesten hele programmet for en tidagers tur inn på fire fem dager for at reiseledere skal få med seg mest mulig av det Nepal har å by på, blir det temmelig hektisk. En hurtigversjon av en bysightseeing samt innblikk i noe av hva Normisjon er involvert i ble komprimert ned til noen timer. Ellers gjelder det å både møte reiseagenter og se mest mulig før man reiser hjem for å anbefale turen for andre, men da som en 1-2 ukers tur.

13.02.08

Far, Sveinung Fjelde, har ankommet landet, og i dag var vi ute og skikket på hotell til fremtidige gruppeturer med SI-reiser til Nepal. Det mest tiltrekkende i mine øyne, var et gammelt Rana palass som er omgjort til hotell og ligger i gangavstand til det meste i bykjernen.

11.02.08

På lørdag ble Sunu stoppet av politiet for scooterkjøring uten sertifikat. Dagen etter (søndag), melte hun seg opp for å ta lappen og besto teoriprøven samme dag. I morges (mandag), i rundt fem tiden kjørte vi i retning sentrum av Kathmandu. Oppkjøring foregår på et område inne i byen, hvor man stiller med eget kjøretøy som man bringer selv både til og fra enten man består eller ei. Sunu hadde glemt ID kort som de måtte ha for å være sikre på at det var henne som kjørte. Dette på tross av passfoto på skjemaet som sensor kommer med fra registrering dagen før, hvor man må vise legitimasjon. Dersom man har et ID kort med seg, tror jeg hvem som helst kan ta selve oppkjøringen, da det er begrenset hvor vidt man ligner uansett på et gammelt bilde der man sitter med inntrykket tryne i en klam liten hjelm og mumler gjennom visiret. Heldigvis fikk vi tak i Keshav, faren til Sunu, som kom kjørende ned med passet hennes. En liten kjøretur gjennom fem kjegler senere var det hele over og hun kan fra og med i dag kjøre lovlig med motorsykkel.

Hver oppkjøring tar i underkant av 30 sekund, men tilsamen pågår det i flere timer hver dag. Det sier litt om både innbyggertall og strykprosent. Det må også nevnes at det er begrenset med veikontorer i landet.

08.02.08

Bihibaar (torsdag på nepali) bibelgruppen hadde samlingen på fredagen denne uken, for å kunne holde det gående hele natten siden lørdag er fridag (søndag er ikke). Det ble en innholdsrik natt, med lovsang og bønn til frisk fuglekvitter overtok for våre rustne røster.

06.02.08

Forlovelse er en stor greie i Nepal og er nesten like viktig som selve bryllupet. Mens vi hjemme prøver å overraske med en ring og de magiske ord, er det som regel både inngått avtaler og utgått invitasjoner her i Nepal. Det er ikke uvanlig med bortimot 100 gjester til en forlovelse. Vi har ikke satt eksakt dato enda, men vi har begynt forberedelsene. Mangler pyjamas buksen og en stor kniv til denne drakten, men eller er det ganske identisk med hvordan jeg vil se ut. Sunu har fått på seg sarien på et par minutt, noe som ofte tar over en time, og mangler også forskjellig til den. Bakgrunnen kan de av dere som kommer i Oktober få oppleve på nært hold om ønskelig.

 

05.02.08

Ny utgave av Okhaldhunga Times tilgjengelig her!

Mer om Okhaldhunga i reisebrev fra Karin og Svein:

Okhaldhunga

Det hadde mest vore flaut å kome tilbake til Strand etter 7 månader i Nepal utan å ha vore i Okhaldhunga. Nå laga det seg slik at Alice Holmen skulle dit og halda kurs for tilsette på sjukehuset og så inviterte ho oss med. Tidleg fredag morgon 25. januar var me på veg til flyplassen. To unge jenter frå Gå Ut Senteret – Berit og Andrea , som til vanleg er i Bangladesh var òg med i reisefølget. Klokka 13 letta endeleg Twin Otteren med kurs for Rumjatar Airport i Okhaldhunga District.

Klokka blei 15 før me var klar til å gå bilvegen i mange motbakkar og svingar saman med ein kjekk nepalesar som bærar og vegvisar. Me ”gamle” sa at dei unge og spreke måtte berre gå i sitt tempo, men det blei til at me gjekk i lag. Etter kvart blei det mørkt og då var det ikkje enkelt å stavra seg bratt nedover i hundrevis av trapper og ulendt terreng med skjelv i knea og verk i hofta. Karin var nok den som var mest glad då me endeleg nådde målet etter godt og vel 4 timar.

Me hadde fire interessante og flotte dagar blant gilde folk og i storslått natur. Me fekk bl a sjå koss pasientane og deira pårørande hadde det, vera med på gudsteneste, snakka med fattige bønder og besøka skulen. Kristin og Erik tok seg av oss på alle vis – både på dag- og kveldstid. Dei bur og arbeider blant berre nepalesarar og gjer ein fantastisk innsats for både legem og sjel.  Tenk - dei fleste som kjem til sjukehuset, har aldri høyrt evangeliet før og får møta det for første gong på sjukehuset.

Dessverre skjedde det ei tragisk ulukke mens me var der. Ein av dei tilsette ved sjukehuset hadde fri og var med venner for å fella eit stort tre. På eit eller anna vis fekk han treet over seg. Skadene var så store at Erik fekk helikopter til å koma og bringa han til Kathmandu. Det hadde berre skjedd ein gong før. Men skadene var så omfattande at han døydde etter 3 dagar på sjukehuset. Å – det var verkeleg trist.

Det er naturleg å sjå koss dei har det på skulane når me fartar rundt slik. Måndag fekk me beskjed at dei venta oss kl 14. Eg tenkte jo berre å ha ein prat med rektor, sjå meg litt rundt og prata med elevane. Dermed gjekk eg opp åleine. Men – der stod 200 elevar på rad og rekke, meir enn 30 av dei med blomar som eg skulle ha. Eg blei geleida på plass som ein konge og fekk kransar om halsen av ei fin jente i staseleg nepalidrakt. Det var lagt opp til opptrinn av elevane og ikkje minst talar: rektor, medlem av styret, lærar, elev, ”sjefen” i byen og æresgjesten. Rosina i pølsa kjem nå: Etter at heile forsamlinga hadde sunge Nepals nasonalsang, spurde rektor om Norge hadde tilsvarande og at kanskje eg kunne framføra den. Kan du tenka deg? Ja, vi elsker - som solo på sparket! Å du skrekk og gru. Eg vil tru det er sangen min dei hugsar best frå det besøket.

Karin og eg skulle heim 2 dagar før dei andre. Så etter 4 kjekke og innhaldsrike dagar starta me å gå til flyplassen kl 5 onsdag morgon i stummande mørke.  Veret var ikkje det beste, så me venta og venta, men forgjeves - det kom ingen fly den dagen. Dermed måtte me finna oss enkel overnatting der og leva på kjeks til neste dag.  Så her gjeld det om å ta det slik som det blir utan å mista mot og humør. Neste morgon var me på flyplassen igjen klokka halv 9 og så var det å venta og venta og håpa og håpa og frysa og frysa. Endeleg kl 15.30 var me i lufta på veg til Kathmandu. Det var herleg. På tross av at me fraus forferdeleg, så er me så glade og takknemlege for at me også har fått med oss Okhaldhunga og det som pregar det samfunnet, i ”bagasjen” heim til kjende og kjære.

 

21.01.08

Hva har skjedd siden sist?

Sunu skal ta lappen, så det har gått en del i øvelseskjøring. Kjøpte en scooter til henne for ca. en uke siden. Bajaj Saffire, 100ccm, 8280 km til ca. 2000 kr. Går ut fra at det blir litt skruing fremover, men det må man jo regne med når man kjøper brukt og billig.

Ellers har jeg åpnet en restaurant i lag med far til Sunu. Det var usikkert om jeg ville få visum for så lenge jeg skal være, så da er det å starte en business et godt alternativ, for å få business visum. Nå har det riktignok ordnet seg med student visum for meg, men kan være gøy å ha en liten business her likevel.

16.01.08

Dersom du ikke allerede har fått det med deg vil jeg opplyse om at det ligger en rykende fersk utgave av Okhaldhunga Times og venter på deg her!

 

15.01.08

Var bare så nydelig solnedgang at jeg måtte forsøke å få et bilde av den.

Etterpå lurte jeg på om kveldstund rød gir morgen sød eller blød, men den som har lever får se. Og er det sød som er riktig, venter jeg i alle fall ikke forgjeves.

13.01.08

Joyce Meyer var i byen. Har du ikke hørt om henne, kan jeg innrømme at det hadde ikke jeg heller før jeg ble invitert til en konferanse med henne som hovedtaler. Konferansen startet klokka ti og klokka et var hun på plass, etter litt forsinkelse i Mumbai. Slikt skjer visst selv om man kommer med eget fly.

På kvelden hadde hun et møte utendørs, med flere tusen tilstede.

11.01.08

Etter arbeidet i går ble vi inndelt i grupper for å ta bønnevakter. Jeg var "heldig" kom på kl: 04:00-06:00 vakten, og visste allerede da at dette kom til å bli en lang dag.

Siden hjernen min ikke er helt med på den tiden av døgnet, tenkte jeg å be i Ånden. Paulus sier i Gal 5.22 at "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", men blir jeg vekket ti på fire på det de noen kaller morgenen, er det ikke annen frukt å finne enn et inntørket adamseple og frossen appelsinhud.

Det er beundringsverdig å se hvordan de som bor her skriver seg opp til bønnevakt dag etter dag og til alle døgnets tider, når jeg vet hvor vanskelig det var for meg å overholde selv den ene.

Bønnerommet på "Prayertower"

Bildet er tatt 11. januar og julepynten blir nok hengende en stund til. Når den tradisjonelle jula varer helt til påske, hvem vet hvor lenge Crixmas vil vare? (Happy Cri x mas)

10.01.08

Visste i grunnen lite hva jeg gikk til. Hadde fått beskjed om å ta med sovepose og tenkte at sannsynligheten for å måtte tilbringe natten under åpen himmel var stor.

Turen gikk til bønnetårnet i Kathmandu, hvor folk ber på skift 24 timer i døgnet. Neste punkt på programmet for uken var å høre kroppens stemme. Dette er en stemme jeg kjenner. Den gir stadig beskjed om at den er sulten, trøtt, ikke gidder mer osv. Likevel skulle vi tune inn med hjelp av hardt arbeid. Første utfordring var å flytte murstein. Vi laget rekker på militært vis og kastet fra en person til neste. Effektivt og greit, men selv enkle mursteiner blir tunge i lengden.

Når hele stabelen med murstein var flyttet, var neste oppgave å bygge en vei. Den gamle gangstien måtte hakkes opp. Jordmasse måtte forskyves og planeres, jevn stigning og bredde var viktig.

Når alt dette blir utført av manuell arbeidskraft, tar det ikke langt tid å lære kroppens stemme å kjenne.

Med kanskje ti femten arbeidere i sving i flere timer, forstår jeg hvorfor veiene er så dårlige her i landet.

Dagen ble avrundet med et kveldsmøte med sang og en slags "dans" (bevegelser til sangen). Vi ba og praktiserte det å høre når Gud taler.

08.01.08

Tirsdag er dagen for morgenbønn og jeg kjempet meg opp nok en gang. Bønnemøtet sluttet klokka 9 og det var da jeg skulle ha vært på kurset jeg tar denne uken. Heldigvis har ikke Østen samme forhold til tid som vi i vesten, så jeg kom nok et kvarter for seint etter vår tidstabell, men var fortsatt tidlig ute.

På programmet i dag var det sjelens stemme. For å tune inn på den hadde de et opplegg hvor vi måtte gå i to grupper uten å snakke til hverandre. Da vi hadde gått langt om lenge og lengre enn langt, ble vi alle stuet inn i en microbuss (en 15 seters Toyota Hiace, som fort kan romme 24 passasjerer). Vel fremme var det ulike opplegg vi skulle igjennom, deriblant å gå i rekke med bind for øynene. Den største utfordringen var likevel at vi måtte komme oss tilbake på egenhånd og være der til klokka tre. Før vi dro hadde de strippet oss for penger, mobiltelefoner, kamera osv. Jeg haiket et stykke med en motorsykkel, men så tenkte jeg det var best at vi holdt oss samlet, så jeg hoppet av og ventet på resten av gjengen. Mens jeg ventet snakket jeg med en lastebilsjåfør som kjørte sand. Når flokken igjen var samlet, hoppet mesteparten av oss på lasteplanet og fikk seg en gratis tur tilbake til ringveien. Jeg og en kar fra India fikk sitte på med en annen tilfeldig forbipasserende billist som jeg forklarte situasjonen for. Nepalere er stort sett vennlige og selv om de ikke er vant med konseptet haiking, får man sitte på om man spør.

Den første delen, hvor vi gikk uten å snakke, var nok da sjelen snakket mest til meg. Når vi siden fikk snakke til hverandre på resten, overdøvet det både sjelens og kroppens stemme. Er ikke fullt så smertefullt å gå i solsteiken når man deler det med flere.

 

7.01.08

Denne uken skal jeg være med på et kurs i å høre Guds stemme. Det er delt inn i fire deler, hvor man lærer litt om hvilke andre stemmer som distraherer oss fra å høre Gud. Første del gikk ut på å høre fiendens stemme. For å lære om hvordan den kan høres ut i Nepal, ble vi sendt ut til forskjellige tempelområder. Gruppen jeg var på drog først til Boudha og deretter til Pashupatinath. På Boudha møtte vi en som fortalte oss om "om", sentrum i alt som er i følge buddhistenes lære. "Om" var før noe annet ble til og er også det aller mest brukte ordet å meditere over. Som regel begynner et mantra med ordet "om". Videre lærte han oss at det å frigjør seg fra alt begjær (engelsk: "desire", som også kan bety lyst, det å trakte etter, trang eller ønske) er eneste måten å nå Nirvana. Inntil man oppnår det vil man bli reinkarnert (gjenfødt) i denne verden. Dessverre kunne vår venn ikke gi et tilfredsstillende svar på hvorfor da dalai-lama stadig blir gjennfødt. Han som er selve mesteren og har oppnådd denne tilstanden. Svaret han gav oss, var at dalai-lama kan velge å bli gjenfødt, og velger dette fordi han har et ønske (trang / begjær) til å formidle videre om denne veien ut. Så er han da virkelig fri?

Mer fascinerende var det å se maleriene overalt. Har vært her mange ganger før, men ikke tenkt så mye over alt det strevet folk gjør seg med disse kunstverkene. Vegger og tak er dekket med detaljerte malerier av buddhistenes syn på menneske, vonde og gode makter, himmel, helvete, livshjulet osv. For å ikke snakke om hvor mye de legger ned i daglig ofring og selvpining. Døgnet rundt brenner de store "stearinlys", men laget av noe mye dyrere enn stearin.

Personlig kjente jeg ikke samme åndskamp som noen av de andre på teamet, men jeg merker at jeg blir lett påvirket av mantra. Straks jeg kommer inn på et slikt området går jeg og nynner "Om mani pame om".

01.01..08

Les nyttårshilsen fra Karin og Svein.


Les resten av dagboka 07 / 08