Nyhetbrev fra Kolli

 

Alt har sin tid - Forkynneren 3.
 


”...Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.
Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet,
en tid til å drepe og en tid til å lege, en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp,
en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse,
en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak,
en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste,
en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale,
en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred...

....Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden...”


LIMA & MALIKA
I April skrev jeg litt om det indiske paret på teamet. Vi var da alle glade for nyheten om at Malika var gravid. Noe de har håpet på i flere år.
Men for et par uker siden, fikk de meldingen om at barnet har seriøse problemer. P.g.a. oppsamling av væske er hodet ca. 3 ganger større enn normalt. De har vært hos flere leger, og flere har oppfordret til å abortere. Fosteret er nå 26 uker gammelt og jeg er imponert over hvordan de takler situasjonen. Selv om situasjonen er veldig tøtt for dem, ser de på barnet som en gave fra Herren. Enten om de bare skulle få være sammen med det kun en time, en dag, eller om det mirakeløst skulle bli helt friskt.

MEG
Etter 2 ½ uke i Malaysia, reiste jeg direkte til leirplassen oppe i fjella der jeg skulle være en av lederne på en barne leir. Det jeg ikke visste da jeg sa ”ja” til å være med, var at jeg skulle bo sammen med noen av barna på et rom og hjelpe dem med hva som nå enn trengtes i løpet av de neste 7 dagene.

Min gruppe bestod av var fem 5-åringer. Jeg tror det har vært noen av de mest intense dagene i mitt liv så langt. Etter et par dager fikk jeg heldigvis hjelp til å få gjort unna den daglige dusjen og få kledt på dem igjen. Ellers fikk jeg prøvet meg i å legge dem om kvelden, få dem stelt om morgenen, følge dem til toalettet, trøste dem som lengtet hjem, prøve å ha andaktstund sammen med dem+++  Mange nye erfaringer, som jeg er veldig glad jeg fikk være med på.

Det var litt tøft å komme tilbake til byen der jeg bor etter 4 uker borte. Få som snakker engelsk og ingen norsk. Fordi så mange ting er anderledes, er det vanskelig å ha samme slags venner her som hjemme, eller med andre vestlige eller kristne. Kun til dem i teamet en kan fortelle alt om hva og hvorfor jeg er her. Men jeg er likevel veldig spent på hva som skal skje utover året, og gleder meg over de små ting som skjer nå.
 

Vennligst be for:

- Bibelstudiene vi har sammen med lokale
- Lima og Malika
- Deres baby
- Teamet
- At jeg skal skjønne mer av språk og kultur

Kolli

 

April

Hei,

 ”Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger”  Sal. 103:10

Må ofte takke Herren for hans nåde mot meg syndige menneske. Full av dritt som jeg er. Men takk til Jesu død og oppstandelse, er jeg ren for Herren.

Her i India er det sååå trist å se alle menneskene som daglig prøver å gjøre seg rettferdigjort til frelse, alle ritualene de er fanget i, ingen visshet i over hva som skjer etter døden. Så mye overtro og frykt for at gudene skal straffe dem.

Be om at han som kan sette dem/oss fri, setter dem/oss virkelig fri.

 

BESØK

Gleder meg masse til torsdag nå, da kommer Erik, Mirjam og Anna Malene (1år) på besøk. De var skoleledere i Ålesund da jeg jobbet der, han er fremdeles min kontaktperson i UiO Norge. Dagen etter kommer det et team på 7 fra skolen i Ålesund. De har allerede vært noen uker i India og kommer her en dag før de reiser videre til de imponerende Himalaya fjellene.  

Vi skulle gjerne ha hatt dem her lengre. Men det er vanskeligt å forklare til lokalfolket, hva et gruppe på 7-9 personer, fra 4 nasjoner gjør her, sammen med oss. Andre plasser i India kan en si at en er turist eller intressert i i kultur og de mange religionene. Men ingen kommer hit med den grunn.

Våres rolle her i byen er jo innen business. Noe som er forstått og akseptert. Fremmede spør hele tiden, hva vi gjør her. Det er da lett å gi et godt svar. Av og til er det vanskelig å ikke dele for mye, men fremdeles fortelle sannheten. En til tider, ganske stor utfordring. En må hele tiden passe på hva en sier, hva de lokale ser jeg gjør eller hvilke bøker jeg har.

Et ikke uvanlig gatebilde

Abdul er navnet på en av kara på ”fabrikken” En utrolig hyggelig gutt. For en uker siden spurte han meg om å låne en CD jeg spilte. Jeg ble jo glad for det, da tekstene på CD’en var på urdu og hentet fra Salmene. Samme gutt spurte i går teamledernen min om han hadde i urdu Bibel har kunne få.

Be om at han må finne sannheten.

 

 

Be gjerne også:

for teamet

for språklæringa mi

for folket her i byen

 

Februar

Det er kanskje ikke så mye vår i lufta hjemme. Her kjenner vi varmen er på
vei over nord-India. Også myggen er våknet etter vinterdvalen.

Et par uker tilbake, giftet en av gutta på fabrikken seg. Siden vi kjenner
ham godt, fikk vi se et tradisjonelt muslims bryllup på nært hold. Mange
nye opplevelser fikk jeg være med på, men desto flere ting jeg ikke
skjønner av kulturen.

Det hele begynte søndagskveld i brudgommen's hus, med middag for
slektninger og nære venner. Etterpå var det dans til langt på natt.
Følgende dag er selve bryllupsdagen, da går brudgommen til brudens hus,
for å hente henne hjem til seg. Alt var kjempefestelig og jeg storkoste
meg helt til jeg så bruden.
I Norge snakker en om tvangsekteskap, her hører en bare om arrangerte
ekteskap. Jeg lurer på hva dette var. Jeg vet at bruden ikke skal smile
når hun gifter seg, men å se denne jenta sitte gråtende, uten å se opp var
noe trist. Hun er 18 år gammel og fra denne dagen skal hun leve sammen med
brudgommen's familie og brudgommen som hun aldri før har sett! (muligens
på bilde...). Mange andre ting skjer også her hos brudens familie, men vi
fikk som etter skikken, aldri se brud og brudgom sammen.
Hun blir etterhvert bæret ut i bilen, fullstendig dekket av den svarte
"burka'en" som hun fra denne dag må begynne å bruke. Der sitter brudgommen
og venter i forsetet, mens hun blir plassert bak. Bilen blir så kjørt
tilbake til brudgommens hus der hun igjen blir bæret inn i huset, ikke av
brudgommen, muligens det var hennes bror. Inne i huset, sammen med hans
slektninger og 1-2 fra hennes familie, møtes brud og brudgom for førte
gang i deres liv!

Ellers har jeg det fint, driver fortsatt å jobber med hindien, hjelper til
på "fabrikken" For tiden er sjefen utenlands så jeg bor i og passer på
huset deres. Må også ut å lufte "elefanten" (jeep'en) deres iblant. 
Jeg holdt min første "tale" på hindi for noen dager siden. Ikke så mye om
evangeliet, men om arbeidsmoral... Han som er formann på "fabrikken" var
ganske oppgitt en dag, fordi arbeiderne ikke gjorde som han sa. Så med det
lille jeg kan av hindi, fortalte jeg hvordan en må jobbe sammen og gjøre
det en er blitt fortalt. Var iallefall en ganske intressann opplevelse.

Tusen takk til alle som ber! Det er noe av det viktigste en kan gjøre, og
som er absolutt nødvendig

Hilsen Kolli
 

 

Januar

Godt nytt år!


Selv om dette er noe sent, håper jeg du hadde en fin juletid!
Nå går det heldigvis mot lysere og varmere tider her også, men fortsatt er
det noe kaldt. Hver eneste dag, fra 1. desember har "Ullvang's lange
ullunderklær" vært i bruk - også et par netter.

JULESELSKAP I NEPAL OG INDIA

Etter en fin juleferie i Nepal, er det godt å være tilbake i mitt kjære
India. 3 barmhjertige jørpelendinger slapp meg inn i Katmandu's norske
ghetto, der kjøttkaker og riskrem var på julebordet:)

Vel tilbake i India, arrangerte vi et juleselskap for arbeiderne våre. Det
skjedde den 31. desember, som ikke feires her. Totalt forskjellig fra
Nepal, satte vi opp et telt på taket av "fabrikken" og la ut matter til å
sitte på. Menn på en side og kvinner på den andre siden av forhenget. En
indisk "broder" fortalte julefortellingen og hver familie mottok en liten
gavepakke bl.a en bok om Isa Masih (Jesus Kristus).


MIDDAG HOS "Raja's" FAMILIE

Danish er den elste sønnen i huset og ca. 18 år (ikke alle vet når de er
født her). Etter 4.klasse droppet han ut av skolen og begynte å jobbe i
treskjærings industrien, noe ganske mange barn gjør.
Denne familien er blant dem som ikke praktisere "parda" dvs. kvinner i et
rom og menn i et annet. En av grunnene til det, kan være at de har bare et
rom å bo i. Far, mor, bestemor, og 6 barn bor sammen i et ca 15-20m2 stort
rom. Der har de plass til fire senger, så "Raja's" mor spurte om ikke jeg
ville komme å bo der også. Kunne dele seng med de to brodrene..
Mens vi sitter og spiser, forteller mora om hvordan Raja fikk kuttet av 2
av fingrene i en av treskjærings maskinene. Heldigvis fant de dem igjen og
en lege kunne sy dem på plass. Mens vi prater videre kommer lillebroren
inn, han viser da frem sin hand uten lillefinger. Da hans uhell skjedde
var de ikke like heldige, så de kunne sy den på plass igjen.
Mer oppmuntrende å høre var at Danish hadde startet med privattimer for å
lære og lese boka vi gav ham. Den er skrevet på urdu, som han snakker, men
ikke kan lese enda.
Til nå har jeg bare vært der i huset 4 ganger, noe som må forandres på.
Det er alltid helt spesielt, kjekt og morsomt å få være der sammen med dem.

HVERDAGSLIV

Selv etter 1 år i India, er det like fasinerende å bevege seg gatene. Hver
dag er det nye oppdagelser å se. Alle ting er bare så forsjellige fra det
jeg er vant med hjemmefra. En dag skulle jeg ut å kopiere 8 nøkler. Med
undring ser jeg han (på bildet) begynner å file på den første nøkkelen,
ved hjelp av en god, gammel fil. Jeg venter en time mens han sitter og
filer.  Da er 5 nokler ferdige, men det er ogs? t?lmodigheten min. De 3
siste f?r vente til en annen gang.



År 2005 e.Kr.

Bare En vet nøyaktig hva som kommer til å skje. Men jeg planlegger å
fortsatt hjelpe til i arbeidet på "fabrikken". Språkl'ringa går fremover,
men fremdeles masse å lære. Hvorfor vi bruker business som misjon og hva
vi gjor, er litt vanskelig å forklare.  Men jeg vil gjore et lite forsøk:

Det gir oss en respektabel rolle i lokalsamfunnet. Når de respekterer oss
for det vi gjør, kan vi med større kraft fortelle om vår tro.
Det gir daglig tilgang til folket. Hver dag ser arbeiderne hvordan vi
lever. Ikke bare i godt lag over en kopp chai (te), men i det vi gjør, på
godt og ondt. Mens vi jobber sammen og deler livets gleder og sorger, har
en mange muligheter til å fortelle om det gode vi har opplevd.
Det velsigner samfunnet. Selv med den lille lønna vi gir, er det mange som
har fått et økonomisk oppløft.
  Den vil kunne stotte andre prosjekter til hjelpetrengende indere. Ingen
av oss utlendinger motter lønn.

Jeg har sett mange fordeler med det vi gjør, men også noen ulemper. Om jeg
kommer til å fortsette med dette i fremtiden, vet jeg ikke. Men jeg ønsker
fortsatt, en gang å kunne hjelpe de mange små (foreldreløse, misbrukte,
slavearbeidere) som ikke har det så godt.


BIBELGRUPPE

Nylig har vi begynt med bibelstudier sammen med noen ikke troende venner.
En mann ble overrasket da han fikk vite at vi studerte Bibelen. Hans og
mange andre's bilde av kristne er det de ser i Hollywood filmer og at de
går i kirken i gang i uka. Ikke så veldig positiv i deres tankegang, når
de går til moskéen 5 ganger til dagen. Jeg er veldig spent på hvordan
dette vil utvikle seg, og hvilke frukter vil se.
 

Kolli