Nyhetbrev fra Kristian og Ingrid

Namaste!
Nytt fra Nepal, etter mye nye opplevelser, både frustrerende og morsomme opplevelser. Man kan jo si at man har kommet over den verste forelskelses perioden i Nepalikultur, men har gått over i det å være glad i den i steden for. Etter en tremåneders krise, med tanker om hvorfor, hva, hvem, osv..... i diverse spørsmål, har jeg kommet meg over den knipa. Ikke alle spørsmål er besvart enda, men det gjør godt å få skrevet ned litt tanker innimellom, og man vokser jo som menneske i dette, det kan man jo trygt si i en klisjeaktig vending...... Hehe!

Det siste vi har opplevd nå er at vi har vært borte fra Kathmandu i fem dager. På torsdag drog vi til Okhaldhunga, som ligger lenger øst i landet. En halvtimes flytur i en liten flymaskin uten noen som helst andre sikkerhetsforetak enn setebelte, i turbulens, og med en landingsstripe i en landsby som heter Romjatar, som egentlig var en risterrasse, og bestod av jord og gress. Og den var i oppoverbakke i landingsposisjon, for ellers ville ikke flyet klart å stoppe. Ved take off gikk det da i nedoverbakke, og i enden av ”rullebanen”/jorde, var det et stup ned til neste risterrasse, så da gjaldt det å få flyet i lufta før den kanten ble nådd. Hvis ikke kunne det blitt fatalt. Artig artig. Og med diverse sidevinder, noen voksne som er så redde at svetten siler ut av hodet, unger som spyr over medpassasjerer og håndbagasje, pluss en skrikerunge som er livredd hver gang flyet tipper litt i vinden, så ble det ganske action etterhvert. Godt jeg ikke selv var kvalm, for da hadde det gått galt. Det er jeg sikker på.....

Det var flyturen beskrevet tilbake til Kathmandu igår. Men det var bare slutten på en kjempetur. For det første var det skikkelig bra å komme seg ut av byen igjen. Stille og rolig, og ikke en bil å se eller høre. Fra Romjatar, landsbyen der flyet landa, og opp til Okhaldhunga, hvor målet for turen var tar det 3,5 til 4 timer å gå. 1 time i slak nedforbakke før det gikk oppover og bare oppover i resten av tida. Og enda bedre ble det at vi gikk når sola stod på det høyeste.... hehe! Det gikk med noen liter vann på turen opp for å si det sånn.
Målet for turen ja.... Vi var på besøk hos Kristin og Erik Bøhler, for de av dere som vet hvem de er. De jobber som henholdsvis sosialarbeider og lege på Okhaldhunga hospital, som er drevet av UMN (United Mission to Nepal, som er en paraply misjonsorganisasjon her i landet, og som admninistrer misjonsarbeidet her i landet. Siden myndigheter her ikke vil ha så mange forskjellige å forholde seg til. Håper jeg har forstått at det er det riktige....)
Først litt skryt til arbeidet deres. Hvis noen har sett engasjerte mennesker, og som arbeider i et yrke med hele seg, og til alle døgnets tider, og må tenke nytt i enhver situasjon, så kan man se på ekteparet Bøhler. Helt fantastiske mennesker som gjør en fantastisk jobb på sykehuset der ute.
Sykehuset er det eneste i hele Okhaldhunga distrikt, et distrikt som er ganske så stort. Akkurat kvadratkilometer vet jeg ikke, men vi møtte pasienter som kom fra ytterkantene av distriktet, som da hadde gått i TRE hele dager, med pasienten i en kurv på ryggen, eller på en båre. Så det tar sin tid å komme seg til sykehus, men må man så må man. Det er det eneste stedet hvor det er mulig å få kirurgisk hjelp. Pluss at det er mange som lider av tuberkulose, og de kommer en lang vei for å få hjelp til å behandle disse bakteriene.

Det er en side av saken, at folk må gå langt for å komme seg til sykehus. Det andre er at det er ikke den samme velferdsordningen her i landet som hjemme. Her må man betale for seng å ligge på, medisiner, og av og til litt mat. Maten får de også hjelp til av sosialkontoret på sykehuset. Men for en familie som i utgangspunktet ikke har mat til det daglige brød hjemme i landsbyen sin, og som kun jobber fra hånd til munn hver dag for å klare seg har de ofte vanskelig for å kunne klare å betale en regning fra sykehuset. Så ofte så er det bare alvorlige tilfeller av skader og sykdommer som kommer til sykehuset, for det koster så mye. F.eks. vanlige beinbrudd, som ikke er kompliserte spjelker man bare sammen og satser på at det gror ordentlig, og så bruker man bare tida til hjelp og venter til det er grodd sammen.
Mange av problemene i distriktet er underernæring av barn. Folk kommer med ungene sine til sykehuset helt avmagret, og uten å vite hvordan de skal ta seg av dem. Kristin og en av de andre sykepleierne har fått igang et slags ernæringssenter, hvor mammaen og den underernærte ungen kan få være en stund, og få hjelp til å spise, og opplæring i å lage mat som er næringsrik og som er bra for ungen i et lengre løp. En mor som kom rett før hun fødte ble lagt der rett etter fødselen, og etter at ungen var to dager gammel spurte hun sykepleierne hva som var galt med ungen, for han ville ikke spise ris..... Så i enkelte tilfeller er det viktig med god opplæring av familiene rundt.

Både lørdag og søndag var vi i kirken. Da måtte vi gå i 40 minutter til en annen landsby hvor kirken lå. Lørdag var det ungdomsmøte med 15 ungdommer, og søndag gudstjeneste med hele menigheten. Å være kristen på landsbygda her er radikalt, og betyr mye. Og mange av dem har gått igjennom kraftige omveltninger i forhold til landsbysamfunnet de lever i. Jeg har vel fortalt noe av det tidligere, men man risikerer å bli utestengt eller i verste fall kastet ut av familie og samfunn. Men de forkaster ikke troen sin for det. Flere av dem har ikke kristne samlingssteder i sitt aller næreste område, så det var flere av menighetsfolka som gikk (på beina) i fire timer hver vei for å komme seg til kirken. Det vil si at hele dagen er tilkjent kirken og Jesus. Det er ganske fantastisk.....
Men på søndag...... jeg prata med en annen nordmann som hadde vært der uka før oss, og da hadde gudstjenesten vart i tre timer, og det var i lengste laget, og Erik sa at det var veldig uvanlig at det varte så lenge.... Så på søndag var vi klar, og regnte med at det ikke ville ta allverdens tid. For det er litt slitsomt å være på gudstjeneste her når man ikke forstår et pøkk av hva som sies. Men gudstjenesten varte i FIRE!!!!!! Himla timer. Vi var så lei. Sang og bønn er greit, men når en barnevelsignelse tar 45 minutt, etter å ha sunget i en time, og etter det skal pastoren preike i minst 45 minutt, for så å be en veldig masse etterpå, og når tre og en halv time var gått så begynte de å helle i begerne til nattverden. Og da er det viktig å be lenge og masse......  Og etter nattverden var det noen som skulle bekjenne at de ville være kristne.... Så ting tar sin tid!

Det virka som alle i kirka var veldig fornøyd når de til slutt var ferdig. Og etter å ha fått oversatt bruddstykker av preika fra Erik etter gudstjenesten, var det visst ikke så mye hold i det presten hadde snakka om heller. For min egen del er det en frustrerende/morsom erfaring, men for mange av de nyomvendte er det veldig synd at det ikke er mere hold i det de hører. De trenger klar forkynnelse om Jesus og evangeliet i det livet de lever. Og når pastoren ikke nevner Jesus eller noen som helst form for evangelium iløpet av 45 minutter er det synd for alle parter....
Ellers begynner det å nærme seg slutten på oppholdet her. Det er så mange historier jeg vil fortelle når jeg kommer hjem. Det blir så masse når man skal skrive og egentlig er det mye å gjøre om dagen. Nå skal jeg på trafikkkontoret og omregistrere motorsykkelen min til de som skal kjøpe den. Så på mandag blir jeg uten kjøretøy. Men men.... Det ordner seg nok.
I tillegg er det mye tanker om hvordan det skal bli å komme tilbake til Norge. Vi får håpe det går greit. Må nok ha litt tid regner jeg med. Men dette er det beste valget jeg har gjort noensinne, å ta fri en periode fra skolen og reise hit. Angrer ikke et sekund på det. Så får vi se om hva framtiden vil bringe. Om man skal reise ut eller ikke? Jeg er åpen men usikker.....

Vi reiser herfra på fredag 20 mai om morgenen nepalitid, så da er vi hjemme på kvelden i Oslo norsk tid regner jeg med.... Skal komme tilbake til tidspunkt senere, men hvis det er noen som vil komme å møte oss på flyplassen den dagen, så setter vi veldig stor pris på det.....

Vi både gruer og gleder oss til å komme hjem en tur!
Kos dere masse i vårsola.... Vi har det varmere enn det noen gang vil bli i hele sommer her..... Hehe!
Ingrid hilser også masse!

Hils kjentfolk!
-kylling-

 

 

Tanker i/rundt/på/om osv... Nepal!

(skrevet søndag 10 april, 2005, Kathmandu/Nepal)
To måneder og litt mer, nesten tre, i Nepal, sittende på taket på den norske
skolen, med kaffe på takkanten, i bar overkropp i stekende sol og en nesten
uutholdelig varme. Det føles godt. Tenker på Norge, og at der ville jeg brukt
ullsokker på denne tiden av året, og sikkert tjukk boblejakke også. Eventuelt en
blazer med tjukk genser under hvis det hadde vært en fin dag. Sokker her i
landet (Nepal) stoppet jeg å gå med i slutten av februar, selvom det enkelte
dager har vært kjøligere enn andre.
Jeg trives veldig bra her, og enda bedre enn bra. Men som sørlendinger sier så
er jo bra mye bedre enn hva ”bra” er andre steder i landet. Jeg gruer og gleder
meg til å møte norsk kultur igjen. Savner vennene hjemme, også det å kunne gå på
gata uten å være utpreget annerledes, og ihvertfall den uten mest penger blir
bra å kunne føle. Det har jo også sin sjarm å være den som alle ser på som
annerledes, i en positiv forstand. Men samtidig kan det også være slitsomt,
p.g.a forventningen om litt ekstra økonomisk hjelp fra en, som i en nepalesers
øyne, driter penger.
 I Nepal er spørsmål rundt hva hver enkelt eier, hvor mye man bruker på mat og
andre dagligdagse ting og hvor mange brødre man har er gjennomgående. På godt og
vondt. Når man har en ny ting, spesielt store og dyre ting, så er spørsmålet om
hvor mye det kosta rett rundt hjørnet, og kan altfor ofte føles veldig
ubehagelig. For man har samtidig vissheten om at den som spør ikke har
muligheten til å kunne skaffe seg en fjerdedel av pengene før om minimum to år
fra spørsmålet spørres.
Derfor blir det ofte med en dobbel følelse man svarer på spørsmålet. Man prøver
kanskje å moderere prisen noen hundre rupees for å slippe billig unna, men man
man ser på øynene deres en slags misunnelse eller et blikk som lengter etter et
liv som det jeg selv har. For i det livet har man jo penger, og da er man jo
bestandig lykkelig.
Videre prøver man å tenke at det er så stor kulturforskjell mellom Norge og
Nepal og spesielt i økonomiske anliggender. Og for en selv så vet man at det er
tilfelle. Men om nepaleseren som spør, og som mest sannsynlig aldri har sett en
annen kultur utenfor Nepal, skjønner forskjellene man prøver å forklare er lite
sannsynlig. Den som spør har inntrykket og holdningen om jeg er rik og
velstående uansett. Og samtidig er det jo heller ingen tvil om det, sett utifra
forbruk og holdninger ovenfor materielle goder.
Et annet synlig uttrykk for velståendhet her i landet er fethet. Er man feit,
er man velstående, for det betyr at man har nok mat på bordet, og gjerne mat som
inneholder mye fett, og det er dyrt. Sett utifra min egen kroppsbygning er dette
et området jeg ikke er velstående på. Jeg vet ikke om jeg har tatt av meg noen
kilo etter mest å ha levd på ris og grønnsaker de siste månedene, eller om jeg
fortsatt ligger på vekta som før? Men tillagt vekt er det ihvertfall dårlig med.
Så hvis jeg hadde vært brun i huden, og hatt asiatisk utseende og former så
hadde jeg nok blitt ansett som ikke-velstående, eller rettere sagt; jeg ville
vært en normal nepaleser. Nå skal det også sies at ikke alle velstående
nepalesere er feite, men de som er det blir ihvertfall ansett som om de kommer
fra en velstående familie, som har penger til å kunne kjøpe kjøtt ofte. Jeg er
bare hvit i huden og europeisk/amerikansk utseende og former. Derfor er jeg rik
og velstående i en nepalesers øyne.
Så spørsmålet som opptar meg mye om dagen er hvordan kan man leve som en rik i
en fattig del av verden? Hvordan vil tankene mine om norsk kultur og det
individuelle forbrukssamfunnet være når jeg har vært her i fire måneder? Mest
sannsynlig vil det gå greit, og tilpasningen tilbake til Norge vil komme ganske
raskt. Men hvordan vil disse tankene og opplevelsene påvirke min holdning
ovenfor livet i Norge? Og vil det gi meg et engasjement for at nordmenn må
forandre seg? Vil jeg tro på at det er mulig å jobbe med fattigdomsproblemer?
Etter dette oppholdet i Nepal har jeg lært at sansene vi har er veldig viktig
for å få en forståelse av nye opplevelser. Og spesielt lukte og høre sansen. Og
selvfølgelig også se-sansen. Jeg er nok mest vant til å bruke se-sansen mest,
gjennom TV og lesing av faglitteratur på skolen. Og ofte blir det kanskje en
feil fordeling av bruken av sansene. Hvis man setter igang hele spekteret for
man plutselig en dypere forståelse av hvordan livet fungerer. Etter min mening
er det ikke uten grunn at Gud har skapt oss med alle disse sansene.
Et av målene med turen hit var at perspektivene mine skulle utvides, og det
målet er nådd. Og det er startet en prosess det vil ta lang tid å få svar på
alle spørsmål som man stiller seg underveis. Men jeg er hvit i huden og har
europeisk/amerikansk utseende og former, og derfor blir jeg ansett som rik og
velstående i den kulturen jeg lever nå. Rart!
 

 

Namaste!
San sei chha? Malaai ekdaam ramro Nepalma! Malaai Nepali bolchhu, ali ali! Tara Ingrid Nepali bolnu hunchha derei ekdaam ramro!

Tida flyr, og jeg har nå hatt min første rausjau, etter to og en halv måned i landet. Både foran og bak som man også kan si, så kan vi tenke oss til resten, og la tankene fly. Heldigvis fins det masse Donald pockets, og tetris spill her, så man har noe å gjøre når man tilbringer deler av natta på do. Kan være ganske så koselig å sitte der alene. Mørkt og varmt ute. Mygg som flyr rundt i ørene på deg, og alle andre ligger å sover sin søteste søvn. Man kan trives på do. (det er jo der man også får de fleste åpenbaringer til ting man ellers går å tenker på, så det kan være ganske så konstruktivt å være litt alene om natta.....)

Jeg har nå også hatt noen spennende opplevelser her siden sist. Jeg skulle nok tatt litt pedagogikk fag før jeg kom, merker jeg når jeg er på bibelskolen. Men samtidig så blir min uvitenhet ganske morsom til tider. Vi synger alltid på bibelskolen. (ingen har tonetekke, men synge kan de....) Jeg måtte også synge en nepalisang helt alene her for noen uker siden, til stor forlystelse for studentene. Det gikk bra da, for de av dere som lurte på det. (skal lære dere sangen når jeg kommer hjem.) Men forrige mandag altså ville de at jeg skulle lære dem en norsk kristen sang. Så jeg tenkte at jeg kunne lære dem "min båt er så liten og havet så stort." Den er det ikke så mye tekst på, så den kunne de lære. Det var nå greit, så vi sang og lærte tekst og full pakke. Men etter å ha sunget sangen noen ganger så jeg på blikket dems at noe var galt. Det var noe de ikke forstod. Hva er egentlig en båt?
Hehehehe! Dum som jeg var glemte jeg at her har de jo ikke sjøer og sånn, så båter er jo totalt fremmed for dem. Det var nå en som hadde hørt om båt en gang, og at det fantes noen av dem i en by som heter Pokhara, 5 timers biltur unna Kathmandu. Så det ble mye latter kan man jo si.
Også ville de gjerne at jeg skulle fortelle en vits, og det er jo alltid artig. Problemet er når man skal fortelle en norsk vits, som skal oversettes fra norsk til engelsk, og så til nepali igjen på slutten, mister gjerne noen av poengene sine underveis. Jeg fortalte en vits som bestemor liker veldig godt, den om dama som har vært å kjøpt appelsiner (suntala på nepali) og mister alle utover bakken mens hun venter på t-banen, og når hun bøyer seg for å plukke dem opp så fiser hun en kraftig brakfis, og en mannlig forbipasserende som hører det sier: "det er riktig frue, kan De ikke fange dem, så skyt dem!" Prompehumor er vel universell humor, så det skjønner alle, uansett hvor man kommer fra. Problemet var at han som oversatte til nepali ikke er så veldig stødig i engelsk, og så ordet promp ble noe helt annet, så studentene skjønte ihvertfall ingenting. Og hovedpoenget forsvant helt. Men det ble morsomt da vi skjønte at det skulle være promp allikevel. Men poenget med å skyte dem var det ingen som forstod.... Hahahahahahaha! (jeg har det morsomt!)

Men livet på bibelskolen er bra. Begynner å bli litt bedre kjent med noen av dem, så det kommer seg. Og de har så mye bra tanker, og spennende historier og fortelle om hvordan de ble kristne, og hvordan de tenker livet rundt det å være kristen. Her er det snakk om å virkelig stå for det man tror på. Her er det ikke plass for lunkenhet som det står i Bibelen. Forfølgelsene ute på landsbygda er tøffe for mange av dem. Men du og du så frimodige de er. Skikkelig beundringsverdig. Vær gjerne med å be for dem, så de blir enda stødigere i troen.
Så har vi vært på tur nordover i landet, mot Tibetgrensen. På motorsykkel. Jeg og Ingrid, Turi (ei trønderjente som også jobber her) og Chengba, broren til rektoren på bibelskolen. Han inviterte oss hjem til landsbyen sin, som ligger ca. 4 timer på motorsykkel fra Kathmandu. Så vi kjørte og kjørte. Kjempedigg å komme seg ut av byen littegrann. Også måtte vi gjøre det forrige uke, for denne uka er det varslet bandh/streik fra maoistleiren. Mer om den har vi ikke hørt, men regner med at det kommer noe informasjon til helga om hva som skjer utenfor dalen. Men fortsatt er det rolig og stille inne i dalen. Og regner med at det også vil være det utenfor også, men man vet aldri. Men det har vært en lang periode med rolige tilstander i hele landet, så det har vært trygt å kunne bevege seg rundt.

Etter ca. 45 minutter kjøring måtte vi stoppe på første verksted, for sykkelen til Chengba peip sånn, så vi måtte ordne bremsene hans, så vi skulle komme oss videre. 20 minutt senere stoppet motoren hans, heldigvis i en lang nedover bakke, så han kunne renne ned, til nærmeste landsby, og til nærmeste verksted. Det viste seg at tennpluggen hans var gåen. Klue var det at han hadde skiftet denne samme morgen som vi dro. Det var bare det at han som hadde gitt han en "ny" plugg, hadde gitt han en gammel en. Så da måtte vi ha en ny en. Heldigvis at det fins verksteder i de fleste landsbyer rundt forbi. Sikkert ikke tilfeldig regner jeg med... Hehe!
Videre bestemte vi oss for å dra helt opp til Tibetgrensen, for å bade i en varm kilde. Men veien ble dårligere og dårligere og klokka ble seinere og seinere, så en time fra Tibetgrensen fant vi ut at det var best å kjøre tilbake for å rekke fram til landsbyen før det ble mørkt.
Så var det det der med Nepal og tid og avstander. En litt annen tenkning enn det man er vant med. For fra der vi bestemte oss å kjøre til Tibet skulle det ifølge noen være ca. to timer unna, men etter å ha kjørt i to timer, viste det seg at det var godt over en time igjen. Og fra hovedveien og opp til landsbyen skulle det være fem minutt, men det viste seg å være 20 km, i bratt bakke og masse svinger, så ihvertfall 30 minutt ekstra. (de fem minuttene var fra der vi skulle parkere sykkelen, og gå ned til huset hans... hehe!)
Men vi kom nå fram før det ble mørkt, og fikk dhaalbhaat selvfølgelig. (denne gangen ikke så veldig god etter min smak å regne....) De hadde jo også slaktet kua si, for når det kom så fine gjester på besøk, så må man jo ha kjøtt i maten. Så vi spiste kjøtt til den store gullmedaljen. (og tygde minst like lenge.... fy søren så seigt det var!) Men vi takker og bukker for gjestfriheten, selvom de knapt nok sa ha det når vi dro neste morgen.... hehe!

På vei hjem stoppet vi i en landsby for å treffe noen venner av Chengba. Da vi begynte å kjøre igjen var bakdekket mitt så glatt merket jeg, og selvfølgelig hadde jeg punktert.... Så for tredje gang på under ett døgn måtte vi igjen finne et verksted som kunne gi meg en ny slange. (heldigvis punkterte jeg i landsbyen, hvor det var et verksted, og ikke midt ute på landeveien, hvor man måtte ha gått i flere timer for å få tak i et verksted.) Da vi skifta dekket viste det seg at det stod en 7 cm lang spiker inn i dekket, og det som var hullet slangen var en 15 cm (hvis ikke lenger) lang flenge. Så det var ikke snakk om å bare å mistet litt luft, det var snakk om at hele greia var revet opp. Så til tross for litt irritasjon over at jeg hadde punktert, ble det hele egentlig litt komisk.

Videre nedover på veien mot Kathmandu stoppet vi for å rafte. Vi hadde bestilt rafting tur til fredagen, for da skulle det komme en gruppe fra Kathamandu som også skulle ut i elva. Problemet var jo selvfølgelig at denne gruppa hadde kansellert turen sin, og han som da skulle guide oss, han hadde ikke kommet på jobb den dagen. Så det ble plutselig ikke noen mulighet for rafting den dagen. Men fra sorg til glede, så var det en deilig og varm dag, og elva lå der jo som vanlig, så vi ble der hele dagen, og bada i elva og lekte med kajakker i et basseng de hadde der. Så jeg ble faktisk litt solbrent på ryggen. (vi gikk i bar overkropp.... kan dere gjøre det i Norge på denne tida av året? hehe.)
Så det ble en fin dag allikevel.

Vel tilbake i Kathmandu var ryggen utslitt etter to dager på motorsykkel, og senga ble inntatt tidlig den kvelden. Men på natta var det opp igjen, for å late ut det som skulle ut, både oralt og analt..... Så lørdagen ble jeg nødt til å holde sengen. Litt deilig å slappe av etter en litt slitsom tur, men det var bare grunnen til å holde senga som var kjip.... Så etter noen dager med litt sliten mage, og sikkert noen gram lettere (ikke noe jeg ønsker, men jeg føler jeg er enda lettere enn vanlig....) så er formen fin igjen idag. I tillegg har jeg hamstret litt youghurt, med litt andre bakterier, så magen kan få stabilisert seg. Så fra idag av håper jeg forutsetningene for en fin og fast mage er tilbake til normalen igjen. (ellers er det alltid en eller annen i miljøet som har et eller annet trøbbel med magen, men det må man jo regne med i en flora av fremmede bakterier.)

Nå skal jeg på besøk i fengselet igjen. Til Chack Chuak. Ned og diskutere litt teologi. Det er et av høydepunktene i uka og gå på besøk til han. Jeg tror vi gir hverandre mye. Sist uke når jeg var der sa vaktene at Chack Chuak var en heldig mann, for han får mye besøk. Og det er bra.

Dette er noe av det jeg har opplevd de siste ukene, og det er masse mer, men det kommer nok flere historier når vi kommer hjem.....
Ingrid hadde forresten bursdag på mandag. Hun ble 21 år. Så da var det surprise party når hun kom hjem fra jobb, med vassen ikke smakende kake fra en kakebutikk borte i gata her, og kaffe og brus. Også taco for hele gjengen senere på kvelden. Hun var kjempefornøyd. Så nå er det bare to år mellom meg og henne. Enn så lenge.... Vi vokser til. (Nærmer oss jo snart 30...)

Inntil vi skrives neste gang, så må dere ha det bra. Og må Gud velsigne oss alle, i det vi driver med til daglig!

Hils alle kjente! Og skriv gjerne mail tilbake, det er alltid koselig. Beklager sterkt hvis det blir lite personlige mail tilbake, men jeg er klar for mye traktekaffe når jeg kommer hjem til sommeren, så da får vi snakke mer personlig!

Hei!
-kylling-
 

 

Jai Machia, og god påske!
Tida går, og tida flyr avgårde.... Det skjer stadig ting her i landet. Jeg har lært meg å dusje på nepalimåten. (kaldt vann fra en blomsterbrønn, med fisk i.) Spiser med fingrene, og slafser som bare det. (håper det går greit når jeg kommer hjem Lars Erik.) Går i nepalisandaler, og blir god og skitten på føttene. Det er så mye støv her om dagen. Har gått til anskaffelse av støvmaske til slutt, så det blir litt bedre å kjøre motorsykkelen min i trafikken her...
Med andre ord, jeg storttrives. Lurer på hvordan Norge er? Hehe! Har jo ikke vært borte mer enn to måneder, men det føles mye lenger, og Norge virker litt fjernt. Og det blir sikkert enda fjernere, så det er spennende å tenke på den dagen vi lander i Norge igjen, og blir bombardert med sexy reklamer, og all slags mulig vi ikke har bruk for.... (blir jo det her og, og her er damene på plakatene enda finere enn hjemme, så det vil vel bare bli en nedtur å se all reklamen hjemme...)

På lørdag, palmelørdag, var jeg invitert i en nepalikirke, hvor en av lærerne på bibelskolen jeg jobber er pastor og leder. Jeg skulle holde preken. Veldig interessant. Han oversatte, med litt kluss innimellom, men det var også noen få andre i menigheten som kunne engelsk, så de rettet fint opp i det han ikke forstod.
På fredag da jeg avtalte med han når jeg skulle komme, og hvor vi skulle møtes sa han at det var veldig viktig at jeg kom presis klokken ni, for hvis ikke ville vi komme for sent. (gudstjenestene her begynner klokka ti, så den som syns det er kjipt å stå opp for å gå på gudstjenesten klokka elleve, skal komme hit en tur... ellers har jeg blitt a-menneske. Står opp halv åtte hver dag uansett, så klokka ti er jo langt på dag for min del.)
Vi avtalte at jeg skulle komme hjem til han klokka ni, så kunne sønnen hans vise meg veien til kirka. Og jeg var der to minutter over ni, nesten presis. (er nok litt innstilt på nepali tid og om man da er ti-tjue-tretti minutt for sen, så gjør det ingenting.) Men da jeg kom måtte vi selvfølgelig spise litt... Og inn i huset hans, hvor kona hadde laga dhaalbhaat. Det er kjemepgodt, bare det at jeg hadde spist frokost rett før jeg dro, for jeg trodde vi hadde dårlig tid. Men spise det må man, når man får servert noe. Så vi spiste dhaalbhaat. Og jeg måtte jo ta av alt som er på bordet. Han hadde vært ute og kjøpt fisk på morgenen, bare til meg, og den fisken som er her spiser jeg ikke. Hjemme er det fantastisk med fisk, men fisken her blir transportert i bil i 7-8 timer, for så å bli lagt i sola på disken til noen kommer å kjøper den, så jeg avstod fra den. Beklageligvis for pastor Issur, men det gikk nå greit.
Så skulle vi dra til kirken. To motorsykler, og seks personer. To små gutter og noen av studentene mine fra bibelskolen, så vi satt tre på hver sykkel og kjørte i vei. Kjempeartig, men ganske så ulovlig, i forhold til norske lover regner jeg med. Men her er det ingen problem, så lenge man bruker hjelm. Og det gjør vi selvsagt. Masse trafikk, masse støv, masse mennesker, og vi turer i vei mellom biler og mennesker, med tuta som skuffe, for å få folk unna. Kjempeartig!
Kirka er et vanlig bolighus som en av menighetsmedlemmene eier, og han låner ut et av rommene sine til gudstjeneste bruk. Ei lita stue, på 3 ganer fire meter regner jeg med. (kanskje fire gange fire.) Der trøkka vi oss sammen sikkert førti-femti personer, alt fra små babyer til gamle bestemødre. En salig blanding, i et rom med dårligere og dårligere luft. De hadde også fått skaffet seg et keybord, et sånn billig et man får kjøpt på Price Club, og det ble brukt til alle møtets tider. Også når møtelederen snakka, for da trengte man jo pausemusikk. Kjempeirriterende. Men fantastisk ekte. Og vi sang, til den store gullmedaljen. Ikke det at jeg kunne noen av sangene, men jeg kan være med å klappe, så jeg er ihvertfall med.
Etter å ha sunget i halvannen timer var det min tur til å preke. Issur lurte på om det var nok med en time for meg, eller om jeg trengte mer tid enn det.... Hehe. Så det ble faktisk en halvtime, inkludert oversettelse. Syns det var bra jeg. Og det så ut som de fikk noe igjen, så takk Gud for muligheten til å være med i en nepalikirke fra den siden også.

Så det er en litt annen kultur her, men du verdens land og all rike så interessant det er.

Nepalien min går også fremover. Holder på å lære meg skriftspråket, så jeg etterhvert, forhåpentligvis kan lese skiltene langs veien etterhvert. Litt flere bokstaver enn i vårt eget alfabet, men det er mest lyder det går på, og lyder som vi ikke er vant med å bruke. For de av dere som er interessert så brukes det mye ganesnakking her. Lyder som dannes bak i ganen, istedenfor bak tennene som vi pleier å gjøre. Så når en nepaleser skal si bokstaven ”s” når han snakker engelsk, så blir det en ”is” lyd istedenfor en ren ”s.” Kan ihvertfall føre småsamtaler med de som har vett nok til å snakke så seint at jeg kan forstå hva de sier. Ellers kan jeg nå klare å forstå hva nepalesere snakker om, men ikke snakke så mye selv. Så det går framover.
Ingrid derimot snakker, etter min mening språket flytende, og kan føre samtaler med hvem som helst, men hun sier selv at de må snakke sent til henne, men det er bare noe hun sier for å få meg til å føle meg bedre sikkert....

I helgene er vi fortsatt ute i landsbyen. Fantastisk deilig å komme seg litt ut av byen. Nå har de også fått has på alle musene som er på soverommet mitt der ute. Litt rottegift var det som skulle til, så i natt har jeg sovet den beste natta jeg har hatt her i landet siden jeg kom, tror jeg. (musene her er så store som rotter, og rottene er som katter.....)

I påska skal vi jobbe de første dagene, fram til de stille dagene. I påskehelga kommer en sjømannsprest fra Norge, og skal holde gudstjeneste på skolen. Påskefrokost og påskegudstjeneste. Vi gleder oss.
Kristne nepalesere har ikke så veldig kjenneskap til påsken sånn som oss. Syns det er litt skremmende, siden det er her grunnen til kristendommen ligger. Håper de vil lære mer om det etterhvert, og at det vil bli en like stor påminnelse for dem som det har vært for kirken i 2000 år. (det er ikke sikkert jeg snakker for alle kristne nepalesere nå, men de jeg har snakket med sier ihvertfall det.)
Jula er mer viktig her. Denne uka innførte faktisk regjeringen at første juledag skal være en fridag for alle kristne. Så nå får de også en festival dag, siden buddhister og hinduister har så vanvittig mange festivaler.

Så har vi ordnet oss nytt visum, så vi får lov å være i landet en måned til. Men ikke uten problemer selvsagt. Da vi skulle søke om visum, fant offiseren ut at visumet mitt fra januar manglet en underskrift fra en offiser på flyplassen. Og da er det krise. Da er jo egentlig ikke visumet mitt gyldig. Stempel og klistermerke i passet er ikke godt nok, man må ha underskrift med rød penn også her. Så vi fikk prate med direktøren for ”Department of Immigration” her i landet. En tydeligvis mann høyt oppe i hierarkiet. Hyggelig sådann. Han så at det var ikke vi som hadde gjort noe galt, det var folk på flyplassen som hadde tullet situasjonen til, så jeg skulle få nytt visum. Uten problem. Vi satt på kontoret hans i halvannen time, før han fikk tak i riktig mann på flyplassen, for jeg måtte jo ha den underskriften som var så viktig. Men sjefen på flyplassen som kunne ordne det han hadde ikke tid til å komme til byen, så de lurte på om vi kunne dra til flyplassen for å møte han. (vi hadde jo egentlig ikke noe valg...) Så vi farta ut til airporten. Med lapp fra direktøren i departementet om at vi skulle treffe sjefen for immigration på flyplassen. Men uten billett til å reise med fly slipper man ikke inn på flyplassen, så vi fikk tak i en telefon og ringte, men selvfølgelig var det opptatt på kontoret hans. Så vi spurte sikkert alle vakter som fins på flyplassen om hvordan vi kunne treffe han. Men han gikk det ikke an å treffe. Før en vakt vi spurte pekte tjue meter lenger bort på plassen og sa at mannen vi var på jakt etter stod der. Så vi traff heldigvis denne viktige mannen, og fikk denne underskriften på ti sekunder, pluss et hardt håndtrykk. Så var alt iorden. Så istedenfor å få visum på en halvtime, som det normalt skal ta, tok det fire timer. Nepalsk byråkrati, det var det jeg ble utsatt for. Men det ordnet seg, og nå kan vi være her en måned til. Og nå har jeg fått underskrift, så i april skal det ikke ta så lang tid... Hehe!

Så vi har det som plomma i egget. Skulle ønske jeg fikk fortalt mer på mail, men skal fortelle mer når jeg kommer hjem. Masse artige historier, men som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Håper alt er bra hjemme og at dere er forsiktige når dere skal ut å stå på ski. Her er det 25 grader i skyggen om dagen, og langt mellom snøfnuggene. (savner faktisk ikke snø en plass! Brun er jeg også blitt!)
Dere må ha en god påske!
Gud velsigne alle hvor vi enn er!

-kylling-
 

 

Heisann heisann!
Her i Kathmandu her har vi det veldig godt... som jeg skrev i en sang for
noen uker siden, på trikkeførermelodien.
Merker fortsatt lite eller ingenting til de såkalte urolighetene i landet,
annet enn militære vakter i gatene, men det er ikke noe nytt og spennende
lenger, så jeg regner det nesten ikke som noe som skjer. Noe av grunnen
akkurat disse dagene er at maoistene også har opphevet blokkaden av
Kathmandudalen, noe som fører til at matforsyningene er oppe å går igjen.
Den norske ambassaden frykta til tider at det skulle ende opp i en
nødhjelpssituasjon, men maoistene sa at de måtte jo tenke på folket, så
derfor har de opphevet blokkaden, fram til 14 mars, så vil de fyre løs
igjen, så hva som skjer etter det, vet vi ikke enda. Men til nå og fortsatt
framover har vi ikke merket, og vil ikke merke så mye her i byen. Men ute på
landsbygda, skal ikke jeg uttale meg om. Det skrives ting i avisen, men alt
er jo kongestyrt, så hva som er riktig og hva som er galt, er vanskelig å
si. Det virker som det er få tap hos de militære, mens maoistene har
vanvittige tap. Virkeligheten er nok dessverre en annen. Det viser bare
hvordan media kan vri historier til en sides favør, så jeg ber dere hjemme
om å ta ting som skrives med en klype salt, for det meste er kongestyrt. Og
mye av det er basert på rykter som sjelden lar seg bekrefte. Send heller
spørsmål til oss som er her nede angående situasjonen, så skal vi, hvis vi
ikke vet ting selv, snakke med folk her nede som har peiling. (det var min
lille apell til hvordan et diktatur bør oppleves for folk utenfor
landet....) Takk takk!

Ellers går livet sin vante gang her nede. Jeg underviser på bibelskolen, og
begynner til å med å få litt grep om språket, ikke mye, men litt, sånn at
det ihvertfall går an å si ja eller nei til om en har spist eller ikke, og
hvor en skal og sånne små ting....Pluss at jeg forstår dem, hvis de snakker
forholdsvis sakte....
Ingrid jobber på barnehagen, noen dager alene og noen dager sammen med Turi,
ei jente fra trøndelag som også er kommet hit som voluntør. Nepal trenger
masse voluntører. (hvis noen er interessert som voluntør til neste år, ta
kontakt med undertegnede.....) Ingrid stortrives, og hun snakker flytende
nepali for den som lurer. Jeg er meget stolt over min kjære....

Igår, tirsdag, var det en hindufestival i landet, til ære for guden Shiva.
Han bor på tempelet på Pashupatinat, der hvor hinduer kommer for å kremere
sine døde. Denne festivalen er også veldig spesiell, for det kommer tusenvis
på tusenvis med hellige menn, også kalt Sadhuer. Kommer gjerne fra hele
hinduverden. Til denne festivalen valfarter de til Pashupatinat, for å røyke
hasj. De har egentlig ikke lov til det, men visstnok denne ene dagen i året
har de lov, og da skal det også røykes... hehe. Pluss at de viser fram
meditasjon, som å sy fast frukter og lignende i kinnene sine, eller løfte
vekter med sine respektive kjønnsorgan. Alt til ære for guden Shiva. Pluss
at resten av byen, og sikkert mange som også har pilgrimert til byen for
festivalen også kommer til tempelet. Jeg kjørte en kamerat hjem igårkveld,
på den siden av byen, og da måtte vi forbi dette stedet, og det var så
vanvittig med folk at det kan ikke beskrives. Det sies at det er mange
hundre tusen som er innom tempelet denne dagen. Og jeg tror de har rett.
Det er her mitt utsagn om nepalesere og trafikk ikke går hånd i hanske
kommer inn. For verre trafikkjam har jeg aldri vært med på. Visstnok er det
mye trafikk til vanlig her også, men når hovedveiene blir stengt pga
festivalen, så blir alle nødt til å kjøre rundt og inn i små veier, noe som
raskt resulterer i litt kø. Og når en i tillegg har noen politimenn, som
prøver å ha kontroll og som ikke har det, så blir det bare enda mer komisk.
(Forøvrig, politimenn er utstyrt med tre ting her i byen, en kølle som de
nesten ikke bruker, en penn som de truer folk med, i forhold til bot og
sånn, og en fløyte. En vanlig dommerfløyte, som brukes til de grader.) Denne
fløyta kan høres over hele byen. Alle vet at det er en politimann et eller
annet sted i folkemengden, men ingen vet hvor. Før han plutselig står ved
siden av deg og veiver med armene, for å få deg til å kjøre 20 centimeter
lenger fram, så de andre bilene bak også kan komme seg framover. Og det å
vente på tur er oppskrytt. Fins det en ledig lomme, tar det ti sekund, så er
den stappfull av motorsykler, inkludert meg selv. Man kan ikke gjøre annet
enn å følge på, ellers kommer man ikke fram noen steder. Så det er artig å
være ute å kjøre motorsykkel.

Ellers har jeg sluttet å gå med sokker. Gjorde vel egentlig det i
månedskiftet februar/mars. Syns det er tidlig jeg, men for dere nordmenn som
liker å snakke om været, så kan jeg fortelle at her er et smellvarmt, så og
si uutholdelig i sola, og litt i meste laget i skyggen om dagen. Og vi er
bare i begynnelsen av den varme tida. Det skal bli enda varmere. Så når dere
forteller om snø og kaldt vær, så må jeg ærlig innrømme at jeg ikke helt
klarer å føle det for meg. Jeg har startet sommeren, så jeg nesten forventer
at når vi kommer hjem i slutten av mai, så går vi rett videre på sommeren i
Norge. Det er med andre ord deilig. Allerede er det hakket varmere enn en
god varm sommer i Norge. Så hvis noen skulle føle seg fristet til å komme på
besøk, både for værvarmen, og for felleskapsvarmen, så er dere hjertelig
velkommen.
Jeg vet det er lite sannsynlig at noen kommer, men skulle noen føle seg
trukket mot eksotiske strøk av verdenshjørnen er det kult om dere kommer.
Situsjonsmessig i forhold til å komme hit på ferie er bra. I Kathmandudalen
og åsene rundt er det helt greit. Skal man på trekking, flyr vi avgårde til
en landsby som heter Lukla, og går i Everest regionen. (dagens reklame)

Nå er brevet slutt. Men jeg håper at dere skriver tilbake og forteller
hvordan det går. Som sagt har vi det helt fantastisk her.... Norge er langt
borte om dagen, så jeg ber om forlatelse for det.... men det er vel samtidig
et godt tegn.

Gud velsigne dere alle sammen!
-kylling og Ingrid-